The Wolverine

Stakkars Logan, eller Wolverine som de fleste kjenner ham best som, er ikke lenger den gladeste jerven i skogen. Hendelsene i X-Men: The Last Stand har gått så inn på ham at han har trukket seg tilbake fra omverdenen og lever i skjul i Yukons skoger. I tillegg begynner vår udødelige superhelt å kjenne på belastningene som følger av nesten 200 år med krig, død og elendighet. Nettopp får Logan besøk av en representant for en av Japans mektigste menn, som også er en gammel kjenning fra 2. verdenskrig. Logan lar seg overtale til å reise til Tokyo, hvor han får et unikt tilbud: Muligheten til å bli dødelig.

The Wolverine er en film som koker ned essensen fra en hel tegneserie til omtrent to timer, og som tar seg temmelig store friheter. Det sier seg derfor selv at filmen holder et høyt tempo, noe som hovedsaklig går ut over historiedelen. Likevel lander den på beina, og selv om historien kunne vært hakket dypere er den fremdeles sammenhengende og engasjerende.

Det høye tempoet betyr en sommerlig superheltfilm med høyt actionnivå, akkurat som man forventer. Logan er ikke kjent for å besinne seg, og må i løpet av filmens gang kjempe mot fiender med og uten superkrefter. Filmen går verken for fort eller for tregt frem, og actionscenene porsjoneres akkurat passe ut gjennom filmen.

Noe av grunnen til at filmen sitter såpass godt er valget av skuespillere. Hugh Jackman vender for femte gang tilbake i rollen som Wolverine, en rolle han mestrer stadig bedre for hver film. De øvrige rollene er heller ikke dårlig, og selv om enkelte av de japanske rollene spilles av ikke-japanere, er det i motsetning til for eksempel TV-serien Heroes et valg som kan forsvares. De fleste skuespillerne kler rollene sine godt, skjønt Jackman er nok den som opptrer med mest selvsikkerhet.

Det er det eksotiske Japan vi møter i The Wolverine, og det gamle og mystiske møter det nye og moderne i en velfungerende blanding. Her er det plass til ninjaer, samuraier og yakuza på den ene siden, og verdensmetropoler, kjærlighetshotell og høyteknologiske firma på den andre. Lyntog finner vi også, og etter å ha sett en slåsskamp på taket av en lyntog i 500 km/t i 3D, kan jeg trygt konstantere at lignende scener i andre filmer blir tafatte i forhold.

The Wolverine revolusjonerer ikke sjangeren, men er god sommerunderholdning som lett markerer seg som den beste av Wolverine-filmene.