Norsk
Gamereactor
artikler
Xenoblade Chronicles

Tiårets spill: Xenoblade Chronicles

Vi starter en liten artikkelserie hvor vi ser tilbake på våre favorittspill fra tiåret som har gått. Først ut er Anders med Xenoblade Chronicles.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det finnes nok mang en spillentusiast som er av den oppfatning at man må reise tilbake til SNES og PlayStation-eraen for å finne gullalderen for japanske rollespill. Med spill i Final Fantasy-serien, Chrono Trigger, Xenogears, Dragon Quest og Suikoden II, er det også vanskelig å si seg uenig i det. Siden den gang har det kommet flere gode spill i sjangeren, men samtidig har den slitt med å fornye seg og mange av spillene har etter hvert begynt å ligne for mye på hverandre. Men, det finnes naturligvis unntak og i forrige tiår dukket det opp det jeg mener er et kroneksempel på det i nyere tid.

Xenoblade Chronicles var et et spill med et relativt bredt lanseringsvindu. Det ble opprinnelig lansert til Nintendo Wii i Japan i 2010, gikk videre til Europa og Australia i 2011, for så å ta turen til USA i 2012. Spillet ble utviklet av Monolith Soft, et selskap med en nokså fascinerende historie. Den sagaen har jeg tidligere redegjort for i denne artikkelen, men kort fortalt har Monolith Soft lenge utviklet flere spennende spill, som alle dessverre har havnet hos et nokså smalt publikum. Dette var tilfellet med Xenoblade Chronicles også, for selv om det høstet god kritikk, var spillet lite kjent for allmennheten under alle årene det dukket opp i butikkene. Noe også salgstallene kan bekrefte.

Xenoblade Chronicles

Slik var det også for undertegnede, som egentlig oppdaget spillet ved en ren tilfeldighet. I årene ved spillets lansering jobbet jeg på den lokale Elkjøp-butikken i bygda, et sted som rommer ca. 10.000 mennesker. Med tanke på hvor lite kjent dette spillet var, samt størrelsen på butikken jeg jobbet i, kan man begynne å lure på om det var skjebnen som brakte oss sammen, der en enslig kopi av Wii-spillet sto godt plassert i spillhyllen. Et kort søk på Youtube vekket interessen for spillet og det forlot den ensomme butikkhyllen og endte i stedet opp i mitt personlige bibliotek. En avgjørelse jeg lett regner som en av de beste jeg har gjort i løpet av min "spillkarriere".

Dette er en annonse:

Måten Xenoblade Chronicles presenteres på, gjør at det skiller seg ut fra andre spill i samme sjanger allerede etter få minutter. Som rollespill flest er det naturligvis satt til en fantasiverden, men denne verdenen finner sted på to store, levende giganter. Ja, i løpet av hele spillet beveger du deg faktisk på kroppen til en annen skapning, helt fra føttene og opp til hodet. Et ganske originalt konsept, løst på mesterlig vis med omgivelser som både er store og åpne, men også ufattelig flotte å se på. Samtidig skal det sies at grafikken kanskje er spillets største ankepunkt, da Xenoblade Chronicles er et ambisiøst og omfattende spill, dyttet inn i det som på den tiden var spillmarkedets svakeste konsoll. Dette går ikke fullt så hardt ut over landskapet sett fra avstand, men beveger man seg nærme nok er teksturene både kornete og utydelige.

Xenoblade Chronicles

Dette kommer nok aller tydeligst frem når man ser på ansiktene til rollefigurene. Allikevel er Xenoblade Chronicles for meg, kanskje sammen med det originale Metal Gear Solid, det desidert beste eksemplet på hvor lite betydning begrenset grafikk har om alt annet er bra. Så får dere velge om dere vil stole på meg eller ikke når jeg sier at det er tilfellet med Xenoblade Chronicles.

Som nevnt tidligere har spillet en interessant setting og store, flotte områder. Det forteller også en spennende historie, full av følelser, øyeblikk og tvister som bemerkelsesverdig nok klarer å holde tak i deg hele veien. For Xenoblade Chronicles tar mellom 60-70 timer å gjennomføre. Det har også et helt vanvittig lydspor som fremdeles kommer til å være blant det første jeg trekker frem når det snakkes om spillmusikk. Men det viktigste av alt er kanskje rollegalleriet. Da jeg tidligere snakket om måten sjangeren har stagnert på, er rollefigurer den største "synderen" av dem alle. I moderne tid møter man rett og slett altfor like personer i japanske rollespill. Dette kommer særlig til syne gjennom hovedpersonene, som gjerne skifter mellom å være en kar med tenåringsangst eller en overivrig ungfole uten noen livsbekymringer. Ofte beveger disse personlighetene seg mot hverandre i løpet av spillets gang.

Dette er en annonse:
Xenoblade Chronicles

Xenoblade Chronicles klarer derimot å plassere sin hovedperson Shulk på den gyldne middelvei. Han er en ung gutt bosatt i en landsby. En oppfinner som jobber i et verksted og "henger" med vennene sine utenom. Han er opptatt av alt som skjer rundt ham, men også nysgjerrig på livet utenfor bymurene. Et personlig tap gir han en drivkraft til å legge ut på eventyr og selv om også han tidvis fremstår som noe dumdristig, er det aldri på en måte som oppleves påtvunget eller irriterende.

Slik er det også med resten av gjengen du følger gjennom spillet. Nå er det selvfølgelig ikke slik at Xenoblade Chronicles klarer å generere helt nye personlighetstyper menneskeheten aldri har sett før, men det klarer å presentere de på en måte som man kan relatere til, som ikke føles kunstig og som gjør at man heier på dem hele veien. Jeg bryr meg om disse figurene på en måte som få spill har klart å matche. Mye av årsaken til dette er nok takket være stemmeskuespillet. Xenoblade Chronicles bruker nemlig britiske skuespillere, noe som kanskje virker merkelig på papiret, men som passer figurene som hånd i hanske. Disse skuespillerne klarer å gi liv til rollefigurene på en ufattelig god måte, en som den tradisjonelle amerikanske stemmeskuespiller er noen hestesko unna å få til.

Xenoblade Chronicles

Nå ville jeg naturligvis ikke verdsatt Xenoblade Chronicles så høyt om det ikke også hadde et givende gameplay. Spillets semi-åpne verden lar deg utforske mye og det er flere sideaktiviteter å gjøre på hvert område du besøker. Hybriden mellom et ganske dypt turbasert og sanntidsbasert kampsystem gjør møtene med fiender til en meget underholdende affære. Her gjelder det å tenke strategisk og plassere seg riktig, i stedet for å mose alle knapper som er å finne på kontrolleren. I tillegg gir spillet deg også friheten til å tilpasse figurene dine i svært omfattende grad. I sin tid var det nok det nærmeste man kunne komme et MMORPG som verken spiltes online eller inneholdt multiplayer.

Jeg kunne sagt så mye mer om hvorfor Xenoblade Chronicles var full klaff for meg, men den totalpakken spillet leverte på et tidspunkt hvor jeg begynte å gå lei japanske rollespill, får være konklusjon nok. Siden den gang har Xenoblade blitt en egen spillserie med to oppfølgere, Shulk har blitt en spillbar figur i den populære Smash Bros-serien, i tillegg til at en nyoppusset utgave til Nintendo Switch nå står for døren. Xenoblade Chronicles er og forblir et mesterlig stykke videospill, for mitt vedkommende det viktigste og beste spillet fra forrige tiår og et som alltid vil ligge høyt på topplisten over mine favorittspill noensinne.

Relaterte tekster

1
Tiårets spill: Xenoblade Chronicles

Tiårets spill: Xenoblade Chronicles

ARTIKKEL. Skrevet av Anders Aarhus

Vi starter en liten artikkelserie hvor vi ser tilbake på våre favorittspill fra tiåret som har gått. Først ut er Anders med Xenoblade Chronicles.

8
Slik blir omslagene til New 3DS-spill

Slik blir omslagene til New 3DS-spill

NYHET. Skrevet av Morten Bækkelund

Enten man liker navnet eller får grøssninger av det har Nintendo designet en ny 3DS-model kalt New Nintendo 3DS. Den nye modellen har en litt bedre prosessor og en ekstra...



Loading next content