Vi har spilt som Trickster og Pyromancer i Outriders

Midlertidig hukommelsestap har spilt en sentral rolle i historier på tvers av sjangere og plattformer i all tid, og vi har vel alle prøvd en eller annen gang å spille som en karakter som har mistet sin hukommelse, hvis mål er å samle sammen alle trådene igjen. I Outriders har hukommelsestap blitt erstattet med kryosøvn (ikke ulikt setupet i The Outer Worlds), hvor din karakter har blitt lagt på is mange år i forveien, og nå våkner opp i en fremmed verden som har blitt endret totalt av en langtrukken krig.

Og sånn starter ditt eventyr i Outriders, et nytt science fiction-eventyr i tredjeperson fra People Can Fly, studioet som ga oss Bulletstorm, som nå forsøker å konstruere et univers som skal konkurrere med spill som Destiny, Warframe og Anthem med et futuristisk arsenal av våpen og spesielle evner. La oss snakke litt mer om presis hva vi har spilt.

Før vi plukket opp kontrolleren og påbegynte demoen (som ble spilt hjemmefra), spurte utviklerne oss om hvilke to av spillets tre karakterklasser vi ønsket å teste. Førstevalget vårt var Pyromancer, men før det prøvde vi oss som Trickster. Et valg som ikke var helt optimalt for oss.

Trickster-klassen har, som navnet indikerer, en rekke merkverdige evner. Disse evnene legger seg rent narrativt opp ad hele historien om planeten Enoch, som er hjemsted for en anomali, en slags energi som gir krefter til de som bor på planeten, inklusiv vår Trickster, som eksempelvis kan senke tidens hastighet, som lar oss poppe headshots på fiendene i slow-motoin. Det er et fint triks, men selve karakterklassen er i seg selv litt mer nyansert enn de andre, og kombinert med vår mangel på erfaring med selv de helt grunnleggende spillmekanikkene, så var den første halvdelen av demoen litt lang og treg å komme igjennom.

Den andre delen ble mye simplere. Det hjalp naturligvis at det var den samme delen av spillet vi prøvde igjen, og vi var også bedre kjent med hele opplegget nå. Dog skal det også sies at Pyromancer-klassen er mer rett fram, med en rekke ildbaserte evner som komplimenterte våres våpen.

Demoen bød på en rekke set-pieces, altså store, flotte øyeblikk hvor vi skiftet mellom nærkamp og mer skuddveksling. Å skyte fra en sikrere distanse var dog hverken like så underholdende, eller effektivt, på grunn av dårlig visibilitet, men det er vanskelig å si om dette er et bevisst designvalg for å tvinge spilleren tettere på fienden, eller om det bare er dårlig optimalisert. Vi fikk dog en god idé om hva spillet vil by på, og det ser ikke ut til at distansebasert kamp er det utvikleren har gått etter. Her skal du tettere på fienden.

Og så tilbake til demoen: begge karakterene hadde allerede levlet opp en del, så vi hadde noen poeng å bruke i spillets ferdigjetstre, som gir en blanding av passive boosts, samt forbedring av evner og generell effektivitet i kamp. Det likner litt noe du tradisjonelt ser i en MMORPG, hvor du låser opp diverse evner og tildeler dem i én av tre aktive plasser. Det er her Outriders begynner å imponere. Bedømt som en tradisjonell tredjepersonsopplevelse, så er det ikke så mye å rope hurra for, men People Can Fly har sørget for å gi deg litt mer å eksperimentere med, og det er i kombinasjonen av tradisjonell skyting og disse ville evnene, at spillet blir mer unikt.

Disse forskjellige evnene er... ja, forskjellige, men de tilhører hver for seg en spesifikk klasse. Vår Pyro kunne eksempelvis sende flammer avsted mot fiendene, mens en Trickster kan kaste kniver av ren energi. Det som plutselig gikk opp for oss da vi spilte som Trickster var at kampene i Outriders er overraskende taktiske, og det er simpelthen ikke noen effektiv løsning å bare brøyte seg gjennom det hele. Du må posisjonere deg riktig, sikte konsekvent og konstant holde et overblikk over slagmarken. Og viktigst av alt er at du bør bruke dine evner - konstant.

Demoen bestod av flere separate kamper med forskjellige sammensetninger av fiender, og hver av disse grupperingene ble ledet an av enten en Heavy eller en Captain. Disse krever en god del mer skade før de gir seg, og de kan til og med helbrede hverandre og seg selv midt i kampens hete. Derfor handler det om å finne en god balanse mellom konservativt, konstant angrep for å sikre at du klarer å beseire dem.

Selve tonen i historien er ikke til å ta feil av. Dette er ikke Guardians of the Galaxy-inspirert romkomedie - det her er et spill som ikke er redd for å ta seg selv seriøst, men det er også her Outriders kanskje er mest sårbart. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at dette kan minne litt om spill som for eksempel Destiny, og People Can Fly har en jobb å gjøre hvis de skal overbevise folk om at dette nye spillet har nok karakter til å stå på sine egne to ben i denne sjangeren. Vi liker alien-settingen, og premisset er mer interessant enn en simpel hukommelsestap-historie, hvor spilleren våkner fra en lang dvale og plutselig befinner seg i et ordentlig helvete.

Spillet er ambisiøst, og når man velger å lansere til PC, PS4, PS5, Xbox One og Xbox Series X, så er det altså mye vekt på studioets skuldre her. Vi er dog glade for at det kommer en helt ny IP, som ikke er redd for både å komme med nye ideer, men også å ta ting fra andre spill som fungerer. Om det hele blir til en spennende pakke gjenstår å se.