The Walking Dead: Sesong 2

Den første episoden av The Walking Dead var helt suveren. Rick Grimes våknet til en ødelagt verden etter flere måneder i koma, uten visshet om hva som hadde skjedd med familien eller resten av sivilisasjonen i hans fravær. Vi så ham slite seg gjennom en verden gått av hengslene, og gjøre valg han var langt fra kjent med.

Det samme kan ikke sies om sesong to.

Gjengen er fremdeles strandet på brua i starten på andre sesong. I jakten på sikkerhet havner de på gården til Herschel og familien - en gård i så god stand at de fremdeles har elektrisitet og rennende vann, for ikke å nevne en haug med mat. Ja vel. Her bestemmer de seg for å bli en stund, mens de leter etter bortkomne barn, krangler om kjærlighet og har svevende filosofiske samtaler om rett og galt. Ja, og så skyter de et par zombier i ny og ne.

Jeg tror ikke jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at trekantdramaet mellom Rick, Shane og Lori for lengst har gått ut på dato. Fremfor å flytte fokuset til andre karakterer - slik et zombie-apokalypsedrama bør gjøre for å skape interesse rundt personer som kan dø når som helst - forblir søkelyset på kjærlighetsklemma. Et par episoder er en ting. En hel sesong er en ganske annen, spesielt når alt fra dialog til handling mangler både fornuft, fremdrift og mening.

Som resultat fungerer resten av karakterene som personlighetsløse kulisser. Rollegalleriet er katastrofalt stereotypisk. Mellom sørstatsrasisten Merle, mørkhudede "Oh, HELL no!" T-Dog, hun jeg tror er kona til Herschel, sint-på-verden-jenta Andrea og lite snakkesalige Sofia med mor er det få lysglimt.

Og fordi vi ikke kjenner alle personene så godt er det ikke like lett å få sympati når noen blir borte eller omkommer. Store deler av handlingen avhenger av at en i gruppen forsvinner, men om syv episoder skal brukes på noen vi knapt vet navnet på bør resten av handlingen vise både personlig fremdrift og action. The Walking Dead: Sesong 2 har i stedet flust av snakking mellom personene uten å egentlig løse noe, og litt action når det blir for mye prat.

La for all del karakterene snakke, og bruk gjerne en episode eller fem på det, men la dem i det minste diskutere noe annet enn forholdsproblematikk.

The Walking Dead: Sesong 2 er på sitt beste når de står ansikt til ansikt med hverdagslige utfordringer. Spesielt bra er det når de møter andre overlevende, og de oppdager at disse kan være minst like farlige som de vandøde. Først i denne typen situasjoner - som hvorvidt det er riktig å drepe en overlevende når verden har så altfor få av dem - ser vi noe interessant. Det, og når vi faktisk ser zombier på skjermen.

Den gjennomgående dumheten i gruppen hjelper ikke på helhetsinntrykket. Velkommen til The Walking Dead - serien der barn går på skogstur alene (I got 99 problems but Carl ain't one), gruppemedlemmer får skytetrening (...som tiltrekker zombier og tapper ammo), strøm og vann sløses med og folk skyter bare for å bevise et poeng. Det er for dumt å bruke huet, ikke sant?

Det er absolutt bra ting med andre sesong av The Walking Dead. Andre halvdel er av betraktelig høyere kvalitet enn resten av sesongen, og Norman Reedus' Daryl er fremdeles herlig. Det visuelle er dessuten like slående som alltid, da hver eneste episode kan skryte av et flott stillbildegalleri.

Likevel har den store mangler. Historiemessige brister, svak dialog, dårlig definert tematikk, lite karakterutvikling og den like episodestrukturen blir for mye å tilgi, og som resultat glemmer man de øyeblikkene som får serien til å skinne. Slik situasjonen er nå minner det nemlig mer om en TV-såpe enn et zombie-drama.