Norsk
Gamereactor
anmeldelser
We Happy Few

We Happy Few

Odd Karsten har klistret på seg et smil, og begitt seg ut i de fargerike gatene i Wellington Wells. Likte han det han fant bak den lykkelige fasaden?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

We Happy Few er noe for seg selv - en fullført Kickstarter-kampanje som resulterte i et endelig produkt - et merkelig spill satt til et alternativt England i 1964, hvor du må balansere din avhengighet av dopet "Joy" og passe på oppførselen din for å passe inn. Men er det virkelig så unikt, og har de klart å skape noe som føles såpass feil og skummelt som det trailerne fjetret oss med?

Jeg har skrevet om hvor mye jeg og Player 1 gledet oss til dette spillet tidligere, hovedsaklig på grunn av konseptet, som i seg selv er svært fengende. Hele idéen om at du bestandig må jobbe for å passe inn, om du ikke har lyst til å være gjenstanden for en menneskejakt, burde føre til en stressende opplevelse hvor spilleren bestandig må gå på tå hev for å ikke trø over de sosiale grensene som holder samfunnet sammen.
Dessverre er dette kokt ned til at om noen av innbyggerne ser at du gjør noe "unormalt", det vil si, unormalt for dem - men som for oss som spillere er helt selvfølgelig; hopping, klatring, sniking, eller bare det å stoppe opp for å se på noe interessant - blir de mistenksomme og etter hvert aggressive. Du kan forsøke å snakke deg ut av situasjonen og roe gemyttene, men rekker du ikke dette får du fort en stadig voksende mobb etter deg, som (noe uforklarlig) banker gleden og gørra ut av deg skulle de ta deg igjen.

Du finner flere forskjellige områder i spillet, fra slum til storby, som alle skal ha forskjellige regler du må tilpasse deg for å passe inn, men i praksis ender det opp med at du må ha på deg korrekt antrekk for området du befinner deg i. Filler når du går rundt blant de utstøtte, pen dress i byen, arbeidsklær når du knoter rundt nede i undergrunnen, gummidrakt når du skal lure deg inn på en hemmelig fetish-klubb. Men det er også dessverre alt. Du endrer kostyme men ikke kutyme og det ender opp med å bli en handling man gjør med et sukk når man reiser fra sted til sted, fordi hver gang du må endre på klærne dine må du inn i den unødig tungvinte menyen (som vel og merke var bedre å navigere med mus og tastatur heller enn kontroller) og så ta deg frem til korrekt antrekk.

We Happy Few
Dette er en annonse:

We Happy Few er en salig blanding av ting - dels overlevelsesspill, dels rollespill, dels historiedrevet indiespill, og ingen av delene har fått nok oppmerksomhet. Overlevelsesbiten tvinger deg til å holde øye med sult-, tørst, søvn- og Joy-nivåene dine, men det eneste som skjer når disse synker under akseptabelt nivå er at du får noen kjipe, men ikke uoverkommelige debuffs. Spis litt, drikk litt og sov litt og så er du god som ny. Eller bare gi beng, for du kommer ikke til å dø av det. Det blir etter hvert klart at dette er et kompromiss slik at historiebiten ikke skal lide unødig, for oppdragene er såpass lange at det hadde blitt svært frustrerende å skulle dø nær slutten av et oppdrag fordi du ikke har spist på en stund.

Som seg hør og bør i et overlevelsesspill går det an å lage forskjellige ting for å gjøre eventyret ditt lettere. Du kan mekke våpen, medisiner og klær, og oppgradere ting du finner eller kjøper. Systemet blir inkorporert i historiedelen av spillet ved at du ofte må mekke et spesielt antrekk eller en gjenstand for å komme deg videre i et oppdrag. Dette kan til tider være veldig frustrerende, da det gjør enkelte oppdrag utrolig omstendelige og langdryge siden du må lete land og strand rundt etter enkelte materialer. Hadde man anskaffet brorparten av materialene gjennom oppdragene ville nok dette føltes mer naturlig, men slik som det er nå tilfører det ikke noe spesielt til verken historien, eller opplevelsen, og føles bare som en mekanikk for å forlenge spillet på kunstig vis.

Apropos materialer, her er balansen mellom hva og hvordan du finner de, fullstendig på bærtur. Ofte ligger ting bare og slenger, som er greit nok i seg selv - men spillet er også pepret med skap og skatoller. Har du spilt en del spill vil du søke ut disse, og det er også fornuftig å anta at om de er låst - slik veldig mange av de er - så er det noen godsaker som venter på deg inni. Og om du velger å bruke en av spillets få dirker for å åpne den tilhørende låsen blir du irriterende ofte møtt av skuffende tomme... vel, skuffer. Det er greit å ha enkelte avledninger så en ikke forventer garanterte gull og grønne skoger bak låste dører men her blir det rett og slett for mye. Det å kaste bort en dirk når en desperat er på leting etter noe en trenger for å fullføre et historieoppdrag er intet annet enn raserifremkallende.

We Happy Few
Dette er en annonse:

Rollespillbiten av spillet gir deg et ferdighetstre som du kan oppgradere med poeng du får for å fullføre oppdrag, men med nok poeng i riktig gren kan du negere overlevelsesmekanikkene fullstendig via ferdighetstreet. Det samme kan de mekanikkene som gjør spillet interessant - at du må oppføre deg ordentlig, gå på tå hev, ta Joy, passe inn, ikke ferdes ute om natta. Med Arthur sitt ferdighetstre, for eksempel, kan du forbigå alt som gjør spillet spennende og creepy, og praktisk talt spurte gjennom hele spillet i easy mode. Sally sitt ferdighetstre gjør deg bedre til å mekke diverse typer dop og eliksirer, mens Ollie sitt ferdighetstre gjør deg mer eksplosiv.

Blir du oppdaget får du oppleve kampsystemet, som kort fortalt er det samme som du finner i The Elder Scrolls IV: Oblivion, bare mindre morsomt. Vent på en åpning, slå til du går tom for stamina, blokker til du kan slå igjen. That's it.
De fleste kamper kan unngås ved at du sniker deg opp på fiendene og kveler, eller doper dem i et uoppmerksomt øyeblikk. Eventuelt så du kan bare løpe din vei og gjemme deg i en potteplante eller søppeldunk. Eller rett og slett bare sett deg ned på en benk og lese en avis - for da blir du nemlig usynlig. Uansett hvor mange fiender du har greide å irritere på deg. Selv politimennene ser deg ikke bak avisa - til tross for at du er den eneste personen som er ute etter portforbudet!
En kunne forklart denne uoppmerksomheten med at de fleste går rundt høye på Joy, men det er noe særs inkonsekvent med hvor raske de er til å angripe deg, skulle du gjøre noe de ikke liker. Men i stedet så lener jeg meg heller mot at den kunstige intelligensen rett og slett bare er dårlig.

We Happy Few

Alt er ikke ille med spillet dog, estetikken er helt nydelig og historien er til tider fengende. Måten verdenen endres på når du tar Joy er også skikkelig kul, og du blir møtt av en fargesprakende parallellverden hvor alt er trivelig. Men dessverre er en god del av historien knyttet til hvor ille Joy er, og at du er spesiell som velger å ikke ta din dose, så dopet som gjør ting en smule triveligere (og fargerikt) går over kjapt og har et lass med bivirkninger. Men både effekten og abstinensene kunne de skrudd opp så en faktisk hadde hatt et incentiv til å ta Joy - og holde seg på dopet - utenom for å komme seg gjennom enkelte kontrollpunkter satt opp av de store slemme myndighetene - og på den måten utforsket problematikken rundt (både sosial og fysisk) avhengighet heller enn å bruke det som et trekkplaster for settingen.

La oss forsåvidt snakke litt om historien. Alle i Wellington Wells går på Joy for å glemme fortiden sin, på grunn av det tragiske som skjedde under krigen. Både befolkningen har noe de vil glemme kollektivt, og de tre spillbare figurene har personlige tragedier de vil glemme. Spenningen her ville jo ligget i å nøste opp i mysteriet bit for bit, og stadig hakke vekk mer og mer på den smilende fasaden til byen. Merkelig nok har Compulsion Games valgt å dumpe Den Store Avsløringen i fanget på deg ganske tidlig i historien, og alt av flashbacks og nye "bevis" underbygger bare det man allerede vet. Det er derfor ikke mye som overrasker, og historien ender opp med å bli en smule forutsigbar. Og fordi du får alt dumpet i fanget så tidlig forsvinner den gryende ekle stemningen, som kunne gjort spillet skikkelig bra, og som trailerne lokket med. Istedenfor Stepford Wives og Soylent Green, får vi et periodedrama hvor Michael Bay og Roland Emmerich står for manus og regi.

We Happy Few

I tillegg blir samme historie fortalt fra tre forskjellige perspektiver. Det perspektivet som blir viet mest tid er Arthur sitt, som er kanskje det kjedeligste av alle tre. Det er langdradd og unødvendig kronglete, og blir ikke hjulpet av at Arthur er en enormt usympatisk fyr, som er vanskelig å like, og enda vanskeligere å bry seg om. Han er godt skrevet, med gode replikker og godt stemmeskuespill, men han er vanskelig å svelge som hovedperson. Måten han behandler Sally på er ufyselig, og på grensen mot kvinnefiendtlig.

Hele Sally er egentlig litt problematisk. Hun har den mest spennende historien, men den blir tynget ned av mekanikker som krever at Sally må returnere til huset sitt med jevne mellomrom for å ta vare på barnet sitt. Gjør hun det ikke kjapt nok, blir hun fysisk tynget ned av vekten av å være en dårlig mor. Sånn helt serr. Dette er enormt frustrerende hvis man, for eksempel, er ute å leter etter ingredienser og ressurser som trengs for å få fremgang i plottet, og så man dumpe ting fordi man hele tiden havner over bærekapasitet, på grunn av dårlig samvittighet. Det er et interessant stikk til hvor kjipt og urettferdig det er å være kvinne, og det gjør definitivt at gameplayet skiller seg ut fra Arthur sitt, men det er rett og slett lat historiefortelling og figurbygging. Det underliggende budskapet om at alenemødre som også er karrièrekvinner er dårlig mødre, er jeg ikke helt fan av.

We Happy Few

I tillegg hjelper det ikke at Ollie og Arthur motiveres av skikkelig kjipe ting de har gjort tidligere. De er ute etter å gjøre ting godt igjen, og frelse seg selv. Mens Sally motiveres av barnet sitt, og må gjøre opp for at hun har vært i litt mange forhold med veldig kjipe menn.
Historien kunne lett blitt mer interessant ved å slå sammen Arthur og Sally til én person, og hatt Ollie som støttespiller.

Til slutt vil jeg bare si litt om bugs. For de er det MANGE av.
Jeg har sett NPCer flyte rundt, stå i lufta og måpe, sitte på en ikke-eksisterende stol av luft, og i mange tilfeller teleporterer rundt når de er i kamp med meg. Gjenstander man trenger for å fullføre oppdrag har falt gjennom gulvet og blitt borte for alltid. Jeg har opplevd å sette meg fast i kampestener og på trappetrinn, eller bare bak en vanlig bokhylle. Til slutt krasjet spillet når jeg brukte en fløyte som egentlig skal distrahere fiender (de kan ikke se meg om spillet ikke kjører, antar jeg, så sånn sett funker det jo), og om jeg plugget mobilen inn i PCen for å lade den. Når det ikke bare krasjet tilfeldig, må sies.

Et utvalg screenshots av bugsene kan du se her:

We Happy Few
We Happy FewWe Happy Few
We Happy FewWe Happy Few

Så for å oppsummere; dette spillet begår den største synden et spill kan begå - det er kjedelig.
Historien er uengasjerende, innlevelsen forsvinner kjapt når du ser den samme personen for åttende gang, oppdragene er treige og stort sett bare av "gå dit, hent ting tilbake til meg"-varianten, spillmekanikken er inkonsekvent, og kampsystemet er som å slå spiker med en oppblåsbar hammer - det føles ikke som man treffer noe når man slår. Spillet er pent, og stemmeskuespillet nydelig, som nesten gjør det verre.

Jeg er en stor fan av konseptet, men her har de valgt å gå i alt for mange retninger når de heller burde holdt fokuset på én ting. Eller for å sitere Ron Swanson:
"Never half-ass two things. Whole-ass one thing."

05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Estetikken er nydelig, stemmeskuespillet utmerket, og konseptet spennende.
-
Kjedelig som beige havregrøt, repetitivt, buggy.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

3
We Happy FewScore

We Happy Few

ANMELDELSE. Skrevet av Odd Karsten Svartaas

Odd Karsten har klistret på seg et smil, og begitt seg ut i de fargerike gatene i Wellington Wells. Likte han det han fant bak den lykkelige fasaden?

0
Klokken 16 på GR Live -  We Happy Few

Klokken 16 på GR Live - We Happy Few

NYHET. Skrevet av Suzanne Berget

Det dystopiske overlevelseseventyret We Happy Few, som er satt til den fiksjonelle britiske byen Wellington Wells på 60-tallet, kom ut til PC, PS4 og Xbox One i dag,...



Loading next content