Venture Kid

Å porte og gjenutgi spill til Nintendo Switch har blitt big business i spillbransjen det siste året, og det er ikke så merkelig. Switch gir deg som spiller en gyllen anledning til å oppdage skjulte perler både hjemme og på farten, og dette gir spilleren muligheten til å plukke opp indiespill man kanskje gikk glipp av da de først ble lansert.

Det bør derfor ikke komme som en overraskelse at det norske indiespillet Venture Kid, debutspillet for tomannsstudioet Snikkabo AS bestående av Even Rusten og Per Aasland, nå har fått en Switch-lansering. Venture Kid ble opprinnelig lansert på App Store i 2016 før Steam-versjonen så dagens lys for nøyaktig ett år siden, og nå er tiden kommet for Switch-versjonen.

Med en retro-inspirert grafikk som gir assosiasjoner til den originale Mega Man-serien føyer Venture Kid seg inn i rekken av nyere indiespill med retrolook, som Shovel Knight, Owlboy, Bloodstained: Curse of the Moon, Celeste og Iconoclasts, for å nevne noen. Spillet har en stil som får det til å ligne på et gammelt 8-bitspill, og stilen må sies å være gjennomført. Det er ingen tvil om at det er Mega Man-spillene som er hovedinspirasjonskilden for Venture Kid: Bokstavfontene, lydeffekter, figurdesignet og kjernemekanikken er alle sammen nesten blåkopier av den blå robotens spill på 80- og 90-tallet. Legg også til en hovedperson som gjør hva han kan for å stoppe en ond doktor, en passiv kvinnelig birollefigur og en skjeggete smart mann som finner opp nye våpen for deg, og likhetene begynner å bli ganske mange.

At man utvikler et nytt spill som henter inspirasjon fra eldre titler er selvfølgelig helt innafor, og Venture Kid har noe originalt over seg. Figurdesignet kan være kreativt, og muligheten for å finne skjulte skatter i hver bane gir spillet et lite ekstra aspekt av utforsking. Samtidig står slike indiespill i fare for å bli for tro mot originalene til man må spørre seg om det ikke er for likt. Evnen til å heve seg over inspirasjonskilden sin og skape noe eget er avgjørende for at slike indiespill skal klare å skille seg ut og heve seg over mengden. For eksempel er Bloodstained: Curse of the Moon og Azure Striker Gunvolt tydelig inspirert av gamle spillserier som Castlevania og Mega Man Zero, men begge klarer å skape noe eget og særegent med sine konsepter. Denne selvstendigheten mangler dessverre hos Venture Kid, som føles som en altfor slavisk kopi av en gammel formel uten å bringe særlig mye nytt til bordet.

Selve spillmekanikken i Venture Kid er ikke vanskelig å fatte. Dette er todimensjonale plattformspill hvor man skal bevege seg fra A til B og overvinne fiender underveis. Mot slutten av hver bane venter en boss, og når du klarer å beseire denne får du et nytt våpen av din oppfinnervenn som du kan bruke på de neste banene. Spiller man spillet i klassisk modus må man spille banene i en gitt rekkefølge, noe som tar bort det beste fra spillets inspirasjonskilde, nemlig den ikke-lineære strukturen hvor man må finne den beste rekkefølgen å ta fiendene i. Våpnene man får fungerer dessuten best som hjelpemidler i møte med neste bane, og bare sekundært som god ammunisjon mot bossene. Implementeringen av våpen føles dermed bare som et halvveis gjennomtenkt konsept uten et godt rotfeste i spillet.

Om man derimot ser bort fra dette kan spillet lett by på litt lett underholdning et par timer, for stort lengre er det faktisk ikke. Chiptune-musikken til Matt Creamer, som også bidro til musikken i Retro City Rampage, mangler det lille ekstra for å feste seg, men den passer godt til spillet stil og er lett å høre på mens man spiller. Det bør også trekkes frem at spillet kjører stabilt og godt, og det er lite å si på den tekniske ytelsen i spillet.

En liten ekstra funksjon som gjør spillet hakket mer tilgjengelig for et bredere norsk Switch-publikum, er at hele spillet kan spilles med norsk tekst og norske menyer. Dette er selvfølgelig ikke veldig viktig utenfor våre landegrenser, men det slår meg at det er en fin bonus spillet kan by på i møte med dem som måtte slite med engelsken.

Venture Kid er et helt greit spill så lenge det varer, men det mangler samtidig egenarten som gjør at det klarer å frigjøre seg fra inspirasjonskilden sin og stå på egne bein. Resultatet er et spill som dessverre føles som dusinvare, og i møte med lignende indiespill mangler det rett og slett det lille ekstra for å heve seg over mengden. Det yter godt rent teknisk sett og gir grei underholdning et par timers tid, men stort mer kan man heller ikke forlange.