Advarsel: Denne teksten inneholder noen små spoilere, og må leses med varsomhet.
Da jeg sa ja til å anmelde The Park var jeg dum. Skikkelig dum! Dette er ikke uvanlig for meg. Jeg sa også ja til å anmelde Until Dawn, et spill som klarte å skremme meg omtrent sanseløs. The Park satte også en skikkelig støkk i meg. Det er et tungt og intenst spill med en interessant og dyster fortelling, men uansett hvordan man vrir og vender på dette er jeg fortsatt dum. Ikke misforstå. Spillet er bra. Det er ikke derfor jeg er dum. Jeg er dum fordi jeg hater skrekkspill, men likevel kaster jeg meg ut i dem gang på gang. Heldigvis var det en litt raskere affære denne gangen. The Park varer i omtrent halvannen time, og er historiedrevet og lineært.
Du spiller som Lorraine, en ung dame og alenemor. Fortellingen starter på parkeringsplassen utenfor fornøyelsesparken Atlantic Island Park, der Lorraine står sammen med sønnen sin Callum. Callum har glemt bamsen sin inne i parken og løper inn for å hente den. Du gjettet riktig, Lorraine må selvsagt finne igjen sønnen sin. Hun har ikke noe annet valg enn å løpe inn etter ham. Greit nok så langt. Det er kanskje folketomt, men det er i hvert fall dagslys fortsatt... Ikke det, nei? Plutselig var det mørkt. Parken virker dessuten som om den har vært forlatt i en årrekke. Hyggelig det her, ikke creepy i det hele tatt!
Mens du går rundt i parken er det egentlig ikke så mye å gjøre. Som nevnt er spillet lineært, uten at dette nødvendigvis er noe negativt. Faktisk ble jeg trukket inn i opplevelsen i løpet av bare noen få minutter. Kontrollene er enkle. WASD for å gå, Shift for å løpe, høyre musetast for å rope etter Callum og få et hint om hvor nærmeste objekt du kan se på er, og venstre musetast for å lese eller se på ting og åpne dører. Når du roper på Callum svarer han også tilbake. Disse svarene blir skumlere og skumlere jo lenger ut i spillet du kommer. Jeg tok meg selv i å trekke begge beina opp i stolen og kaldsvette halvveis ut i spillet. Jeg nektet å titte bak meg, hverken i spillet eller i virkeligheten. Hver minste lyd rundt meg var nok til å ødelegge meg totalt.
I tillegg til roping og vandring har parken også karuseller som du kan ta en tur med. Jeg syns dette ødelegger litt av stemningen med tanke på at du leter etter sønnen din, men heller velger å ta en tur på blekkspruten eller pariserhjulet. Med det sagt gir dette deg bedre innblikk i historien ettersom Lorraines interne dialog mens du er på disse karusellene gradvis avdekker forhistorien. Rundt omkring i parken finner du også gjenstander og lapper du kan se på og lese. Disse er på tilsvarende måte med på å avdekke historien rundt Lorraine, Callum og parken, og gjøre opplevelsen mer interessant. The Park er en spin-off av Funcoms MMO The Secret World. Der finnes nemlig også Atlantic Island Park som et eget område du kan besøke. Disse lappene knytter The Park og The Secret World tettere sammen, og jeg antar at opplevelsen derfor blir hakket mer interessant for fans av sistnevnte. Når det er sagt syntes jeg The Park var veldig kult, interessant og bra gjennomført, selv om jeg ikke har testet The Secret World.
Stemningen er nemlig til å ta og føle på. Det er i overkant ekkelt å spille, slik det skal være i denne sjangeren. Jeg var oppriktig redd, noe jeg ikke har vært siden skolebygget i F.E.A.R. 2 og før der igjen, Condemned (som forresten er det eneste påbegynte skrekkspillet jeg aldri fullførte). Musikken, vinden i trærne, stemmeskuespillet, de stemningsfulle bakgrunnene og det faktum at du befinner deg i en nedlagt fornøyelsespark midt på natta, mens du leter etter sønnen din, gjør opplevelsen utrolig sterk og skummel. At Callum roper ting til deg som «han ser deg», hjelper heller ikke på nervene. Verst av alt er imidlertid det som skjer bak kulissene, i hodet til Lorraine. Forhistorien og hvordan den knytter seg opp mot nåtiden i spillet. Det er fælt, men veldig godt gjennomført.
Visuelt er derimot ikke spillet noe mesterverk. Det er utrolig pent samtidig som det er ganske middelmådig. Med dette mener jeg at bakgrunner og lyssetting er vakkert som fy, men teksturene ser ut som noe fra et fem år gammelt spill. Med det sagt gjør ikke dette så altfor mye. Det trekker totalinntrykket noe ned, men grafikken totalt sett er god nok til å bli godkjent. På visse steder gjør faktisk de middelmådige teksturene spillet mer skummelt.
Det største minuset her er heller hvordan jeg kunne forutse slutten før andre og siste del i det hele tatt hadde begynt. Dette er ikke fordi jeg er så fryktelig smart. Det kommer mer av at Funcom dessverre ikke har tatt seg tid til å kamuflere mysteriet bedre. I et av de mer betydningsfulle øyeblikkene var det som om sceneteppet gikk opp for tidlig, og avslørte store deler av plottet. Jeg skal ikke si hvor i spillet eller hva som skjer, men jeg vil anta at de aller fleste vil få den samme åpenbaringen som meg.
Jeg skal heller ikke si hvilket spill Funcom har latt seg inspirere av i den andre delen av fortellingen, men jeg kan nevne at begynnelsen bærer likheter med spill som The Vanishing of Ethan Carter og Gone Home, bare skumlere. Dette merkes godt på mekanikkene som er brukt, men likevel er The Park såpass forskjellig fra inspirasjonskildene at dette ikke kan kalles plagiering. Det er et spill med enkle mekanikker og en interessant historie som gradvis nøstes opp, om enn noe tidligere enn optimalt. Atmosfæren er upåklagelig, og selv om The Park er den ekleste opplevelsen jeg har hatt på lenge, har jeg kost meg. Jeg håper likevel det er mange år til jeg kommer borti noe skumlere enn dette. Det har jeg ikke nerver til.