The Technomancer

Se for deg en fremtid der mennesker har kolonisert Mars. Etter noen hundre år dropper den røde planeten ut av banen rundt sola og ender opp mye nærmere den glødende stjernen. Ikke heng deg opp i vitenskapen og hva som er fysisk mulig her, bare følg med. Katastrofen starter naturligvis en kjede av hendelser, og Mars ender opp som en enda mindre gjestmild ødemark enn tidligere, hvor menneskeheten er delt inn i ulike enklaver uten kontakt med jorden. Livet er hardt på denne planeten, og de få som har overlevd er konstant skeptiske til hverandre. Midt oppi det hele finne man dessuten deg, i rollen som Zachariah Mancer fra byen Ophir. Du har nettopp blitt en fullverdig Technomancer.

Og hva er så en Technomancer? Nei, det er ikke DJ, men et individ som mestrer å manipulere de elektriske impulsene i kroppen sin, slik at han eksempelvis kan skyte lyn ut av hendene. Det er en kriger som tilhører en gruppe elektriske krigsmunker, hvis noble oppdrag er å gjenopprette kontakten med jorda. Likevel finnes det folk som ikke liker technomancerne, og da tenker jeg først og fremst på foreningen ASC (Abundance Secret Police) som ledes av fascisten Colonel Viktor.

Misforstå for al del ikke. Dette spillet har en fantastisk velskrevet og spennende historie. Universet strekker seg dypt, og etter en time oppdaget jeg eksempelvis at marsboerne (for de er jo det) får navnene sine basert på yrke eller hva deres rolle i samfunnet er. Alle technomancers kalles for eksempel Mancer, og ordningen gjør det vanskelig å skjule hvem du egentlig er. Uansett yrke fremstår imidlertid karakteren som troverdige, og man merker hvor utrolig vanskelig det er å skulle leve på Mars under disse forholdene. De har alle sin egen agenda, forståelig nok.

The Technomancer er et rent kjærlighetsbrev til fans av litt eldre, robuste rollespill som Knights of the Old Republic, men det passer også for alle som liker The Witcher-serien. Spillet låner grådig fra nettopp Bioware-spillene men det er jo ikke akkurat et dårlig trekk. Snarere tvert imot! Her finner du en velskrevet historie med interessante karakterer, samt drøssevis av oppdrag, sideoppdrag og personer å bli kjent med, akkurat som i Knights of the Old Republic.

Samtidig minner The Technomancer om eldre spill også på et par andre områder, der utfallet ikke er like bra. Både visuelt og teknisk er spillet allerede utdatert. Karaktermodeller og animasjoner føles stive og unaturlige. På det beste kan The Technomancer sammenlignes med Mass Effect 2 på dette punktet, bare med litt mer moderne lakk. På en annen side ligger i hvert fall bildeoppdateringen jevnt på 60 fps. Animasjonene i kamp holder dessuten et høyere nivå enn ellers, slik at flyten bevares.

Når vi først snakker om kampsystemet, er det verdt å legge til at dette er et av spillets sterkeste kort. Det er tre stilarter å velge blant, som du kan bytte mellom til enhver tid. Disse tre er Rogue (med pistol og dolk), Guardian (med klubbe og skjold) og Warrior (med tohåndsvåpen). Den fjerde kategorien man kan oppgradere ferdigheter i er selve technomancer-kategorien, som bedrer de strømbaserte angrepene dine. Jeg valgte å kjøre fullt på med rogue-treet, sammen med en sunn dose elektrisitet.

En skavank på dette ellers gode spillet er dessverre stemmeskuespillet. Selv om manus er velskrevet kommer noen av stemmeskuespillere til kort sammenlignet med hva vi er vant til fra spillbransjen i dag. Verst av alt er at dette også gjelder hovedpersonen Zach. For hans del varierer kvaliteten veldig, med gode prestasjoner i det ene øyeblikket og slappe saker i det neste. Det er ikke noen som forstyrrer opplevelsen drastisk, men det er definitivt rom for forbedringer her.

Gjennom spillet du drepe banditter og lakeier fra ASC, samt mutanter og andre monstre på den røde planeten. Det finnes også en haug med morsomme bosser å gå løs på, som alle har ulike angrep. Variasjonen i fiendene er i det hele tatt god, og det samme gjelder miljøene man besøker underveis. Fortellingen tar deg fra store byer i Blade Runner-stil til nådeløse ørkenlandskap, og apokalypsefølelsen følger deg overalt.

Nå nettopp skrev jeg at man dreper fiender, men det er ikke alltid helt sant. Ikke hele tiden. The Technomancer byr nemlig på en svært interessant system etter kampene, når at du har slått menneskelige motstandere bevisstløse uten å ta livet av dem. Ved siden av å strippe de utslåtte kroppene for "loot" får man valget om å ta livet deres. Gjør man dette belønnes man med spillet valuta, serum, men man får også dårlig karma ettersom man reduserer befolkningen til den allerede skjøre planeten. Karma-nivået ditt bestemmer hvordan bekjente ser på deg, og blir det for ille risikerer du å bli forrådt av noen du trodde var venner. Hvis du ikke liker å ha med deg kompanjonger er ikke dette et problem, men det er likevel et snedig system. Det får deg til å vurdere hvorvidt serum vil være verdt det. Er det verdt det å sanke inn nok til å kjøpe en ny våpenoppgradering hvis alle vil hate deg?

Ellers får Zach selvsagt erfaringspoeng for det meste han foretar seg. Får du nok går du opp i nivå, og da vanker det nye oppgraderinger på ferdighetstreet samt nye attributter i strength, agility, power og constitution. Det er ganske standard saker, men det funker jo!

Funker gjør dessuten også oppdragssystemet, og valgene du tar får alltid konsekvenser. Personlig valgte jeg å hjelpe så mange jeg kunne underveis. Jeg var en skikkelig "good guy", og mange av personene jeg reddet kom til nytte senere i historien. Samtidig er det alltid en fare for at valgene du tar kan koste en venn livet.

Avslutningsvis vil jeg påstå at The Technomancer var en positiv overraskelse. At et så lite studio, som de færreste kjenner til, har klart å få til så mye med et begrenset budsjett, ja det står det respekt av. Spillet fanget interessen etter kort tid, og slik ble det værende gjennom hele reisen. Det skal dog nevnes at jeg er svak for rollespill av denne typen, men hvis du er av samme sorten som meg kommer dette helt klart til å falle i smak.