Vi tester flerspilleren i For Honor

Ubisoft elsker å lage spill med en åpen verden, og på Gamescom fikk vi sjansen til å spille to timer av deres nye prosjekt, For Honor. Etter mange år der de har fylt disse spillene til randen (og vel så det) med interessepunkter og tårn vi kan klatre i, er det en hyggelig overraskelse at de lager et spill som føles så unikt som dette. Med For Honor foran meg lurer jeg faktisk på om jeg noen gang har spilt noe lignende.

I en verden i krig kjemper tre faksjoner mot hverandre. Det er de respekterte ridderne (knights), de brutale vikingene, og de ærefulle samuraiene. Hvorfor de kjemper er uklart, men det er noe historiedelen skal forklare nærmere. I løpet av vår tid med For Honor spilte vi en 4v4-modus som heter Dominion, og det første som slo oss i løpet av figurvalget var at de tre faksjonene var i stand til å kjempe på samme lag. Det var en hyggelig overraskelse. Spilldesigner Bio Jade fortalte oss at dette er for å sikre at venner som liker ulike faksjoner likevel skal få spille sammen.

Gameplay-trailer fikk spillet til å se ut som en vakker Dynasty Warriors-klone (og noen ganger kan det føles som en), men når du slåss mot en fiende forandrer alt seg og kampene blir brutale. Dette er dessuten et spill hvor det lønner seg å være defensiv. Mens onlinespill som Call of Duty ofte belønner den som angriper først, er For Honor er noe helt annet. Et møte med motstanderen i For Honor er en øvelse i tålmodighet: Bevege seg i sirkel, måle fienden opp og ned og vente på at vedkommende gjør det første trekket. Øyeblikk som dette føles fantastisk annerledes enn andre onlinespill på markedet i dag.

Kartene er små og kompakte, noe som betyr at du aldri trenger å løpe i mer enn ti sekunder før du ser en fiende. Spredt over kartene finnes det tre områder som begge lagene prøver å kapre og forsvare. For Honor er en ferdighetsbasert spill, og nybegynnere vil slite mens lagarbeid vinner kampene. Etter fire kamper så endelig vårt lag fordelene ved å holde sammen og forsvare det vi hadde, i stedet for å jage etter nye områder å kapre. Vi prøvde å holde to områder til enhver tid, og sto sammen da motstanderlaget kjempet tilbake. Dette ga oss et overtak da kampen nærmet seg slutten og "breaking" startet (en nedtelling som betyr at det ene laget er i ferd med bryte gjennom fiendens linje). Etter at breaking har startet er du død for godt når du dør, med mindre en lagkamerat klarer å gjenopplive deg. Selv om vi klarte å få lagarbeidet til å fungere, så tok denne delen av runden den intense følelsen til nye høyder.

Ofte vil du være i undertall, og det er i disse øyeblikkene en ny spillmekanikk virkelig skinner. Hvis du er i trøbbel, kan du utløse et såkalt raseriangrep som gir deg ekstra krefter. Det er ikke nok til å overvinne alle fiendene, men vi klarte ofte å ta en motstander med oss ​​før vi vandret heden. Et annet tilfredsstillende øyeblikk i løpet av min tid med spillet, var da jeg klarte å holde ut mot tre motstandere på én gang i omtrent 30 sekunder. Det kan høres ut som en marginal seier, men de sekundene ga lagkameratene sjansen til å fange opp de to gjenværende områdene og score masse poeng.

Vi fikk teste tre forskjellige helter; altmuligmannen Vanguard, den trege, men sterke Heavy og den raske, men svake Assassin. De tre vi prøvde føltes forskjellige fra hverandre, men fikk dessverre ikke knekt koden til Assassin. Derimot fungerte vikingen (heavy) glimrende til vår spillestil.

For Honor er intenst og tilfredsstillende. De langsomme, taktiske kampene gjorde et solid inntrykk. Vi forventet en morsom og rask spillrunde, men ble i stedet møtt av et intelligent og metodisk spill vi gleder oss til å spille igjen. Det er fortsatt moduser som det gjenstår annonsere, og Dominion bare gjort oss sultne på mer.