Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Warhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Warhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Patrik har testet en Warhammer 40.000-tolkning av XCOM og er ganske imponert.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er igjen tid for et nytt Warhammer 40.000. Denne gangen handler det Space Marines. Vi får følge Grey Knights som er litt av en undergren til dette universets inkvisisjon. Svært religiøse i troen til keiseren deres, seiler de i flygende katedraler gjennom verdensrommet. De er ansvarlige for å håndtere mange av de farligste fiendene menneskene står overfor. Som inkvisisjonens hammer i dette universet er de ansvarlige for en mangefasettert krig mot demonene.

Du blir valgt til å ta ledelsen etter at den forrige lederen ble drept av en stor brennende demon. Som leder av gruppen har du rett til å styre flaggskipet The Baleful Edict. Problemet er at skipet er i en røff tilstand. Man kan se hull, brann og andre visuelle skader på romskipets skrog. Midt i dette ber et inkvisisjonsmedlem om at du og dine følgesvenner skal hjelpe henne med et problem i denne sektoren av galaksen. Å si nei til inkvisisjonen i Warhammer ville bety total ødeleggelse, så selvfølgelig går du med på dette. Fra å slåss mot krigsguden Khornes i en brennende kampanje kastes du nå inn i en verden av infeksjoner, sykdommer og død mot Nurgles undersåtter. Selve historien skaper kontekst, men klarer egentlig ikke å gripe meg helt. Den gjør jobben sin, men leverer ingen store overraskelser.

Warhammer 40,000: Chaos Gate - DaemonhuntersWarhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Spillmessig er det derimot veldig interessant. Det er en tolkning av XCOM-formatet, som Firaxis Games renoverte med XCOM: Enemy Unknown i 2012. Du leder tropper i turbaserte kamper på planeter og restaurerer bygninger, undersøker og bygger opp romskipet ditt igjen og gir det oppgraderinger. Om du har spilt XCOM før er det mye her som er kjent, men Chaos Gate har fortsatt noen ess i ermet og introduserer noen vendinger på formatet. I stedet for å måtte velge mellom oppdrag i en liste, er du nå tvunget til å fysisk reise til hvert oppdrag. På grunn av tilstanden romskipet ditt er i, vil du ikke ha tid til å nå alle i tide. Ved å oppgradere motorene kan du nå flere, noe som blir viktig senere i spillet. De forskjellige solsystemene har nemlig målere som fylles opp når du går glipp av et oppdrag. Går du glipp av for mange får du store problemer. Et av målene er å sørge for at planetene ikke blir fullstendig overtatt av fienden og løse mysteriet bak angrepene.

Dette er en annonse:

Og når det gjelder fiender liker jeg virkelig valget av demoner. Tidlig i kampanjen din finner du ut at antagonisten er knyttet til Nurgle, en av fire onde guder i dette universet. Nivåene er dekket av infeksjoner, tropiske planter, pulserende årer og sykdom. Der Total War: Warhammer III fokuserte mer på det groteske, er disse fiendene mer smilende, imøtekommende og ubehagelige. Complex Games skal ha litt ros for dette, for Nurgle er ganske vanskelig å få til tematisk riktig.

På den annen side er lydbildet håpløst dårlig mikset med alle andre lyder, hvilket ødelegger litt når den ene fiendens stemme er lav og den andre er så høy at man må senke volumet.

Warhammer 40,000: Chaos Gate - DaemonhuntersWarhammer 40,000: Chaos Gate - DaemonhuntersWarhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Chaos Gate gjør én ting bedre enn XCOM 2, og det er selve tempoet. Du blir ikke bedt om å sakte gå gjennom nivåene og overbruke "overwatch". Krigerne dine er stridsvogner som trenger fart. Du har en måler som fylles opp når dine fire Grey Knights har brukt alle poengene sine for bevegelse og angrep. Du kan fylle den raskere hvis du bruker ekstra sterke angrep eller synske evner som skaper viktige valg for spilleren. Konsekvensene av at denne blir fylt til hundre er tilfeldige, men oftest til skade for deg. Et eksempel på en konsekvens er at fiendene muterer og blir sterkere. En annen slik konsekvens er at portaler fra The Warp åpnes og nye fiender dukker opp. Jeg liker at det er synlig når fienden er mutert, man ser når demoniske lemmer vokser frem.

Dette er en annonse:

I motsetning til XCOM er spillet designet for å bevege seg fremover i høyt tempo med dine Grey Knights som en dampveivals over all motstand. Du må ødelegge alt på så kort tid som mulig slik at fienden ikke får muligheten til å få overtaket. For å muliggjøre dette er prosentsjansene for å treffe fiendene borte. Mengden beskyttelse og avstand avgjør om du treffer eller ikke. Hvis du kan treffe fienden, vil du alltid treffe fienden. Spillet kompenserer litt for dette med uendelig mange grupper av fiender og et tempo som er uvanlig for sjangeren. Før jeg visste ordet av det hadde fienden omringet meg med "overwatch", satt opp soner for granatangrep og gått inn i nærkamp med tropper som detonerte for å spre sykdom. Selv om AI'en ikke alltid tar de riktige taktiske eller strategiske avgjørelsene, er det utfordrende. Jeg vil understreke dette fordi min erfaring med spillet viste at vanskelighetsgraden ikke var noe å spøke med.

Warhammer 40,000: Chaos Gate - DaemonhuntersWarhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Vanskelighetsgraden innebærer i praksis at dine Grey Knights må tåle mye skade fra sporadiske fiender. Problemet er at du alltid har mange som skyter på deg. Det skaper en følelse av at Space Marines ikke tåler så mye skade. Det er ikke et gigantisk problem, men et der spillbalansen kolliderer litt med en etablert kanon. Etter mange timer kan jeg konstatere at skaden er litt høy i starten av kampanjen, på grunn av mengden av fiender. Ellers er både nivåene og oppdragene varierte og mengden av ting å gjøre er stor. Det føles alltid som om du har noe å gjøre enten du snakker med mannskapet om bord i korte samtaler, forsker på teknologi, planlegger kampanjen eller utruster og tilpasser soldatene dine. Hva slags belønning man får etter oppdragene har man en viss innflytelse på. Du kan velge om du vil ha antrekk, våpen eller annet du trenger. Du kan ikke velge å få alt når du fullfører oppdrag, så valgene dine blir betydelige.

Spillet er gjennomsyret av gode designvalg. Lagene av spillsystemer harmoniserer for det meste. Du må bruke alle systemene for å vinne. Musikken kler universet på en god måte med kor og kirkemusikk. Selv om jeg likte opplæringsmodusen som forteller hvordan man får kontroll over oppdraget, forstår jeg at det ikke er helt tilstrekkelig for nye spillere. Du lærer ikke i det hele tatt hvordan du skal håndtere vanlige situasjoner i kampanjen. Det er synd, men jeg hadde liknende problemer i King Arthur: Knight's Tale. Når det kommer til selve vanskelighetsgradene er spillet robust med mange alternativer og muligheten til å starte oppdrag på nytt i menyen umiddelbart. Er du skikkelig hardcore og ikke ønsker muligheten til å lagre eller starte på nytt, kan du slå dette helt av.

Warhammer 40,000: Chaos Gate - DaemonhuntersWarhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Det største problemet jeg har med spillet er ytelsen. Det har litt det samme problemet som XCOM med at det lagger litt når du gjør noe. Det kan også oppleves som svært krevende, men til spillets forsvar ser det til tider uvanlig fint ut for sjangeren. Jeg liker den litt semi-tegneseriestilen, men den er kanskje ikke for alle. En ujevn lydmiks og litt lagg undergraver opplevelsen, selv om det viktigste er gameplayet. Når alt fungerer, er det veldig bra. Jeg vil beskrive det som en fin konvertering av 40.000 til et XCOM-format.

Småbrister som balanseproblemer tror jeg Complex Games vil løse med noen patcher. Jeg vil også nevne noe spill sjelden får ros for, og det er inntrykket av vekt og masse for de forskjellige skapningene. Det høres ut og føles som om dine Grey Knights er som vandrende stridsvogner. Akkurat sånn fungerer også de langsomme motpartene på Nurgles side. De fiendtlige kultmedlemmene beveger seg mye lettere og de muterte byr på ganske slimete og ubehagelige lyder med bisarre animasjoner. Dette var også en av XCOM 2 sine styrker.

Warhammer 40,000: Chaos Gate - DaemonhuntersWarhammer 40,000: Chaos Gate - Daemonhunters

Til syvende og sist er Chaos Gate en variert og spillmessig kompleks tolkning av Warhammer 40.000, som om det var et XCOM. Complex Games har ikke laget en skamløs kopi heller, som jeg først trodde. Snarere er det mange spennende ideer, systemer og elementer, som også kan tiltrekke seg veteraner innen sjangeren. Med tanke på vanskelighetsgraden er det nok greit om du har litt erfaring med sjangeren. Til tross for noen brister i lydmiksen, ytelsesproblemer og noen små balanseproblemer er det et veldig bra spill. Historien vil ikke vinne noen priser, men den får jobben gjort. Det har kanskje ikke den samme fenomenale gjenspillbarhetsverdien som XCOM, men sammen med King Arthur: Knight's Tale er dette en av årets to mest positive overraskelser. Med disse positive ordene kan jeg anbefale spillet. Liker du sjangeren og har interesse for Warhammer 40.000, er det et must.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Visuelt innbydende, lang kampanje, morsomme klasser, god musikk, mange alternativer, spillerens valg veier tyngre enn i XCOM takket være mindre sjanser, utfordrende.
-
Dårlig lydmiks, kanon og spillbalanse krasjer litt, ytelsesproblemer.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content