Vi har spilt The Outer Worlds

Da Obsidians Entertainment avslørte The Outer Worlds på The Game Awards i fjor, fanget annonseringen mange gameres oppmerksomhet verden over - spesielt blant Fallout-fans. Fallout: New Vegas blir av fans betraktet som et av de aller beste i serien, og med Fallout 76s noe kaotiske utgivelse, så ble The Outer Worlds sett som et alternativ, som fans kunne nyte. Denne gangen har Obsidian dog skapt deres helt egen verden.

Vi fikk nylig muligheten til å spille to timer av spillet i München i Tyskland, og de vi selv er Fallout-fans, kom vi inn med ganske høye forventninger. Etter å ha lagt fra oss kontrolleren, kan vi dog si at dette spillet på mange måter er sin helt egen greie, og ikke et New Vegas 2. Ja, formatet likner da Bethesdas populære RPG, men Obsidian har skapt et helt nytt og omfattende univers.

Vi fikk lov til å spille de første 45 minuttene av spillets åpning, som gir en god introduksjon til historien. Phineas Welles, en samvittighetsløs vitenskapsmann på flukt fra loven, kommer om bord på et romskip fylt med frosne kolonister, som er på vei til Halcyon-kolonien, men som er blitt slått ut av kurs. Da det ville være for dyrt å hente dem tilbake, har de blitt forlatt i rommet. Welles kommer ombord på skipet og tiner deg opp, og dermed starter spillet.

Herfra skal du skape din egen karakter og personliggjøre denne. Vi er blitt bedt om å ikke fortelle for mye om hva du kan gjøre med utseendet av din karakter. Vi kan dog si at det er godt med RPG-mekanikker, som evner og egenskaper som du kan leke deg rundt med.

Det tok kun et par skritt etter å ha landet på planeten før vi fant en såret NPC, og vi fikk prøve dialog-systemet. Som forventet kan du være snill eller fiendtlig og alt derimellom. Vi overtalte ham til å gi oss sin pistol, og derfra gikk vi ut i den åpne verden. Senere i spillet opplevde vi også at vi kunne lyve, være heldige eller true NPCer som en del av mulighetene i dialogen. Så det er virkelig mange måter å spille karakteren på i samtalene.

Kort etter å ha gått ut i verden så vi noen Marauders, som er Outer Worlds' versjon av banditter eller "raiders". Vi skjøt en i hodet og lærte at hver fiende har et svakt punkt som er verdt å utnytte for å gi maksimal skade. For å hjelpe med dette kan du aktivere slow-motion i en begrenset periode. Det er virkelig tilfredsstillende å lande et headshot i slow-motion.

Du kan selvfølgelig også velge å gi dem bank med et nærkampsvåpen. Det er et stort arsenal av våpen med blant annet rifler, shotguns, granatkastere, en "pulse hammer" og masse annet. De ka alle sammen bli fiklet med på "workbenches", som lar deg modifisere våpnene. De må også repareres en gang innimellom.

Snart ankom vi byen Edgewater, og her åpner spillet seg med side-quests og masse folk du kan møte. Her la vi merke til at ansiktsanimasjonene virkelig er vellykket, også selv om karakterene kan se litt døde ut i øynene. I Edgewater kunne vi også rekruttere vår første kompanjong, Parvati, som senere fikk ble fulgt av Nyoka. Du kan velge hva slags utstyr de skal bruke, og de kan også bare holde det for deg om du har for mye. De er virkelig brukbare i kamp, hvor du kan kommandere dem som du vil.

Det er verdt å tenke grundig over hvordan du bruker dine "skillpoints", for de kan virkelig åpne døren for nye muligheter - og nei, vi mener ikke bare lockpicking-ferdigheten, som bokstavelig talt kan åpne dører. Eksempelvis kan du reparere dine våpen uten workbenches, hvis du har investert nok i "Engineering"-ferdigheten - og det er mange skillpoints å bruke når du stiger i level.

Dine valg har moralske konsekvenser. På et tidspunkt fikk vi i oppgave å jage ut en gruppe fra en etterlatt botanisk fabrikk for å få tak i en ressurs som de satt på. De foreslo i stedet at vi lot dem være og heller finne ressursen et annet sted, dermed satt vi igjen med to valg. Vi vet ikke hva konsekvensene vil være, da vi ikke fikk lang nok tid med spillet, men Obsidian lover at det vil være konsekvenser.

Vi ble også introdusert for noen "flaws". Den vi fant het Raptiphobia, som på grunn av en stor utsettelse for vesener ved navn raptidons, utviklet en frykt som gjorde vår "Dexterity", "Perception" og "Temperament" lavere. Du kan akseptere eller takke nei til disse flaws. Grunnen til at du kanskje vil akseptere dem er at du dermed får noen perk points, så det er både gode og dårlige deler ved hvert valg.

Obsidian har virkelig truffet spikeren når det kommer til våpenføringen. De våpnene vi prøvde var meget tilfredsstillende, og du utvikler dine evner med våpenet jo mer du bruker det. Bruker du eksempelvis nærkampsvåpen kan du etter hvert låse opp for noen ekstra harde slag, som er like tilfredsstillende som det er å bruke granatkastere eller maskinpistoler. Det hele avhenger av din stil, og du kan velge å være en Rambo-type eller gå en mer Dishonored-liknende sti med sniking.

Det er selvfølgelig også masser av loot, og forskjellige kjøpmenn og automater. Ja, RPG-elementene er faktisk over det hele, og det er jo ikke så dumt. Spesielt fordi de er bundet med solid gameplay.

Så er spørsmålet bare om Obsidian klarer å levere en minneverdig RPG-opplevelse. Vi fikk ikke sett så mye, men det vi så fikk oss ikke helt opp i det røde feltet. Personlighetene sto ikke i kø for å overbevise oss om at spillet virkelig har sin egen nerve. Det samme gjelder for de questene og omgivelsene vi så. Folk er spente på et nytt spill av denne typen fra New Vegas-utviklerne, og vi håper The Outer Worlds kan fortsette å gjøre hva det gjør, og at det etterlater oss med noe å tenke på og huske etter at rulleteksten har rullet over skjermen.