Norsk
Gamereactor
anmeldelser
World of Warcraft: The Burning Crusade

World of Warcraft: The Burning Crusade

Etter tre måneder med spilling er det på tide å reflektere. Vi har inntatt en helt ny verden i ekspansjonen til Blizzards banebrytende onlinerollespill.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Dersom du spiller World of Warcraft i dag: kjøp Burning Crusade. Dersom du ikke gjør det er det ikke så mye å hente ved å gå til anskaffelse av denne versjonen. Slik kunne man summert opp en anmeldelse av dette spillet. Burning Crusade er jo en ekspansjon og ikke et komplett spill i seg selv, og det aller meste kruttet har naturlig nok blitt brukt på å gi gamle spillere nye ting å utforske. Om du tenker på å bli med på moroa holder det fortsatt med World of Warcraft de første, vel, 400 spilltimene.

Men World of Warcraft er mye mer enn et spill. Det er en bevegelse, et nytt land med flere innbyggere enn Norge. I anmeldelsen min ga jeg spillet en nier, og det står jeg for, men i to år har jeg spilt nesten daglig, og Blizzard har forbedret spillet på nesten alle punkter. Derfor holder World of Warcraft i dag til en soleklar tier. Uten Burning Crusade kan du selvfølgelig fortsette å spille på akkurat samme server med samme kompiser. Du kan derimot ikke dra til Outland eller komme deg over level 60, så dersom du vil fortsette å spille så må du nesten bare kjøpe denne utvidelsen.

Med dette som basis har Blizzard senere arbeidet videre for å gjøre Burning Crusade enda bedre. Så fort jeg tar steget gjennom Dark Portal og havner i en strid mellom demoner og fortvilte styrker fra både Alliansen og Horden merkes det at fokus ligger mer på fortellingen, på flere hendelser som foregår utenfor spillerens kontrollområde. Alt for å skape en realistisk krigsstemning. Mange av de gamle heltene fra Stormwind lever videre i Outland, der de ble isolert etter at Dark Portal ble stengt på slutten av Warcraft 2. Det er en mektig følelse å få treffe erkemagikeren Khadgar og Kurdan Wildhammer og kjenne historiens vingeslag. Totalt sett føles spillet enda mer knyttet til den gamle mytologien, selv om visse endringer er gjort slik at for eksempel draenei skal få en større historisk rolle.

Den nye egenskapen jewelcrafting lar deg forme en rekke ulike ringer, halsbånd og annet som tidligere bare var å finne som bytte. Man kan også lage statuetter som fungerer som sjamanenes totempæler i tillegg til, naturlig nok, å kunne lage edelstener som forsterker den nye Burning Crusade-utrustningen. Bare denne delen er et kapittel for seg selv. All utrustning av høy kvalitet kan forbedres med edelstener som spesialiserer den ytterligere. Så om du foretrekker bedre utholdenhet fremfor bonus på styrkedelen, er det bare å velge rett stein. Man trenger derfor heller ikke alltid finne akkurat rett utrustning for å få akkurat den effekten man vil ha. Edelstener er derimot dyre, og går i stykker når du bytter dem bort. Det kan derfor være lurt å tenke seg om før man bytter dem ut.

Dette er en annonse:

Maxlevelet høynes som kjent til 70. Ja, bare ti levels, men det tar tid å komme dit, og det skjer mye på den tiden. Alle klassene har fått nye ferdigheter som fullstendig endrer taktikken både i kamp mot monstre og mot andre spillere. Når en kriger kan reflektere besvergelser får han selvfølgelig en liten fordel mot magikere, og det at en druide helt plutselig kan forvandle seg til en ugle og fly bort er en vanvittig taktisk fordel.

Arenakampene er kanskje det tydeligste eksempelet på at Blizzard vil at vi skal slåss mot hverandre. På samme måte som i Oblivion handler det om gladiatorkamper med små marginer og kort levetid. To, tre eller fem samspilte gamere kan beseire nesten hvem som helst og det gjelder virkelig å ha orden på hurtigtastene for å ha en sjanse.

Det finnes likevel små problemer. Det går tydelig frem at Blizzard prøver å forbedre enkelte klasser for å lokke flere spillere i den retningen. Følgelig har druider og warlocks blitt nesten latterlig gode, mens mer populære standardklasser som krigere og magikere tones ned. Heldigvis er balansespørsmål noe som garantert kommer til å bli sett på i fremtiden, men det føles likevel litt urettferdig å sakte hakke seg frem gjennom fiendene samtidig som jegeren ved siden av med et gjesp gjør kål på samme antall tre ganger så kjapt.

Det som derimot imponerer er det fantastiske designet og fantasien. Begge de to nye rasene, draenei og blodalver, tilfører mye både hva angår historie og spillbarhet. Blizzard følger aldri strømmen, og det er tydelig her også. De lyshårete, vakre blodalvene er bitre og skapfascistiske maginarkomane, mens draenei, som er i slekt med Warcrafts superonde demoner, er snille og gudfryktige teknofile. Men dette er bare på utsiden,. Blodalvene kan skjule sitt hat, og det finnes en del mindre noble elementer blant draenei.

Dette er en annonse:

De elleve nye sonene ligner ingenting annet i spillet, og de ligner heller ikke på hverandre. Når jeg rir fra det stemningsfulle Zangarmarsh fullt av blå sopper, gjennom det ildrøde og ugjestmilde Blade´s Edge Mountains til det ruinerte Netherstorm der bare magi og teknologi holder landet sammen, er det som å reise gjennom tre helt ulike spill. Men på en bra måte. Burning Crusade ser i praksis ut som forgjengeren, og den gamle verdenen har naturligvis ikke blitt forandret, men alt det nye er en anelse mer detaljert, og takket være det fantastiske designet føles spillet fetere enn det egentlig er.

Selv det lydmessige er forbedret. Sent i World of Warcraft, som i Ahn´Qiraj eller Naxxramas, begynte spillerne å merke et klart større fokus på musikken, til forskjell fra områdene som ofte låt identiske. Burning Crusade har enda bedre musikk; stemningsfull korsang blandes med fantastisk strengespill på filmatisk manér, ofte med en touch av science fiction. Spesielt liker jeg Silvermoon City, eller egentlig hele Eversong som hele tiden har vemodige celloer i bakgrunnen. Også Hellfire Peninsula og Terokkar Forest byr iblant på uventede skatter for ørene.

Og uansett hvor man går finnes det folk som trenger hjelp med det ene eller andre, så man trenger aldri banke løs på de samme fiendene gang på gang for å skaffe erfaring og bli sterkere. Oppdragene er som sagt mer gjennomtenkte enn før, selv om det ofte dreier seg om å kverke x antall fiender. Iblant er de geniale, og man må definitivt ikke bare trykke bort dialogene - de kan være både morsomme og informative. Det kan også lønne seg å bli igjen for å gjøre oppdrag for ulike grupper i stedet for å reise videre. Som tidligere med Argent Dawn og Cenarion Circle kan du få verdifulle belønninger om du har nok goodwill, men det går mye kjappere her enn i originalen.

Selv om man fortsatt kan spille fullstendig alene ligger fokus på å ta seg til de vanskelige stedene sammen med kompiser eller tilfeldige allierte, der hver gruppe må stole på seg selv uten innblanding fra andre. Her er Burning Crusade en naturlig fortsettelse og man kan gå direkte til Hellfire Citadel eller Coilfang Reservoir etter å ha utforsket Scholomance og Dire Maul i grunnspillet. Bossene byr på mer motstand og har som oftest en spesiell egenskap som gjør kampene til mer enn "la krigeren hvile, alle andre gjør skade". Mange av dem er inspirert av tidligere raidbosser, og krever en del taktikk og samarbeid.

Men man trenger absolutt ikke ha den beste utrustningen fra World of Warcraft for å klare seg i Burning Crusade. Alle vi som har brukt hundretalls timer på å komme oss gjennom raidebanene har naturlig nok en fordel, men ideen bak Burning Crusade er å kjapt jevne ut forskjellene slik at alle skal ha samme forutsetninger. Det betyr ikke at det ikke finnes nye utfordringer; på nivå 70 venter sinnssykt vanskelige kamper der en liten dyst med den demoniske alveforræderen Illidan står på hovedmenyen. For ikke å snakke om den befriende følelsen det er å kunne fly akkurat hvor man vil. Selv planlegger jeg å forskanse meg på en av de flygende øyene i Nagrand og bekjempe alle som prøver å lande.

Det er litt bittert å ikke kunne gi toppkarakter til Burning Crusade, men samtidig kan jeg ikke se forbi den ubalansen som eksisterer mellom klassene, og i tillegg at spillet fortsatt har en del bugs. Men på den annen side hadde World of Warcraft større problemer enn dette - og det gikk jo ganske bra likevel. Til tross for sporadiske serverproblemer og den tradisjonelle krasjen etter hver ny patch har Blizzard i to år nå lykkes med å kjøre et spill som er så fantastisk morsomt at man unnskylder enkelte problemer. Jeg kommer utvilsomt til å spille Burning Crusade frem til neste ekspansjon. Minst. Og det gjør nok de fleste andre også. For dette var, er og forblir verdens beste onlinerollespill.

World of Warcraft: The Burning CrusadeWorld of Warcraft: The Burning CrusadeWorld of Warcraft: The Burning CrusadeWorld of Warcraft: The Burning Crusade
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Fantastisk design, strålende musikk, massevis av nyheter, bra handling og enormt stort
-
En anelse ubalansert
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Music og Gameiac
    The Burning Crusade var den første utvidelsen som kom til World Of Warcraft. Og med den kom to nye raser,kalt; Blood Elves og Draenei. Draenei er... 8/10
  • JBOX-360
    Det er vanskelig å bedømme em tillegspakke som burning crusade, men den er en av de beste tillegspakkene som noen gang er laget. De har lagt til... 9/10
  • N3ron
    World of Warcraft er ett spill som over 9millioner spiller, dette er det ingen god grund til at de gjør. World of Warcraft har blitt til World of... 2/10

Relaterte tekster



Loading next content