En liten jente sykler rundt i et idyllisk amerikansk kvartal. I sykkelkurven sitter en lyserød plysjkanin og hopper. Veien er ujevn. Den lille jenta nynner en uskyldig barnesang, men da hun ser opp mot himmelen, fylles hennes øyne av frykt. Hun kaster fra seg sykkelen og plysjkaninen faller ut av kurven. Himmelen er full av fly og fallskjermer. Hva er det som skjer?
Det som skjer er at svenske Massive Entertainment har omskrevet historien. Ikke spillhistorien, for det er World in Conflict en altfor todelt opplevelse til å kunne gjøre. Næh, de har bare hoppet tilbake til 1988, til det året hvor Sovjetunionen invaderer Amerika og deler av Europa. Tredje verdenskrig er et faktum. World in Conflict spiller byr på den mest imponerende grafikkmotoren jeg noensinne har sett i et strategispill. Punktum. Med støtte for diverse fantastiske DirectX 10-effekter er det vanskelig å ikke miste kjevepartiet på bordet et par ganger... eller ti. Men hva er som skjer når man ser forbi det flotte ytre?
Spillets største styrke er enspillerdelen, som byr på en fabelaktig kampanje som spenner seg over 14 ekstremt varierte oppdrag. Jeg har aldri vært gjennom hele følelseregisteret når jeg har spilt et strategispill, men det var jeg da jeg spilte World in Conflict. Samtlige personer som er med i den velskrevne historien har en enorm dybde, selv om et par av de er ekstremt stereotype, som den aldrende Oberst Sawyers som egentlig bare mangler en sigar i munnviken for å ligne en hvilken som helst drill instructor. Likevel gjennomgår han og resten av persongalleriet en utvikling gjennom de 14 oppdragene som er fascinerende å følge med. Gled deg til å bli fortalt historien om kaptein Bannon som blir undertrykt av sin stefar, og som vil gjøre alt for å hjelpe sitt land, men alltid ender med å få en reprimande av obersten.
Historien i World in Conflict er skrevet av en mann som allerede har skrevet massevis av bøker om den kalde krigen. Og det merkes. Takk, Larry Bond. I World in Conflict trenger man ikke kaste bort tiden på å bygge baser og høste ressurser. Istedet skal man okkupere strategiske punkter på kartet, og jo lengre man holder de strategiske punktene, desto flere maskingeværreder, kanoner og antiluftskyts blir tilgjengelig. Til hjelp har man diverse artilleribombardement, fly, napalm og taktiske missiler som kan kalles opp når man har fått tilstrekkelig med poeng - poeng man får ved å knuse fiendens enheter. Stridsvogner, helikoptre og fotsoldater kan alltid tilkalles, så fremt man har de nødvendige ressurser som automatisk finner veien til pengekassen ettersom tiden går. Mister man en enhet så får man langsomt refundert enhetens ressurser, slik at man kan kjøpe en ny kort tid etter.
Jeg kjedet meg ikke et eneste øyeblikk da jeg ledet mine tropper gjennom enspillerdelen. Hvert eneste oppdrag innledes og avsluttes med noen fantastiske ingame-sekvenser som er så ufattelig detaljerte at det er vanskelig å forstå at det er et realtime strategispill man har med å gjøre. Jeg mener, hvordan pokker kan det være så mange detaljer på hver eneste enhet når ens maskin skal kunne vise hundrevis samtidig? Men uansett hvor mye som enn foregikk på skjermen, så var det aldri snakk om et lysbildeshow. Grafikkmotoren skalerer seg automatisk til din hardware. Men du kan selvfølgelig ikke regne med å kjøre spillet spesielt godt dersom skjermkortet ditt er fra steinalderen...
Den potensielle akilleshælen i World in Conflict er flerspillerdelen. Istedet for tradisjonelle lukkede kamper som vi kjenner fra Warcraft-serien, har Massive Entertainment valgt å følge tidens tann, og gå i Battlefieldseriens fotspor. Man kan til enhver tid hoppe inn i et åpent spill sammen med 32 andre spillere, og gi hverandre en hjelpende hånd med å okkupere strategiske punkter på kartet som så gir poeng til laget ditt. Videre skal man velge hvilke enheter man vil styre.
Personlig ble jeg veldig glad for å ha en støtterolle; så kunne jeg stå i bakgrunnen og skyte med mitt artilleri, reparere et par allierte helikoptre, eller sende en liten gruppe helikoptre ut for å holde øye med fienden. Infanteriet var heller ikke så vanskelig å styre; de kan gjemme seg i trær og hus og føre en heftig krig inne blant trærne. Ideelt sett spesialiserer man seg i en gren, og teamer opp med andre som mestrer andre militære grener. Veldig gøy når det funker!
Har du ikke noe imot å bruke sparepengene på en halvkort, men til gjengjeld fantastisk enspilleropplevelse - og hvis du i tillegg liker multiplayerdelen - så er World in Conflict verdt en nier. For de av oss som stadig er mest glad i oldtidens multiplayer, fortjener World in Conflict bare et åttetall. Du får selv velge hvilken leir du tilhører.