Wipeout Fusion

Wipeout serien kan uten tvil tilskrives æren for, at PlayStation ble både en hardcore og mainstream suksess i de første månedene. Med aggressiv markedsføring, stilsikkert design og et annerledes gameplay ble Wipeout serien symbolet på Sony’s undergrunns status og evne til å blande miljøer, som ellers ikke hadde noe til felles. Plutselig var det ok å spille konsollspill og den lille grå ble en del av kulturen - i mange hjem på samme måte som en video.

Gjennom årene har serien hatt sine opp og nedturer. Opfølgeren Wipeout 2097 var en dundrende suksess, som enda en gang stadfestet seriens popularitet og fascinerende grafiske finurligheter samt lynraske gameplay. Mange fans kaller nettopp fortsettelsen for det beste kapittelet til dags dato. Siden er det blitt til det kjedelige Wipeout 3, før man til slutt slo hodet mot muren med en oppsamlings episode, som mest av alt var gitt ut for å melke det siste ut av noen nå, uinteresserte Wipeout fans.

En fusjon av nytt og gammelt
Siste kapittel i serien er mer enn forsinket. Ved lanseringen av PlayStation 2 konsollen ble det gjentatte ganger lagt vekt på nettopp denne seriens debut på maskinen og nå nesten to år senere ser vi endelig resultatet. Rent grafisk er det nå Good Technology som dirigerer og setter den nye standarden for design - og selv om det ikke akkurat er blendende, så er det ikke vanskelig, å se at det fortsatt er snakk om samme serie.

Gameplayet har fått noen voldsomme overhalinger, kanskje i en slik grad at garvede fans har problemer med, å finne seg tilrette i Wipeout Fusion. Borte er den åpenlyse satsingen på bare å fyke av gårde med et lite antall våpen, til fordel for et spill, hvor det i like deler skal fokuseres på våpen, fiender, baner og oppgraderinger. Det er nemlig snakk om et mer balansert spill, hvor det å kunne banen utenat ikke er nok til å komme først i mål. Man må også ha et nogenlunde skjold og et heftig arsenal med våpen.

Disse kjøpes når man etter et race får tildelt et visst antall credits, som kan brukes til å styrke motor, skjold, styreevne eller utvalg av våpen. Du er ganske enkelt nødt til å ta deg av disse tingene, for å ha en sjangse i den sterke konkurransen. Med oppgraderingerne skifter skipet ditt også form og stil, noe som igjen kan merkes når man kjører. Og så er det som i den første utgaven, igjen fokus på de karakterene som styrer skipet ditt.

Litt av en grafisk blanding
Utover Good Technology’s fokus på grafisk distanse i logoer og uttryk, så er det også snakk om et spill som svinger mye grafisk. Banene er store, flotte og har en god draw distance, men de virker litt kornete, grove og mest av alt enkle. Til gjengjeld så er de mye bredere enn i de forrige spillene i serien - noe som gir deg flere muligheter gjennom racet.

Wipeout Fusion har også fått flere ruter på samme bane. Dette kjennes bl.a. fra Ridge Racer serien og Gran Turismo, og det brukes også her. Flere steder er det mulig å ta snarveier. Til slutt kan mange av banene kjøres baklengs og mens det kanskje ikke høres så innbydende ut, så føles det faktisk som en helt ny bane, når den plutselig må læres fra begynnelsen igjen.

Det soniske lappeteppet
Skuffelsene i siste utspill er få og det er heldigvis langt i mellom hver. Men for en serie som Wipeout er musikken en hjørnestein og det likte jeg bestemt mindre om i denne omgangen. Ikke fordi Sony’s team plutselig har kastet seg over rock eller country and western, men fordi ingen av de inkluderte låtene fenger. Fra Future Sound of London til Utah Saints og Elite Force, er det snakk om godt håndverk men ikke noe mer. Det forblir for anonymt og likegyldig - og det er synd. Det samme kan til tider sies om AI’en. For selv om den er blitt rettet opp og gjort betydelig mer ondskapsfull, så er det stadig problemer. Alle andre spiller tilsynelatende først og fremst mot deg og de vil heller ha alle andre enn nettopp deg som nummer en - noe som gjør det vanskelig, å se hvert race som en kamp om første plassen på like vilkår.

Gjennomført og forventet
Wipeout Fusion er tross sine problemer et gjennomført spill. Spillet er pusset opp, oppdatert og gjort mer tilgjengelig for nye spillere, noe som forhåpentlig betaler seg i en helt ny gruppe fans av serien. Siste episode er passe ambisiøs og selv om det er flyttet på et par av grunnsteinene, så kan også hardcore fans glede sig. Serien leverer nøyaktig den porsjonen lynraskt race som man forventer seg og tilføyer heldigvis også noe nytt i gryten. Om dette så er nok til, å lokke herdede fans tilbake til konsollen seks år senere, får tiden vise.