Norsk
Gamereactor
forspill
Wolfenstein: The New Order

Wolfenstein: The New Order

Vi tok turen til London, for å se hvordan verden ville vært dersom nazistene vant Andre verdenskrig ved hjelp av digre, nådeløse roboter...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er vrient å finne de rette superlativene for å beskrive Wolfenstein: The New Order. Det er ikke det slappeste eller tristeste skytespillet jeg har vært borti, langt derifra, men det er det er heller ikke det heftigste eller mest intense. Det er i ordets rette forstand middels. Midt på treet. Gjennomsnittlig. Godkjent, for all del, men ikke banebrytende på noen som helst slags måte.

Det starter på typisk vis, ombord på et fly en gang under Andre verdenskrig. Jeg blir fortalt at jeg må fikse en gasslekkasje og løsne noen fastspente paller lengre bak i flyet. Jeg gjør som instruert og lærer at den slags gjøres med én og samme knapp, når man får beskjed om det på skjermen. Velkjente saker. Resten av tiden står jeg stort sett og ser på, mens den rutinerte piloten (jeg er tydeligvis andrepilot) skravler som en foss med bred skotsk dialekt. Han er ganske underholdene å høre på, og nestenkollisjonene der flyet vårt såvidt unngår å deise inn i de andre i skvadronen - alt mens kulene fra nazistenes fly raser forbi ørene våre - er et imponerende skue. Likevel er det ikke noe utenom det vanlige.

Wolfenstein: The New Order

Der andre spill som Titanfall og Evolve våger å tenke nytt, følger Wolfenstein: The New Order i de godt opptråkkede fotsporene til Call of Duty og de andre spillene vi har blitt gradvis lei av de siste årene. Jeg hopper ned i tuppen av flyet, bruker de digre kanonene til å kvitte meg med en masse fiendtlige fly, før alt går til helvete. Vi blir nødt til å hoppe fra vårt fly til et annet midt i lufta, før også dette flyet havnet i sjøen. Det er gjennomført og godt laget, men velkjent, akk så velkjent. Jeg blir ikke imponert av slike scener lenger.

Dette er en annonse:

Samtidig er ikke spillet noe dårligere enn inspirasjonskildene sine heller, og svenske Machine Games har i det minste prøvd å skille seg ut fra de typiske WWII-spillene serien stammer fra. Vi ender opp på en strand som minner veldig om stranden fra den klassiske Normandie-invasjonen. Til forskjell fra i historiebøkene er imidlertid landskapet preget mer enn de digre bunkerne. På stranda står det nemlig en gigantisk robot, og nedi skyttergravene får nazistene hjelp av mekaniske kamphunder. Det gjør kampene mer interessante og jeg må innrømme at jeg raskt ble nysgjerrig på hvor nazistene har fått denne teknologien fra. Starten av spillet utspiller seg på 1940-tallet (du gjetter aldri hvilket år), men robotene du støter på minner likevel om noe fra en fremtidsfilm. De er laget av materialer som var tilgjengelig på den tiden, men de er åpenbart basert på teknologi historieprofessorer ikke er kjent med. Jeg fikk ikke noe svar i løpet av mine 2,5 timer med spillet, men jeg håper og tror svaret vil komme i løpet av historien i det fulle spillet.

Wolfenstein: The New Order

Rent spillteknisk fungerer Wolfenstein: The New Order godt. Visuelt sett er nivået på teksturer og effekter respektabelt, selv om utviklerne neppe vil få noen priser for grafikken. Lyden er derimot meget bra og det samme gjelder skytefølelsen. Våpnene er responsive og presise, og har et tungt kick over seg som forsterkes av kraftig, deilige lyder. Særlig innendørs kan du virkelig høre at du har fyrt av en salve eller kastet en granat (av den gode game WWII-sorten) og det er umulig å ikke like det. De fiendtlige soldatene har ikke mye å by på av intelligens, men det er til gjengjeld mange av dem. Det høres kanskje simpelt ut, men det er fortsatt tilfredsstillende å plaffe ned nazister i hopetall. Etikk og moral du liksom. Her er alt svart-hvitt, og av og til er det like greit.

Jeg skal ikke røpe så mye om handlingen, men jeg kan fortelle at historien gjør et bykst etter prologen. Ikke så langt frem som til vår tidsalder, men langt nok til å etablere en alternativ fremtid der tyskerne vant og verden styres av iskalde jernhender. Sånn går det når den ene parten i krigen sitter på gigantiske roboter med lysende røde øyne.

Dette er en annonse:
Wolfenstein: The New Order

Hvis det var opp til meg hadde jeg vurdert å droppe prologen og heller starte spillet her. Settingen er rett og slett mer spennende nå som tyskerne har opprettet sitt verdensherredømme. Du spiller fortsatt som en totalt intetsigende og personlighetsløs soldat, han kunne like så godt hatt navnet Faceless Grunt, men omgivelsene er mer spennende og veien fremover har rom for større variasjon.

Du er bak fiendens linjer, en skygge fra fortiden, som har mye å tjene på å holde seg i mørket. Samtidig er du en råtass som ikke er redd for å dual-wielde to kraftige maskingevær, som normale folk ikke klare å løfte med begge hender og en gaffeltruck. Dette er en hendig egenskap når du møter noen av nazistenes hjemmesnekrede roboter, som naturligvis kan ta imot en del bly før de blåses i fillebiter. Disse robotene er definitivt det mest spennende spillet har å by på, og jeg håper de blir utforsket dypere i resten av spillet enn i de første par timene.

Wolfenstein: The New OrderWolfenstein: The New Order

Wolfenstein: The New Order trenger nemlig sårt en X-faktor. Det trenger noe som får det til å skille seg ut. Utviklerne har skjønt at de var nytteløst å lage en flerspiller, og de burde ha skjønt at også enspilleren trenger noe ekstra. Har de ikke spilt Bioshock Infinite, liksom? Merket de ikke at samspillet med Elizabeth samt skyhooken gjorde spillet unik og fornøyelig (ved siden av historien og grafikken)?

Det kan dessverre virke som Machine Games hviler seg litt for mye på Wolfenstein-navnet. Jeg frykter det ikke vil være nok. The New Order er solid håndverk, men det mangler noe ekstra. Det mangler noe som virkelig fanger meg. Med mindre utviklerne utforsker settingen og de mystiske robotene vesentlig mer i det fulle spillet, kommer dette til å ende opp som nok et FPS-spill i mengden. Et godt FPS-spill, men ingenting man hopper i sofaen for. Jeg ble underholdt hele veien gjennom, men jeg sitret ikke etter mer da testingen var ferdig.

Wolfenstein: The New Order
Wolfenstein: The New OrderWolfenstein: The New OrderWolfenstein: The New OrderWolfenstein: The New Order

Relaterte tekster

Wolfenstein: The New OrderScore

Wolfenstein: The New Order

ANMELDELSE. Skrevet av Tor Erik Dahl

De svenske utviklerne i Machine Games har tatt på seg oppgaven med å blåse nytt liv i nazislakteren B.J. Blazkowicz, og redaktøren har sjekket om de lykkes...

2
Wolfenstein-utviklerne jobber med noe nytt

Wolfenstein-utviklerne jobber med noe nytt

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Bethesda-sjefen Pete Hines var nylig med i en episode av Gamescast, og der kunne han avsløre at Machine Games (utviklerne bak Wolfenstein: The New Order) jobber med et...



Loading next content