Vi spilte Spider-Man i København

Fans ved ikke alltid best. Man skulle tro at de som vet mest om en figur og universet, ville være de som forteller den beste historien, men det er ikke alltid tilfelle. Noen ganger blir man så forblindet at man glemmer å fortelle sin egen historie, og i stedet etterligner det som allerede er skapt. Man kan gå så høyt opp i fan-service, at man glemmer å tilføye noe nytt. Insomniac Games er fans av Spider-Man. Det skinner gjennom fra den første scenen i spillet, helt til den siste jeg fikk lov til å spille. De har heldigvis ikke latt seg forblinde av at de er fans. Marvel har gitt dem en frihet som de har valgt å løpe med, og de er modige nok til å fortelle deres egen historie, endre på etablerte ting i universet og designe deres egen drakt - dette er deres Peter Parker/Spider-Man, og det er en person jeg gleder meg til å tilbringe mange timer sammen med i september.

Hvis du treffer riktig på svingemekanikken i et Spider-Man-spill, så er du allerede halvveis i mål. Han er nok den helten som har det gøyest med å bevege seg fra punkt A til B, og hvis man treffer den følelsen riktig, er det sekundært hva man gjør på de to punktene. Det er en retningslinje som tydeligvis stod øverst i dokumentet, da Spider-Man 2 ble laget til PlayStation 2/Xbox, hvilket også er grunnen til at vi alle har så gode minner fra det. Likegyldig hvor mange ballonger vi skulle hente fra den fordømte ungen som hele tiden mistet sin, så hadde vi det alltid gøy, fordi det var gøy å bevege seg. I Spider-Man er det ingen ballonger som må hentes (i hvert fall ikke i den delen jeg spilte), men svingemekanikken, den har Insomniac Games fått til helt riktig. Som en fisk som smidig og yndefullt skyter gjennom vannet, så svinger man seg flytende og friksjonsløst blant skyskraperne. Måten han vrir kroppen etter man har gitt slipp på nettet, passer figuren perfekt. Måten han løfter beina, hvis man er langt nok nede til at man skraper asfalten på sin tur rundt i byen, er både tilfredsstillende, og et bevis på at dette har hatt høyeste prioritet under utviklingen.

Så Insomniac kan sette et velfortjent kryss på "Svingemekanikken" på oppslagstavla deres, men hvilke andre bokse kan de krysse av? Kampsystemet låner fornuftig nok fra Arkham-spillene, men de har husket å tilføye nok til at det føles som deres egen fortolkning. Jeg hadde en tendens til at takle kampene som om jeg var Batman, hvilket spillet var raskt ut med å straffe meg for. Jeg rakk å dø flere ganger i min korte tid med spillet, noe som, morbid nok, fikk meg til at klappe ivrig i hendene. Spider-Man er ikke et lett spill, og kun ved å være rask på foten kan du slippe levende fra slagsmål. Å skifte mellom å angripe fra jorden og luften, å bruke omgivelsene og aldri stå stille er den beste veien fremover, og ikke minst er det tro mot Spider-Man sin stil. En tidlig bosskamp er en smule intetsigende, fordi man alltid skal bruke samme angrep for å bekjempe ham, men jeg er villig til å tilgi en lite oppfinnsom kamp i håpet om at de andre bosskampene har mer variasjon og karakter.

Krysset kan derfor også settes på "Kampsystem", hvilket etterlater oss med historien. Selvfølgelig et punkt jeg ikke kan si noe definitivt om, da jeg kun har sett spillets to første timer, men de to timene fortjener absolutt ros. Alle helter har en hemmelig identitet, og de beste Spider-Man-historiene har alltid vært de som har dreid seg rundt hans to sider, og ikke kun fokusert på heltedelen. For med to sider, følger to meget forskjellige liv, og i Spider-Man sitt tilfelle, så kommer suksess i det ene livet ofte på bekostning av det andre. Bruker han mye tid i drakta på å bekjempe forbrytelser, har han mindre tid til å legge undervisningsplaner, håndtere jobben sin og treffe vennene sine. Omvendt hvis han dedikerer tid til hverdagen sin, på arbeid og sitt sosiale liv, har han ikke tid til å redde Manhattan. Det er en dualisme som alltid har vært interessant ved figuren, og tydeligvis en dualisme, som Insomniac forsøker å leke med. Deres Peter Parker/Spider-Man har vært i gang i mange år. Han har fått seg en jobb som forsker, han har bekjempet byens forbrytere i lang tid, og han begynner langsomt å gå med overveielser om hvilken identitet som kan redde flest mennesker. Kanskje kan han i sin rolle som forsker, gjøre mer godt for menneskeheten, enn han kan i kostymet sitt. Det er i hvert fall et spørsmål som er spennende å følge med på.

Sidefigurene virker også interessante, hvor Mary Jane især er verdt å bemerke seg. Hun har hatt mange roller gjennom årene, men damsel in distress har som oftest vært hennes funksjon. Det er en felle som Insomniac ikke ønsker å falle i. I stedet gir de henne en "edge" og forsyner henne med en nysgjerrig nese som kun er de beste journalister forunt. Noe som også er grunnen til at jeg støter på henne midt i et bankran, hvor hun er ute etter noen avslørende bilder. Tidligere trailere har hintet til at vi kommer til å spille som henne underveis i historien, og selv om jeg ikke rakk å snakke så mye med henne, så var det nok til at jeg gleder meg til å se i hvilken retning Insomniac tar henne.

Tradisjonen tro så kunne Insomniac ikke avholde seg fra å skryte av kartet deres - åpenbart er Manhattan flere ganger større end verdenen i Sunset Overdrive, og det er da også deilig å ha masser av plass å svinge seg rundt på. Jeg var lettere irritert over alle de samleobjektene som er spredt utover karet. Jeg vil gi Insomniac sympatipoeng for hvordan de prøver å flette det naturlig inn i historien, men det holder ikke helt. Noe politiutstyr er i stykker, og når du fikser det, vil en overflod av tilfeldige ting også dukke opp på kartet ditt. Forestill deg en åpen Ubisoft-verden, og så har du en idé om hvordan Manhattan ser ut. Dermed kan jeg også med relativ rolig hånd skrive at hvis du digger Ubisoft-formelen, så vil du digge kartet i Spider-Man. Omvendt, hvis du, som jeg, synes det er irriterende, da du hellere vil oppdage verdenen, og ikke bare langsomt rydde opp i den, så er det nok ikke et velkomment syn. Jeg velger naivt å håpe at de tilføyer en mulighet for å fjerne kartet, men uansett så er det en ubetydelig kritikk til et spill som treffer så riktig på fremstillingen sin av en meget populær figur.

En spillprogrammerer sa engang; "du skal lytte til fansens problemer, ikke deres løsninger". Oversatt; fans er gode til å finne frustrasjoner i spillet ditt, men deres løsning på problemet er sjeldent den riktige. Insomniac Games er tydelig kjempefans av figuren, og heldigvis har de også funnet løsningene. Å svinge seg rundt i byen er like tilfredsstillende som man håper at det skal være, å kjempe mot forbrytere er utfordrende og historien ser ut til å være både spennende og overraskende. Hvis der er to ting, jeg har tatt med fra min korte tid med spillet, så er det 1) Marvel har endelig innsett hvor stort markedet i spillindustrien er, hvis de gir kreativ frihet, tid og ressurser til et talentfullt studio, og 2) Insomniac Games var det perfekte valget til oppgaven. Kanskje vet fans best likevel.