Valkyria Chronicles 4

Med lanseringen av Valkyria Chronicles til Playstation 3 i 2008 fikk konsollens eiere tilgang på et temmelig unikt spill. Spillet videreutviklet elementer fra Segas klassiske stategiserie Sakura Wars til Sega Saturn og Dreamcast, og kombinerte dette med den unike grafikkmotoren Canvas, som fikk alt i spillet til å se ut som en håndtegnet animasjonsfilm. Resultatet var et strategisk rollespill som ved første øyekast kunne virke som et simpelt anime-krigsspill, men man trengte ikke mange minuttene for å skjønne at Valkyria Chronicles var et spill hvor historie, vanskelighetsgrad og kreativitet blendet sammen til en solid helhet og et unikt spill.

Med unntak av fjorårets elendige spin-off, Valkyria Revolution, har vi ikke fått et nytt spill i Valkyria-serien til noe annet en Playstation Portable siden 2008. Dermed er gjensynet med serien desto større når Valkyria Chronicles 4 nå lanseres til alle de store konsollene, og spillet gjør dessuten en god jobb med å gjøre historien lett tilgjengelig for dem som ikke har spilt tidligere spill i serien.

Kort oppsummert tar Valkyria-spillene oss med til et alternativt Europa anno 1935, hvor den andre Europa-krig har brutt ut mellom den vestlige Føderasjonen på den ene siden (et tilsvar til vårt eget NATO) og det østlige Imperiet på den andre siden (en slags kombinasjon av Preussen og Sovjet). Konflikten handler hovedsakelig om tilgangen på vidundermineralet ragnite, et råstoff som kan brukes til alt fra våpen og drivstoff til tunge maskiner til medisin og strøm. Midt mellom de to stormaktene finner vi det nøytrale fyrstedømmet Gallia, et slags kombinasjon av Sveits og Nederland i vår egen verden, hvor tilgangen på ragnite er enorm. Det første spillet introduserte oss for konflikten fra Gallias synspunkt idet Gallia blir invadert av Imperiet, en historie man følger parallelt gjennom perspektivet til en black ops-enhet i Valkyria Chronicles 3. Valkyria Chronicles 2 finner på sin side sted to år senere og skildrer et Gallia i borgerkrig.

Med Valkyria Chronicles 4 tar vi nok en gang turen til krigens utbrudd i 1935, og nok en gang følger vi galliske soldater, men denne gangen får vi spille konflikten fra Føderasjonens side. Siden Gallia i utgangspunktet er et nøytralt land med liten militærstyrke har landet en tradisjon for at soldater kan tjenestegjøre i utlandet. Vi får følge E-skvadronen i Føderasjonens militære, som er ledet av Claude Wallace, og består nesten utelukkende av galliske soldater, mange av dem fra landsbyen Hafen. Krigens utbrudd var i Imperiets favør, men nå er Føderasjonen klare til å satse alt på ett kort: Operasjon Northern Cross, et gigantisk slag hvor alle Føderasjonens styrker samles på ett sted for å bryte gjennom Imperiets forsvar og deretter marsjere til Imperiets hovedstad. Planen er risikabel, ikke minst fordi i likhet med vår egen verden bør en landinvasjon av Sovjet-lignende stater helst være ferdig før vinteren setter inn. På toppen av det hele går det rykter om en Vinterheks som gjør Imperiets vintre verre enn selv den verste frontlinje ...

Det tar ikke lang tid fra man starter opp Valkyria Chronicles 4 før man merker at dette virkelig er et godt, gammelt Valkyria-spill - på godt og vondt. Det taktiske rollespillet involverer en spennende historie med et godt persongalleri man blir godt kjent med gjennom spillets gang, men høydepunktene i spillet er likevel de krevende slagene på en alternativ europeisk slagmark hvor du må hente frem din indre strateg for å fullføre målene og overleve med alle dine soldater. Det er en formel som er forholdsvis enkel å sette seg inn i, men vanskelig å mestre fullt ut.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at formelen er nesten identisk med den man først ble kjent med for ti år siden, og de store innovasjonene mangler. Det er mye gjenbruk av effekter, stil, mekanikker og musikk, selv om serieveteran Hironobu Sakaguchi (muligens best kjent for musikken i Final Fantasy XII) slår til med en rekke nye spor også. Det er selvsagt grenser for hvor mye man skal endre på en formel som allerede fungerer veldig godt, men det er heller ikke å legge skjul på at det hadde vært et håp om at overgangen til en ny konsollgenerasjon hadde medført litt mer enn bare en lettere oppusset grafikkmotor. Canvas-motoren ser fortsatt flott ut, og 60 bilder i sekunder hjelper absolutt på å skape en god flyt i PC-versjonen, men den er ikke like overveldende som den var for ti år siden.

Behovet for litt mer fornyelse blir også tydelig av at historien og rollefigurene ikke klarer å nå helt opp til tidligere spill i serien, særlig etter det mørkere Valkyria Chronicles 3. Det er mye godt å finne her, så ikke misforstå, men det makter ikke helt å måle seg med gamle høyder, særlig når det gjelder spillets skurker på Imperie-siden. Historiens andre halvdel mister noe av drivkraften, men har samtidig noen av de største og beste høydepunktene rent narrativt sett. Samlet sett er det likevel en historie med sjarm og humor, men også mye alvor, dramatikk og sorg. Den går kanskje ikke like mye i dybden som en skulle ønske, men med tanke på nye spillere er de narrative grepene man har tatt forståelige.

Gjenbruk til tross, så er fortsatt den gode, gamle Valkyria-formelen intakt. Formelen føles fortsatt unik og spennende, og er du fan av turbaserte strategispill med fokus på historie og rollefigurer som Fire Emblem og Final Fantasy Tactics bør du absolutt prioritere Valkyria Chronicles 4 denne høsten.

Spillmekanikken ved kallenavnet BLiTZ består av tre deler. Ved starten av hver omgang har du et visst antall trekk du kan utføre, og på oversiktskartet ser du hvor soldatene dine er plassert. Ved å velge en av dem går du inn i andre del, hvor man kontrollerer soldaten fra et tredjepersonsperspektiv på slagmarken. Kommer du innenfor skuddrekkevidden til fienden begynner de å skyte, og passer du ikke på vil soldaten falle på slagmarken. Så snart du er der du vil være går du inn i tredje og siste del, nemlig siktefasen. Da «stopper» tiden opp for fienden, samtidig som du kan bruke tiden på å velge fiende og justere siktet. Denne blandingen av helhetlig strategisk tenkning og tredjepersons krigsaction fungerer strålende, ikke minst takket være en grafikkmotor som får alt til å se ut som en levende tegnefilm. Skulle soldaten din falle på slagmarken introduserer spillet et nytt system hvor man enten kan mobilisere soldaten til en siste desperat skuddveksling, eller hvor soldatens heroiske innsats gir deg et ekstra trekk samme runde. Sårede soldater må reddes på slagmarken før de dør, og dør de er de borte for godt.

Soldatene har alle hver sin klasse, og gjengangere som sjokktropper, snikskyttere og antitank-enheter (såkalte Lancers) er med også denne gangen. Nytt denne gangen er Grenadier-klassen, som er infanterisoldater med bombekastere. De er fullstendig forsvarsløse på nært hold og bruker lang tid på å sette opp bombekasterne, men har man en god posisjon kan man slippe løs sin indre kaptein Haddock og rope «BOMBER OG GRANATER» mens bombene regner over slagmarken på stakkars uvitende soldater. Det høres så lite ut, men introduksjonen av én ekstra klasse åpner for en rekke nye muligheter og utfordringer.

Og utfordringene skorter det ikke på. Valkyria-serien har alltid skapt hodebry for de av oss som vil komme gjennom kamper uten å miste en eneste soldat, og det fjerde spillet er intet unntak. Det skal også legges til at flere av oppdragene er krydret med kreativitet og nye, unike og spennende oppgaver. Det gjør det ekstra moro å kjempe seg gjennom horde på horde med Imperiet styrker. Når man ikke spiller gjennom hovedoppdragene kan man øve seg litt i Skirmish-modusen eller spille gjennom rollefigurspesifikke småhistorier som åpner for en dypere innsikt i hvem soldatene dine er og hvilke gleder, sorger og historier de bærer med seg som motivasjon ut på slagmarken.

På smådetaljfronten kan det jo nevnes at populærkulturelle referanser krydrer forresten dette spillet. E-skvadronen er markert med E-Z på kartet, og kombinert med gjenkjennelsesropene «Flash» og «Thunder» er det tydelig at noen i Sega er stor fan av Band of Brothers. Andre ganger har man fylt dialogen med referanser til alt fra Arnold Schwarzenegger-filmen Commando til animeserien Tengen Toppa Gurren Lagann. Det er tydelig at både utviklerne og oversetterne har hatt det moro her.

På den litt mer negative siden finner man tilfeller hvor dialogen stopper opp og man må hoppe over hele dialogsekvensen for å se dem på nytt hvis man vil få med seg hele dialogen (dette er Sega klar over, og kan forhåpentligvis patches senere). Som et spill med animeestetikk slipper vi heller ikke unna noen unødvendige tilfeller av fan service, men de er heldigvis få og langt ifra de verste i klassen.

Valkyria Chronicles 4 bringer med seg alt det som gjorde det så lett å falle for det første spillet i serien. Det har en stilig skildring av et alternativt Europa i krig, et rikt persongalleri, stemningsfull musikk og ikke minst utrolig krevende slag som skal utkjempes. Spillets største bakside er at det ikke fornyer formelen like mye som man skulle ønske ti år etter lanseringen av det første spillet, men med en solid formel i bunn er det begrenset hvor nødvendig det faktisk er. Fortsatt er det få andre spill som leverer en helt tilsvarende formel, og Valkyria Chronicles 4 blir stående som et unikt, originalt og spennende spill denne høsten.