Trauma Center: New Blood

De to foregående Trauma Center-spillene er spill jeg virkelig setter pris på. De bringer med seg timesvis av moro, tidvis gøyale dialoger og ikke minst utrolig bra bruk av Wiimoten. For meg var det nesten obligatorisk å glede seg vilt til neste Trauma Center, og det var det all grunn til!

Trauma Center: New Blood dreier seg som i foregående spill om et nytt virus, som du, som praktiserende lege, skal hjelpe til med å utslette. Blant hovedhistorien finner vi også flere operasjoner av andre pasienter, samt utfordringer som krever høy presisjon.

Man spiller som Markus Vaughn og Valerie Blaylock, to leger vi først blir kjent med på et lite sykehus i Alaska. Her preges hverdagen av relativt enkle operasjoner som fungerer flott som en intrododuksjonsfase. Et benbrudd, magesmerter eller muskelstrekk, enkle diagnoser og enkle operasjoner. Ettersom spillet utvikler seg blir også oppdragene stadig vanskeligere. Vi oppdager fort at våre to leger stadig blir dratt dypere inn i en ny pandemi, som selvsagt truer med å utslette store deler av verden. Dermed bærer ferden til både Asia og Afrika, og det er her spillet brillierer. I disse delene av verden møter vi viruset i dets fult utviklede form og operasjonene krever ofte flere forsøk, og drepende presisjon.

Kontrollen i Trauma Center er intuitiv, men ikke på en slitsom måte. Nunchucken brukes enkelt nok til å velge operasjonsredskaper med, og Wiimoten brukes som pekeren og utføreren. Det skal være sagt at det er til tider ekstrem presisjon som kreves for å fullføre spillet. Spesielt på den vanskeligste graden virker dette nærmest umulig uten ekstrasensoren til Wiimoten som ikke lanseres før til våren.

Utvikler Altus introduserer med New Blood en samarbeidsdel, som de fleste sikkert har gledet seg vilt til. Og det er det all grunn til. Å utføre en stressende operasjon med en venn gjør det hele bare enda mer spennende. Det er også greit å ha en partner å skylde på hvis det hele skulle gå i vasken.

Det jeg derimot savner i denne delen er at mer samarbeid kreves. Det har seg slik at begge har de samme operasjonsredskapene, og dette gjør at det hele kan bli litt klønete til tider. Det føles nesten litt som at man slåss for å gjøre mest mulig, og det blir nesten til at man saboterer for den andre for å få utført mest mulig av moroa selv. Det hadde kanskje føltes mer naturlig om operasjonsredskapene hadde blitt delt på de to spillerne slik at den ene blir nødt til å utføre designerte oppgaver. Til tross for dette går det dog mye bedre når man har tatt et par operasjoner sammen og finner en bra måte å samarbeide på.

Storyen i New Blood er desidert for spesielt interesserte. Den utspiller seg som i tradisjonelle japanske rollespill med tunge dialoger mellom hver operasjon, som det til tider er vanskelig å engasjere seg i. Mangelen på interaktivitet gjør at dette elementet ved spillet nesten står i veien for det som er mest gøy, nemlig selve operasjonene. Selv om historien kanskje ikke er det viktigste ved et slikt spill føler jeg likevel at Atlus kunne brukt litt mer tid på denne delen, den virker rett og slett litt gammeldags. Jeg er ikke den største fan av interaktive cutscenes, men et spill som Trauma Center i en setting der man også kan utforske ville ikke ha vært å forakte. Det må dog påpekes at den grafiske delen av Trauma Center passer spillet helt perfekt. De stillestående omgivelsene krydres med de tegnende anime-lignende menneskene, som til tider bærer helt søkte ansiktsutrykk. Herlig!

Musikken i New Blood, er ikke noe spesielt nevneverdig, men heller bare et element som er akkurat passe irriterende og øker tempoet i de mest frustrerende operasjonene.

For alle som syns det er gøy å få brukt Wiimoten litt, er dette et storslått spill å prøve det på. Operasjonene blir nesten aldri kjedelige, og holdbarheten er grei med tanke på utfordringer og mulighet til både enspiller og tospiller. Til tross for at operasjonene til tider gjentar seg litt, blir det nesten aldri kjedelig å sette kniven ned i pasienten. New Blood er et spill jeg virkelig kan anbefale på det varmeste, og er et positivt høydepunkt på tampen av året.