Transformers: War for Cybertron

Jeg kan ikke skryte på meg å være redaksjonens mest bevandrede i Transformers-mytologien, men på lik linje med oteren har jeg da vitterlig evnen til å tilpasse meg nye miljøer. Robotuniverset har ikke akkurat bygget seg opp et glansfullt rykte blant oss spillere i løpet av de siste årene, og som følge av lavmålstitler med filmlisens i ryggen (Transformers: The Game, Transformers 2: Revenge of the Fallen) vil nok ikke War for Cybertron umiddelbart gjødsle spontan glede hos dataspillere i verken øst eller vest. Det første Transformers-spillet på Playstation 2 var imidlertid en ganske fornøyelig affære, så det finnes sannsynlighet i verden for at serien igjen transformeres til en god spillopplevelse.War for Cybertron tar oss med til fortiden, det er opprørskrig på planeten Cybertron, og Optimus Prime har enda ikke fått ledertrøya på plass. Jeg tror jammen dette her kan funke.

Transformers: War for Cybertron er inndelt i to kampanjer: Decepticon-historien og Autobot-historien. Det er fritt frem å velge hvilken side av krigen man starter på, men siden begge oppdragsgrener tar for seg ulike deler av handlingen i spillet, er det ikke helt dumt å spille begge kampanjer for å få med seg alt det spillet har å tilby. Å spille gjennom begge handlingene bare for å få med seg historien er for øvrig ikke anbefalt, da historien til tider er mer åndløs og banal enn noe selv den mest garvede rocketekstforfatter kan greie å koke i hop. Handlingen tar som sagt utgangspunkt i den første store krigen på robotplaneten Cybertron, der slemmingen Megatron har fått kloa i en eldgammel kraft kalt Dark Energon.

Denne kraften skal han bruke til å ta over planeten, slik at innbyggerne slipper disse byrdene vi kaller "frihet" og "uavhengighet". Optimus Prime er av mystiske grunner helt uenig i tankene om diktatur, og må begi seg ut på en reise for å ødelegge kilden til det ondsinnede Energon-stoffet. Hele handlingen drives frem av flaue dialoger som tilsynelatende er hentet fra Cartoon Network, og stemmelagt av nybakte pappaer med fortid innen amerikansk fotball. Bumblebee kalles "bro-bro" over en lav list, mens Optimus ordlegger seg som en pubertal versjon av løven Azlan i Narnia-trilogien. Jo da, Optimus Prime er lederen over alle ledere, men å høre "I will bear this burden" i dypt alvor etter å ha smadret 20 edderkopproboter med 50 økseslag kan fort bli litt for mye for selv den mest følelsesmessig avstumpede.

Verdens mest upassende selvhøytidelige handling til side, så er det i hvert fall mye uhøytidelig action å hente i War for Cybertron. Dette er jo tross alt et skytespill i tredjeperson med krigsroboter i sentrum, og med et arsenal av rakettkastere, pumpehagler og fremtidspregede maskingevær skal det skraplegges mye metall på reisen mot Cybertrons skjebnefall. Dessverre forsvinner motstanderne i løse lufta raskt etter sin død, og skytefølelsen mangler den treffgjengivelsen som gjør et skytespill virkelig tilfredsstillende, så mange av de mest intense øyeblikkene blir dessverre mest kaos istedenfor hektisk skuddveksling. Det er positivt at hele spillets historie kan gjennomføres med tre kompiser, men da jeg og alles redaktør Nymoen prøvde oss på Autobots-kampanjen med friskt mot, ble det fort sluttet enighet om at War for Cybertron aldeles ikke er lagt opp som et samarbeidsspill. Det eneste samarbeidselementet som finnes, er muligheten til å gjenopplive hverandre. En av de større bosskampene og mer definerende øyeblikkene i historien ble taklet ved å klikke fullstendig med spillets slagangrep, noe som også viste seg å være den enkleste løsningen. Det faktum at slik total mangel på finesse er veien å gå, tar vekk mye av gleden ved å koordinere lagspill og taktikk.

Det er heldigvis ikke bare negativ energi å spore i War for Cybertron, som eskalerte mer enn et par hakk som opplevelse idet vi prøvde oss på flerspillermodusen. Det finnes to av disse å velge mellom: Escalation og vanlig konkurransebasert flerspiller. Førstnevnte er en gjennomført kopi av Horde-modusen i Gears of War, der man har integrert et snedig valutasystem under spillets gang for å åpne opp nye våpen og områder. Hver nedlagte lømmel gir poeng som kan brukes til å åpne nye rom og kjøpe kraftigere våpen mens spillet pågår, så vel som helse og ammunisjon. Et velplassert oppnåelsessystem er også hektet på, slik at spilleren til enhver tid har oversikt over hvor langt unna den neste Achievement-lyden avspilles. Disse to faktorene gir god motivasjon til å spille videre, ikke minst fordi det faktisk krever litt mer strategi enn å gå raptus med øksa for å nå en god poengsum (i motsetning til enspillerdelen).

Den øvrige flerspilleren slo godt an på samme grunnlag: integrert i konkurransen er en mulighet for å tilpasse figuren sin med opplåsbare egenskaper og våpen, utstyr som kan oppnås gjennom erfaringspoeng under spillets gang. Flere erfaringspoeng går til den spilleren som varierer spillestilen mest mulig, som for eksempel å drepe to motstandere med kjøretøy, kombinere slagangrep og spesialegenskap, og så videre. Best forklart bygger strukturen på det belønningssystemet mange av dere kjenner fra Modern Warfare-spillene, der "perks" og "xp" spiller den viktigste rollen i motivasjonen og engasjementet for å spille videre. Bit dere merke i at Transformers-robotene kan gjøre seg om til kjøretøy ved enhver anledning, noe som legger opp til en positiv tempovariasjon i måten man spiller kampene sine på. Starscream kan gjøre seg om til jagerfly, Ironhide kan bli stridsvogn og Sideswipe blir til sportsbil. Kjørefølelsen er på ingen måte god, men det er kult å ha muligheten til å flykte når ting stikker som verst.

Alt i alt er Transformers: War for Cybertron et greit spill. Enspillerdelen er preget av elendig handling og klein dialog, men flerspillerdelen tar igjen mye med godt belønningssystem og innslag av strategisk tenkning i den forbedrede Horde-modusen Escalation. Det er kult å gjøre seg om til kjøretøy i midten av kampens hete, og grafikken er neimen ikke verst den heller. Utviklere i High Moon Studios: Katastrofe unngått. Ta dere en velfortjent bolle.