Transformers: Devastation

Megatron har skumle planer for jorda, og Autobotene må stoppe ham. Det er så å si alt du trenger å vite om historien i dette spillet. Vi befinner oss i Steel City, hvor alle menneskene har blitt evakuert av noen (veldig beleilig), hvilket betyr at det er fritt frem for at man kan knuse og herje av all hjertens lyst. Dette passer meg, og alle robotene, fortreffelig - spillet heter jo tross alt Transformers: Devastation og ikke Transformers Tea Party.

La oss kutte rett til jakta, som det heter på godt norsk. Dette er et slåssespill utviklet av PlatinumGames, de samme folka som står bak Bayonetta og Metal Gear Rising: Revengeance. De som har spilt disse spillene vil være relativt fortrolige med kampsystemet og spillmekanikken til Devastationing. For oss andre nolduser kan læringskurven være noe bratt. Den innledende tutorialen viser deg bare det mest grunnleggende (sånn går du og sånn beveger du hodet, dette er hopp og dette er slå), og litt mer avanserte ting, som hvordan man oppgraderer skillz, skaffer nye moves og bytter våpen og sånn, kan det hende man oppdager ved en ren tilfeldighet etter å ha spilt i en time, og bekjempet X antall bosser med de dårligste våpnene i spillet.

Og bosskamper er det Heilage Olav mer enn nok av i Transformers Destroy All the Things! Jeg støtte på min første etter ca 10 minutter med knoting og slåssing med vanlige decepticons, da jeg intetanende vandret inn på en byggeplass og støtte på et monster av en robot, ved navn The Devastator, som fikk min Sideswipe til å se ut som en hobbit ved siden av et huletroll. «Jeg er ikke klar for dette», tenkte jeg, «Dette er for tidlig, jeg vet ikke hva jeg gjør!» Etter mitt niende nederlag knakk jeg endelig en eller annen kode, eller trykket på de riktige knappene på det riktige tidspunktet, og overvant denne metall-djevelen. Jeg samlet sammen robothelse, energon, credits og loot og trasket glad og fornøyd videre inn på en ny bygningsplass hvor Megatron sto og ventet på meg... frickety frack! Da kapittel 1 var fullført, hadde jeg flakset meg gjennom totalt 17 bosskamper. Intense greier, altså.

I løpet av kapitlene låser man opp forskjellige baner i Challenge Mode, som i bunn og grunn går ut på at man gjør diverse bosskamper og utfordringer på nytt, men denne gangen er intensitetsnivået skrudd hele veien opp til 11. Anbefales kun til de med en indre ro og sinnekontroll av Dalai Lama-iske proporsjoner. Jeg fikk hjerteinfarkt etter første runde.

Sånn visuelt sett er Transformers Demolitionman en klone av de gamle tegneseriene fra 80-tallet, med et lite preg av Crackdown. Designet er ekstremt nostalgisk. Man føler at man har vært i Steel City før, at man tilbrakte noe av barndommen der. Det liker jeg. Det som dessverre trekker noe ned er at banene er ganske enkle, veldig like og repetitive (med unntak av fiender og gjemte hemmeligheter) og den eneste interaksjonen man har med omgivelsene er når man ødelegger ting. Dialog er det ikke så mye av, men når det først snakkes er det utrolig kult å høre mange av de originale stemmene fra TV-serien, spesielt Optimus Prime og Megatron.

Til tross for ymse småfeil og mangel på dybde synes jeg spillet var underholdende de fem timene det varte. Jeg kjedet meg ikke et sekund, selv da jeg måtte prøve meg på en boss for ørtende gang. Det er bare noe veldig tilfredsstillende med hvor raskt og silkemykt man går fra robot til kjøretøy og tilbake igjen, for ikke å glemme den klassiske Transformerlyden som hører til. Jeg digger hvor fantastisk bra det blir når man kombinerer bil og robot-skillz til en uslåelig one-two punch som fiendene dine ikke kan motstå. Det gir meg en barnlig fryd hver gang noe eksploderer og jeg kan skrike til skjermen «ta deg en bolle, din metalltufs!» Jeg liker det at jeg er litt klossete og treig som robot, og spinnvill og sukkerhyper som bil.

Det at man kan spille som Optimus Prime, Bumblebee, Sideswipe og seinere Wheeljack og Grimlock er nesten bare en bonus.