Norsk
Gamereactor
artikler
The Witcher 3: Wild Hunt

Tiårets spill: The Witcher 3: Wild Hunt

Vi fortsetter vår artikkelserie om de beste spillene fra forrige tiår. Ingar forklarer hvorfor The Witcher 3: Wild Hunt er et verdig spill på lista.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Hvis du hadde fortalt noen i 2007 at utviklerne bak The Witcher om få år ville lage et av tiårets beste og mest anerkjente spill, er sjansen stor for at de ville ledd av deg. For all del, The Witcher var et imponerende stykke PC-spill til å være fra et ukjent polsk spillstudio som aldri hadde laget og gitt ut noe annet spill, ikke minst takket være bøkene som spillet brukte som kildemateriale. Imidlertid var spillet ganske så røft i kantene og upolert, selv etter 2007-standard, og det var ikke den mest imponerende spillopplevelsen rent visuelt eller spillmekanisk sett.

Skrur man tiden fire år frem fikk pipa derimot en helt annen låt. The Witcher 2: Assassins of Kings viste oss hva CD Projekt Red faktisk var i stand til å få til bare de hadde nok ressurser til rådighet, og få spill fra 2011 har holdt seg like godt grafisk, spillmekanisk og ikke minst historiemessig. Her fikk vi et langt bedre innblikk i det storslåtte universet basert på bøkene til Andrzej Sapkowski, brakt til live ved hjelp av sylskarp grafikk og fantastisk stemmeskuespill. Kunne det egentlig bli stort bedre enn dette?

Fire år senere viste det seg at det kunne bli langt bedre, og det er en grunn til at The Witcher 2 har druknet i skyggen av lillebror. The Witcher 3: Wild Hunt er spillet som overgikk alle forventninger, sprengte grenser og redefinerte hele den moderne oppfatningen av vestlige rollespill. Fra å være et studio så å si ingen hadde hørt om ti år tidligere, seilte en gjeng fra Polen rett opp som et av verdens beste og mest anerkjente spillstudio. Der man tidligere hadde målt spillene etter tidløse klassikere som Baldur's Gate, Star Wars: Knights of the Old Republic og The Elder Scrolls V: Skyrim, gikk The Witcher 3 inn og kastet den gamle målestokken på bålet (mest sannsynlig fordi det var forhekset og Geralt måtte brenne herligheten for å oppheve en forbannelse).

The Witcher 3: Wild Hunt
Dette er en annonse:

Så hva er det egentlig som gjør eventyret til Geralt av Rivia til en av de største og beste spillopplevelsene det siste tiåret? Det er selvfølgelig ikke ett riktig svar på det spørsmålet, men noen av faktorene som løfter The Witcher 3 opp til toppen er blikket for detaljer, en ekstremt stor og åpen verden ulikt det aller meste man tidligere hadde sett, og historier og dialoger som sitter i deg selv årevis etter at spillet er skrudd av.

Da de ulike historiene, oppdragene og dialogene for The Witcher 3 ble skrevet, opererte CD Projekt Red med noen fundamentale prinsipp for spillet. Det mest sentrale prinsippet var at alle oppdragene skulle være interessante. De skulle by spilleren på god dialog og oppdrag som gjerne befant i en moralsk gråsone, som alltid har vært et kjennetegn for serien helt siden Sapkowski begynte å skrive bøkene. Dermed fikk man et spill fullt av oppdrag hvor tema som alkoholisme, fattigdom, rasisme og overgrep var mer normalen enn unntakene, og med kløktige dialoger ble hvert oppdrag noe spilleren opplevde som meningsfullt og spennende. Prinsippet om at en witcher ikke skal involvere seg i konflikter blir til stadighet utfordret, og Geralts tilsynelatende passivitet slår stadig sprekker i møte med en moralsk kompleks virkelighet der selv det å ikke ta side ofte er å ta en side. Resultatet blir at flere av spillets store oppdrag sitter igjen hos spilleren lenge etter gjennomspillingen. Selv fem år senere husker man oppdrag som Bloody Baron, Possession eller A Towerful of Mice, oppdrag med en så raffinert finesse og velskrevet penn at det vekker følelser bare å tenke på dem.

I tråd med prinsippet om at alle oppdrag skulle være meningsfulle og interessante, jobbet også CD Projekt Red ut ifra det viktigste grunnprinsippet: Ingen såkalte «fetch quests». Meningsløse oppdrag uten større kontekst, som «plukk ti blomster», «gå fra A til B» eller «flå ti ulver», ble kastet fortere på dør enn en innpåsliten skald som flørter litt for mye med hoffets adelige fruer. Dette gjør at hvert eneste oppdrag i The Witcher 3 har en funksjon og en plass i den store verdenen spillet har å by på, hvilket også gjør at de blir langt mer givende å lete etter og påta seg.

The Witcher 3: Wild Hunt
Dette er en annonse:

At utviklerne i CD Projekt Red har et såpass våkent blikk for detaljer skulle man nesten ikke tro med tanke på spillets størrelse: Manuskriptet var nemlig totalt på 450.000 ord, og det før de to eminente utvidelsespakkene. Det skortet med andre ord ikke på ambisjonene, og for å bringe ambisjonen til live måtte CD Projekt Red stille med en grafikkmotor som kunne håndtere utfordringen. Resultatet var REDengine 3, en grafikkmotor som ga utviklerne muligheten for å kombinere en åpen verden med komplekse historielinjer og valgfrihet. Forskjellen fra lignende spill var enorm. The Witcher 2 hadde allerede bydd spillerne på en viss åpenhet, men sammenligner man med The Witcher 3 blir forgjengeren i retrospekt både klaustrofobisk og begrensende. REDengine 3 viste dessuten at det faktisk var mulig å få både i pose og sekk: Man kan få både en stor, åpen verden som også ser helt fantastisk ut grafisk sett.

Utviklingen av The Witcher 3 gikk selvfølgelig ikke helt smertefritt, men CD Projekt Red hadde én vesentlig fordel sammenlignet med konkurrentene: De utviklet spillene kun til de nyeste konsollene. I overgangen mellom konsollgenerasjoner i 2013 var det flere av de store selskapene som fryktet at spillerne ville nøle med å gå over fra for eksempel PlayStation 3 til PlayStation 4. Som en konsekvens av dette ble flere storspill utviklet slik at de kunne kjøre på begge konsollgenerasjonene. Tanken var god, men dette forhindret samtidig spill som Dragon Age: Inquisition fra å bli så gode som de kunne ha blitt dersom utviklerne kunne lagt gammel konsollmaskinvare fra 2006 bak seg. CD Projekt Red kunne derimot konsentrere seg om de nyeste konsollene på markedet. Dermed kan man med rette si at The Witcher 3 satte standarden for neste generasjon av vestlige rollespill, og viste hva moderne konsoller faktisk var i stand til å tilby av opplevelser når man først omfavnet den nye maskinvaren for fullt. Stor og åpen verden mettet med innhold som samtidig ser bra ut? Ja takk!

The Witcher 3: Wild HuntThe Witcher 3: Wild Hunt

I tiden mellom det andre og tredje Witcher-spillet var det en annen spillserie som hadde vokst seg stor, nemlig Dark Souls. Det gjenspeiles i The Witcher 3, og spillets regissør Konrad Tomaszkiewicz og seniorspilldesigner Damien Monnier har oppgitt både Demon's Souls og Dark Souls som hovedinspirasjon for kampsystemet i The Witcher 3. Noen kritiske røster vil ha det til at kampsystemet var bedre i de to første spillene, men takket være det nye designet er kampene i The Witcher 3 både enklere og mer utfordrende på en og samme tid. Enklere, fordi selve spillmekanikken er relativt forenklet og intuitiv. Mer utfordrende, fordi man som en konsekvens av dette tør å bryne seg på langt tøffere monstre enn tidligere. Ved hjelp av det restrukturerte systemet går kampene som en dans, og å se Geralt dukke og fekte i høyt tempo er som å være vitne til en voldelig jazzballett av den beste sorten.

Vi må heller ikke glemme det sterke rollefigurgalleriet spillet skimter med. Geralt, Triss og Dandelion hadde alle sammen gjort sitt inntog i The Witcher-spillene tidligere, men nå fikk de også følge av to sentrale rollefigurer fra bokserien, nemlig Yennefer og Ciri. At såpass mange av de sentrale, sterke og komplekse rollefigurene i spillet er kvinnelige er enda et kvalitetsstempel spillet kan skimte med. Sentralt for historien står forholdet mellom Geralt og hans apotivdatter Ciri, og jakten på Ciri viser seg fort å bli den største og mest alvorlige oppgaven Geralt noen gang har tatt på seg. Det er en historie og en jakt preget av alvor, dramatikk og en rekke rollefigurer som bare vil bruke Geralt for å tjene sin egen sak, men det er også en historie hvor den tilsynelatende følelsesløse og nøytrale witcheren får vist frem noen uventede sider ved seg selv. Den komplekse verdenen med moralske gråsoner rundt hvert hjørne skaper også en grad av realisme man sjelden ser i denne typen rollespill, og seriens unike østeuropeiske tilnærming til fantasysjangeren fremstår også som et frisk pust.

The Witcher 3: Wild Hunt

Fem år senere er dette friske pustet fortsatt gjeldende (selv om villmarkens pust også har gjort seg gjeldende siden den gang). The Witcher 3: Wild Hunt er fortsatt en monumental prestasjon, og er blant spillene som den dag i dag viser at de største, beste og mest velskrevne historiene i dagens moderne samfunn ofte er å finne i spillmediet. Det er et spill vel verdt å ta i betraktning når man skal diskutere tiårets beste spill, for det er en tittel Geralt og (u)vennene hans absolutt fortjener.

Relaterte tekster

4
The Witcher 3: Blood and WineScore

The Witcher 3: Blood and Wine

ANMELDELSE. Skrevet av Robin Høyland

Den siste utvidelsen til storspillet The Witcher 3: Wild Hunt er her, med enda vakrere omgivelser enn tidligere. Vi sendte Robin på vinsmaking i Toussaint...

2
The Witcher 3 - Hearts of StoneScore

The Witcher 3 - Hearts of Stone

ANMELDELSE. Skrevet av Adrian Berg

CD Projekt Red sparer ikke på kruttet i den første skikkelige utvidelsen til The Witcher 3: Wild Hunt. Vi har testet Hearts of Stone...



Loading next content