Venom

I dagens filmbransje hvor superheltfilmer har blitt hverdagskost og gjort kinopublikummet ekstremt bortskjemte, er det i bunn og grunn bare rom for tre typer superheltfilmer: Filmer med et tilnærmet ubegrenset budsjett som innlemmes i et større filmunivers, indiefilmer som kjører sin helt egen indiegreie, eller filmer som tar utgangspunkt i et vesentlig aspekt ved en bestemt superhelt og kjører denne fullt ut i filmsammenheng.

Superheltfilmer som havner utenfor en av disse tre kategoriene blir fort forglemmelige, unødvendige og/eller middelmådige. Venom er en film som dessverre havner i denne gruppen. Det er synd, for kildematerialet er svært godt.

La oss ta det fra begynnelsen: Tegneseriefiguren Venom er en såkalt symbiot, en utenomjordisk rase som forener seg med en vertskropp og gir verten superkrefter (hvis den ikke tar livet av verten først). Effekten fungerer også andre veien, slik at vertens fysikk og krefter kan påvirke symbioten selv etter at symbioten har forlatt vertskroppen. I Venoms tilfelle blir dette særlig tydelig, ettersom hans første vertskropp er Spider-Man. Når Venom i tegneseriene inntar en ny kropp, journalisten Eddie Brock, han har fortsatt evner som tilsvarer Spider-Mans. Dette gjør at Venom fungerer ypperlig som en av Spider-Mans erkefiender i tegneseriene ved å være en slags negativ utgave av Peter Parkers superheltpersona.

Så langt alt vel. Problemet oppstår når vi tar turen over i det rotete filmlandskapet anno 2018 og studerer hvilke studioer som sitter på de ulike filmlisensene. Som kjent er Spider-Man en tegneseriefigur som hører til Marvel, et forlag som nå er eid av Disney. Filmlisensen til Spider-Man kjøpte imidlertid Sony rundt årtusenskiftet den gang superheltfilmlisenser var relativt billige, ettersom ingen hadde særlig tro på dem. Denne lisensen sitter Sony fortsatt på, men i kjølvannet av den enorme suksessen Marvel-Disney har hatt med sine superheltfilmer har Sony gått med på å leie ut filmlisensen for Spider¬-Man til Marvel-Disney. Avtalen gjelder imidlertid ikke hele Spider-Man-universet, og Sony står dermed fritt til å lage filmer basert på Spider-Man-universet uten Spider-Man. Det har nå altså gjort med Venom, og resultatet er en film om en Spider-Man-skurk uten at Spider-Man dukker opp eller i det hele tatt blir nevnt, for ikke å snakke om Marvel-filmuniverset generelt.

Enkelt, ikke sant? Hva kan gå galt? Mye, skal det vise seg.

I filmen møter vi gravejournalist Eddie Brock (Tom Hardy) som har tilsynelatende alt: Et stabilt forhold til den suksessrike advokaten Anne Weying (Michelle Williams), et spennende yrke og et godt renommé. Alt dette faller i grus da Eddie forsøker seg på en kritisk reportasje om Carlton Drake (Riz Ahmed), gründeren bak farmasi- og romfartsselskapet (sær kombo, ikke spør) Life Foundation. Eddie blir avskjediget, forholdet går i grus og livet blir rett og slett bånn i bøtta. Det er i denne situasjonen Eddie kommer i kontakt med symbioten Venom, og sammen må de nøste opp i Eddies problemer og Lifes skumle ambisjoner.

På mange måter tjener filmen som en analogi til filmbransjen i dag. Vi kan se for oss Marvel-Disney som en symbiot som vandrer gjennom filmbransjen og absorberer de beste blant regissører, manusforfattere og spesialeffektskapere. Resultatet blir at de som står igjen ikke er i toppklasse, og at man må konkurrere mot en ekstremt tøff og motstandsdyktig skapning. Dette merker man gjennom hele filmen. Manuskriptet er relativt standard, dialogene uten humoristisk snert eller minneverdige sitater, rollefigurene fremstår som bleke og forglemmelige skikkelser og spesialeffektene blir aldri helt det de skal være. Venom er en skummel og ekkel figur, men i filmen blir han aldri fryktinngytende nok.

Det betyr ikke dermed at filmen er direkte dårlig. Tvert imot har den mye godt for seg, og med hakket skapere folk bak kulissene kan en eventuell oppfølger bli ganske bra. Samspillet mellom Eddie og Venom (som konstant ønsker å bite hodet av folk) er både underholdende og morsomt, og noen av actionsekvensene er absolutt innafor. Samtidig er det hele tiden tydelig at filmen mangler det lille ekstra som skal til for at filmen skal skille seg ut i mengden og heve den opp til standarden den fortjener.

For Venom fortjener absolutt en bra film. Rollefiguren er ekstremt ikonisk og minneverdig (bare spør alle som så Spider-Man på TV som barn), Todd McFarlanes originale design er kjempestilig, og med et enormt spenn av krefter og evner er Venom absolutt en trussel man ikke skal ta lett på. Mye i filmen tyder på at man ønsker å få dette til, og man klarer det nesten. Dessverre holder det ikke hele veien gjennom. Tom Hardy gjør også en god innsats som Eddie Brock og Venom (som Hardy gir stemmen til), men resten av skuespillergalleriet er av det forglemmelige slaget. Kampscenene ender opp til å bli mer kaotiske og intetsigende enn spennende, og filmens hovedfiende blir generisk og kjedelig.

Det er grenser for hvor bra en Venom-film løsrevet fra resten av Spider-Man-universet kan bli. Filmen er et greit forsøk, forholdende tatt i betraktning, og potensialet for en god oppfølger er til stede. Likevel klarer jeg ikke helt å opprettholde troen på at Sony klarer brasene, og spørsmålet er om ikke hele Spider-Man-filmlisensen burde gå tilbake til Marvel-Disney, inkludert Venom. For en film hvor Tom Hollands tolkning av Spider-Man møter Tom Hardys tolkning av Venom skulle jeg svært gjerne sett på kino, gjerne opptil flere ganger.