Da var The Walking Dead ferdig for denne gang, og vi kan tillate oss å senke skuldrene og rive ned de emosjonelle veggene vi har satt opp for å takle opplevelsen. Slutten av sesong 2 føltes ikke som en naturlig konklusjon til de tidligere hendelsene, ikke på samme måte som avslutningen til første sesong, men mer som at alt raknet av seg selv, med Clementine i midten som en strikk tøyd til bristepunktet.
Til og med det siste vanskelige valget jeg ble stilt ovenfor føltes ikke som et særlig vanskelig valg. Jeg tenkte ikke lenge på det før det kun var ett alternativ som var riktig. Jeg vet ikke om det betyr at jeg har blitt så godt kjent med Clementine at veien hennes er blitt tydeligere for meg, eller om valget rett og slett ikke var så vrient. De harde valgene man ble stilt ovenfor i første sesong slet jeg mye lenger med, både før og etter. Spesielt i siste episode hvor man må velge mellom å be Clementine om å gjøre noe forferdelig, eller skåne henne fra det. I sesong to føler jeg det ikke slik. Ting rakner rundt Clementine og jeg opplevde at det bare var én naturlig vei å gå.
Det blir også litt feil å kalle sesongavslutningen for et høydepunkt. Det var mer som et melankolsk sukk som rundet av sesongen og ga oss et par doser depresjon med en teskje lys i enden av tunnelen. For meg kom høyepunktet i spenningen når gruppen flyktet fra Carver, og alt etter det har vært en uunngåelig spiral mot avgrunnen.
Episoden, med tittelen No Going Back, begynner med at vi får se utfallet av en klassisk ‘Mexican standoff' som vi ble servert i forrige episode. Det går bedre enn forventet, noe som ødelegger litt av spenningen som ble bygd opp, men ikke uten komplikasjoner. Gruppen blir ledet videre av Arvo, den eneste overlevende etter skudvekslingen, som lover dem mat og ly om han får leve. Gruppen blir enig om å ta sjansen, for uten mat vil de ikke klare seg. Dette stusser jeg litt på, for hvis det stemmer at de sliter så mye så ville jo alle dødd av sult om de ikke ble overfalt, men det hadde vel blitt en ganske kjedelig sesongavslutning. Byen som de så rett over på andre siden av elven i forrige episode blir ikke nevnt, og i stedet går de to dager gjennom skogen for å finne Arvos oase. Jeg blir litt skeptisk på hele opplegget og føler at jeg blir ført etter nesen.
Videre så fører flere dårlig valg som man ikke får påvirke og situasjonen blir verre og folk dør mer eller mindre uten grunn, noe som forsurer stemningen enda mer. På en måte er dette bra, for første gang har ikke Clementine kontroll på situasjonen og blir nødt til å være tilskuer. Tidligere har gruppen støttet seg til Clementine, hørt på henne og bedt henne om å ta avgjørelser. Men nå spiller det menneskelige elementet inn og folk vil ta sine egne valg. En horde med zombier er én ting, en sta person med sine egne ideer er mye verre å takle.
Når episoden begynner å dra mot slutten sitter jeg med en følelse av å ikke vite hvordan jeg kom dit, en tanke som også blir reflektert av figurer i episoden. Hvordan kan ting bli slik når man har gjort alt man kan for å forhindre det? I episodens siste scener virker det som at ting tar seg opp før vi blir servert en ganske antiklimatisk vandring gjennom en snøstorm, og så en siste sekvens før man må ta det store valget i episoden. Som sagt så var det et lett valg for meg å ta, og hele avslutningen virket dermed litt flat.
Ved siden av historien har det blitt brukt en del effekter i siste episode for å få ting til å se penere ut og det fungerer veldig bra. Perspektiv, speil, tåke og lignende blir brukt effektivt for å gi det visuelle mer dybde, og det gir tegneseriegrafikken et pent løft. Stemmeskuespillet er fortsatt på topp og vi får et gjensyn med Lee via et flashback.
Jeg sitter ikke igjen med det samme overveldende inntrykket som jeg hadde etter første sesong. Jeg er ikke skuffet heller. Jeg føler bare at det kunne vært mer, at jeg kunne gjort ting annerledes. Likevel vet jeg at om jeg går tilbake og tar alle valgene på nytt og går en ny vei, så vil alt ende opp på akkurat samme måte, så i stedet for å se tilbake skal jeg se fremover og vente tålmodig på sesong 3.