Warhammer: Battle March

- Her skal det hypes, tenkte dressene i Games Workshop, og satte hederlige Namco Bandai til å lage et strategispill som krydder til det nye MMOet sitt. Kanskje har nerdene som bruker år og årslønner på å male tusener på tusener av Warhammerfigurer sluttet med malingen og begynt å spille dataspill isteden? Ikke vet jeg hvorfor det plutselig skal kjøres på med akkurat denne lisensen, men mistanken min hellet mot hjernevask med tanke på alt som spys ut rundt denne fantasynisjen om dagen.

Warhammer: Battle March er et rett frem krigsspill med flere innslag av RPG enn de fleste sjangerbrødrene hvor sanking av ressurser og vedlikehold av festningen er sentrale elementer. Alt slikt er borte her og byttet ut med typiske rollespillting, som haugevis med gjenstander som kan brukes eller selges, stort fokus på heltefigurene og leveling.

Så var det dette med strategispill på konsoll da. Sist jeg prøvde et slik medførte det en stusselig smak bakerst i munnen, som understreket en gang for alle at slikt noe, som driver blodtrimmede PCer til vanvidd med sine overfylte skjermer og konstant action, det har ingenting på en begrenset og konsoll med håndkontroll å gjøre.

Men ingenting er bedre enn postive feiltagelser, og med forventninger på null grader Kelvin hvisket jeg unnskyld og sendte Warhammer: Battle March en runde i Xboxen min, som husket Universe at War så altfor godt. Den må ha sanset trøbbel, for plutselig giret den opp flere hakk som for å stålsette seg. Snart forsto jeg hvorfor, når den usedvanlig lekre og velregisserte introen åpenbarte seg, og grafikkmotoren flekset med alt den hadde. Trodde jeg. Så vanlig som det har blitt med in-game grafikk i mellomsekvenser trodde jeg faktisk at dette var tilnærmet det jeg kom til å se i selve spillet, og et par sommerfugler klekket seg ut i mellomgulvet. Tiden fra Tekkens dager, hvor hver figurs sluttsekvens var verdt hele spillet (Hwoarang i 3`eren, anyone?) var over, forestilte jeg meg. Utopi, skulle det vise seg, da jeg startet den første av spillets tre kampanjer som ridderen Stefan von Kessel. Allerede på første bilde døde, råtnet og forduftet alle sommerfuglene helt plutselig, for det var et fryktelig syn som voldtok min naive iris og penetrerte seg inn til mitt indre øye hvor det forble hele resten av spillopplevelsen. Grafikken var jo urstygg, som dårlig tredjepartssøppel på Playstation 1. Seriøst. Warhammer som lisens begynte å få dårlig rykte i min bok allerede.

Så ille var det heldigvis ikke når jeg bare fikk startet slaktegildet. Det som tross alt betyr noe er at grafikken mens du faktisk spiller er helt grei. Landskapet er brukbart gjengitt i frodige og mindre frodige omgivelser og troppene er nesten mer enn godkjent. Spillet har faktisk 18 års aldersgrense, noe som først fikk meg til å lure på om PEGI har begynt å bruke antall døde som utgjørende faktor. Men nei, det er faktisk massevis av blod her både tegnet på banen på forhånd og flommende ut av kløyvde fiender. Absolutt mangelvare i strategispill etter mitt syn, og særlig i de lisensbaserte. Jeg husker at jeg har sittet med flere strategispill og lurt på hvor krigens sanne gru var blitt av, og hvor mye fetere det hadde vært med litt blod og rullende hoder. Dette spillet er svaret på mine bønner, og jeg vil påstå at aldersgrensen er svært berettiget. Det gjør mitt blodtørstige hjerte meget fornøyd.

De ulike klassene i spillet er varierte og tilfredsstillende å bruke. De imperialistiske heltene har ikke bueskyttere, men musketerer, som vekket gode minner til Age of Empires 3. Og joda, det er og blir mange hakk kulere med rifler istedenfor urgamle pinnekastere som de teite alvene bruker. Ellers er de forskjellige klassene som de pleier, men jeg la ekstra godt merke til de hesteridende Pistoliers, som er gjennomført snobbete der de i all sin elitisme rir mot fienden mens de roper noe om sport og avfyrer pistolene sine i nobel positur. Slike detaljer lager en finfin helhet som både nerdene og folk flest vil sette pris på.

Kampene fungerer så bra som et konsoll-RTS kan, og det finnes, priset være Sigmar, ingen tegn til lagg, med unntak av noen veldig små kremt innimellom. Men, det skal et veldig minimalistisk system til for at det virkelig skal fungere komfortabelt med en håndkontroll isteden for mus. Det er ikke tilfellet her. Det blir for kronglete å skulle bruke vellet av formasjoner og besvergelser med knapper uten snarveiene et tastatur kan tilby. Man ender opp med å kaste taktikk til hundene og rushe på. I tillegg er man i stor grad avhengig av helten for å regjere slagmarken, og med en upresis kontroll er det iblant vanskelig å finne ham eller henne, særlig hvis du har flere helter med deg. Det er lagt opp til at du kan finne fiendtlige helter og utfordre dem i en turbasert duell, gjerne midt mellom to krigende styrker. Det er en kul idé, men utførelsen burde vært bedre. Det er også som sagt trøblete å finne helten din i tumultene, og i tillegg fungerer ikke kommandoen for å gå inn i en duell ordentlig. Det hele ender ofte med forvirring, og når du først kommer i gang er det en rimelig kjip affære.

Jeg hadde kost meg en stund med den snille kampanjen da jeg cirka halvveis sto bom fast. Jeg hadde bygget meg en sinnsykt bra hær, alle bataljonene hadde maks nivå og det beste utstyret. Men så tok historien en brå vending som involverte alvene, og vips skulle jeg være de kvalme snobbene en god stund fremover og måtte begynne med oppbyggingen av en hær helt fra scratch. På grunn av pengemangel hadde jeg ingen sjanse mot de store styrkene jeg måtte prøve å overmanne med en dårlig helt og hennes minihær. Det var så demotiverende at jeg plutselig glemte alle mine intensjoner om å redde keiserriket, og begynte tvert på greenskin-kampanjen.

Spillet endret totalt karakter og vi får overvære den utrolig lite pompøse historien om orker og annet avskum hvis eneste mål er lage så mye kvalm de bare klarer. Orkene ser mye bedre ut enn menneskene og representerer en helt annen spillestil. Det var først nå jeg oppdaget spillets sanne potensial, og satte ivrig i gang med spillets tredje kampanje, like lang og fyldig som de to andre. Historien om kaoskrigeren Thorgar the Blooded One er den klart kuleste av de tre, og troppene han styrer er de overlegent tøffeste. Jeg som trodde jeg hadde spilt et OK spill hittil ble mer og mer fornøyd, og all frykt for hype-søppel var borte vekk.

Jeg må nesten bare få rose noen elementer ved Kaoskampanjen. På det tidspunktet hvor du allierer deg med den beste personifiseringen av ondskap, råttenskap og alt mulig ekkelt jeg har sett: Rottemennene. Dæven så ond man føler seg når horder av forvokste rotter oversvømmer skjermen der de gnager og hakker løs hodene på stakkars alver og menn. Fantastisk.

Flerspillerdelen er helt ok, den, men jeg må ærlig talt innrømme at stress-organisering av hæren ikke passer meg. Jeg er en notorisk perfeksjonist i strategispill, og elsker å bruke masse tid på at hæren min skal stå riktig, tenke ut en plan og nyte synet av hundrevis soldater som lyder min minste ordre. Men flerspillingen funker altså som et hvilket som helst annet RTS online, for de som liker det.

Warhammer: Battle March har medført en liten oppsving i mitt syn på konsollstrategi. Det er ikke perfekt, og hadde sikkert fungert mye bedre på PC, men det er veldig mange kvaliteter her som gjør at du bærer over med de fleste negative sidene. Grafikken og lyden er helt på det jevne, spillbarheten er til tider veldig bra, og spillet har tre fyldige kampanjer pluss flerspiller som gjør at du kan komme til å sitte med dette veldig lenge.