Yakuza 4

Yakuza 3 var et spennende og engasjerende spill, med intense og dyptpløyende kamper. Likevel følte jeg at de tilfeldige slagsmålene og et noe ensformig kampoppsett ødela flyten til tider. Nå er Yakuza-serien tilbake, der nye hovedfigurer sørger for et utbedret og mer variert kampsystem.

Vårt gjensyn med Kazuma Kiryu utspiller seg 15 timer etter den dramatiske avslutningen på Yakuza 3. Handlingen tar sted i Kamarucho (en parallell til Red Light District), der Kiryu har rotet seg borti nok en mafiosofloke.

Den japanske mafiaen er fly forbannet, og et nytt eventyr i den blodsugne byen åpenbarer seg. Mens kapitlene sklir forbi spiller vi fire ulike personer - lånehaien Shun Akiyama, yakuza- leiemorderen Taiga Saejima, politidetektiven Masayoshi Tanimura og vår alles Kazuma Kiryu.

Voldelige kamper
Kampmessig har Yakuza 4 ekspandert på så godt som alle punkter. Her er det mer blod, gørr og knekking av bein enn noensinne, og takket være de forskjellige kampstilene får vi mer unike varianter av de voldelige angrepene.

Kampoppsettet har kanskje samme kjerne som tidligere, men forskjellen ligger i den oversiktlige måten det blir fremstilt på. Masayoshi har for eksempel flere gripeangrep enn Shun, som er lettere på foten med flere hardtslående og dødelige angrep. Taiga er derimot mer massiv, og fjerner trusler ved å slenge store bord og tunge motorsykler mot deres vitale kroppsdeler.

Tennene flyr veggimellom med en hylende fart, men fremstår aldri som påtrengende eller stressende. Dessuten er det lite som kan hamle opp med å trekke en ilter yakuza opp etter bena, for så å male knoklene hans til støv idet han fyker tannløs mot noen massive stolper. Spesielt siden du kan flekke opp trynet hans og mose det mot murveggene etterpå. Herlig, er det.

Velfungerende kontroller
Spillkontrolleren sitter også som et skudd. Selv har jeg for vane å bli en ilter knappemoser idet jeg spiller noe som krever mange knappekombinasjoner, men etter en stund med Yakuza 4 gikk det som smurt. Angrepene går fra å bli improviserte til taktfulle, og etter hvert tar du deg selv i å taktisk utlevere kombinasjonsangrep fra figur til figur.

Variasjonsnivået økes i måten du kan tillære deg nye teknikker på. Hendelsene rundt deg legger grunnmuren for et nytt angrep, som lærer figuren din nye slåssmetoder. Om du ser en figur falle kan du for eksempel dekke kroppen bedre neste gang du deiser i bakken, mens du lærer en bedre måte å bruke improviserte våpen på ved å se et ran gå skeis.

Få av sekvensene har stor sammenheng med det du lærer, men de nye kontrollkombinasjonene fremvises heldigvis oversiktlig nok til at du legger fokuset på dem fremfor de dialogtunge videoene.

For lite interaktivitet
Jeg skulle imidlertid ønske at den visuelle perlen Kamarucho var litt mer åpen. En stor rød pil utpeker retningen du skal bevege deg mot, og om du velger å gjøre et sideoppdrag først får du bare beskjed om å holde deg til hovedoppdraget.

Det er så mye å ta av her, men likevel har Sega bestemt seg for å begrense seg fremfor å utvide. Historien ville hatt godt av en større frihetsfølelse, men det får vi dessverre aldri.

Det er ikke lenger like enkelt å finne sideoppdrag heller, som gjør at byen fremstår som stivere enn før. Men det er kanskje like greit, siden Yakuza 3 bød på så mange forskjellige underhistorier og sideoppdrag at man ble svimmel av mindre.

For det er fremdeles mye innhold å hente her - Kamarucho huser nemlig så mange forskjellige personligheter, holdninger og livsstiler at man ikke kan unngå å bli interessert i det som skjer i omgivelsene rundt.

Stiv er også bevegelsesmotorikken til figurene. I videoer eller stillestående sekvenser kan du ikke gjøre annet enn å måpe over hvor lekkert det ser ut, men idet figurene begynner å bevege seg brytes rytmen av en stakkato yakuza som så vidt kan bøye albuen. Det ødelegger virkelighetsfølelsen til tider, selv om kampene og dialogene fremdeles flyter fint.

Konklusjon
Yakuza-serien har alltid vært kjent for lengden, og Yakuza 4 er intet unntak. Selv om det er færre sideoppdrag og minispill her enn i forgjengerne er det fremdeles mer enn langt nok, og om du skal bli ferdig med absolutt alt vil jeg nok legge til side minst 40 timer.

Og det er absolutt ikke negativt - alt fra arkadespillene til kampene er forheksende underholdende, og sørger for at utallige timer passerer uten at du legger merke til det.

Jo da, Yakuza 4 har sine feil. Men de er ikke store nok til å ødelegge for verken spillegleden eller kamplysten. Serien har endelig fått en vitamininnsprøytning, som er best fremstilt i de forskjellige kampstilene.

De nye figurene sørger for å stramme inn og forfine de gode øyeblikkene forgjengerne trollbandt oss med, som resulterer i en større helhetsfølelse. Yakuza-tilværelsen er både blodig og spennende, og har sørget for å gi meg et nytt karrieremål. Jeg skal bli yakuza, jeg. Så bare pass dere.