The King of Fighters XV

På forhånd: Jeg har absolutt ingen erfaring med King of Fighters. Jeg, som mange andre, satt og klødde meg i hodet da Terry Bogard ble annonsert for Smash Ultimate. Etter litt research og en ganske hjelpsom video fra Masahiro Sakurai selv ble jeg interessert. Jeg ble dermed også glad for å høre at et nytt spill i serien ikke var langt unna! Uansett. Ta denne erfaringen (eller mangelen på) i betraktning mens du leser denne anmeldelsen. Dette er det femtende spillet i en historisk og dyp slåssespillserie, og samtidig min aller første erfaring med den. Jeg skal ikke engang prøve å forklare hva som skjer i historien, da det tydelig er mye man egentlig skulle visst på forhånd.

Men! Hva er egentlig King of Fighters, og hvorfor skal du bry deg?

King of Fighters er slåssespillbautaen SNK sin store flaggskiptittel. Du kjenner de kanskje for spillserien Samurai Shodown, nyligst kjent for sin fantastiske reboot fra 2019. KOF kan på avstand se ut som en litt billig kopi av Street Fighter. Mange lignende karakterer, men forskjellen ligger i kampsystemet. Der Street Fighter går for rundebaserte kamper hvor du styrer en karakter, lar KOF deg velge et lag på tre. Før hver kamp velger du rekkefølgen på laget ditt, og prøver å kontre fiendens karaktervalg. Noen karakterer er rett og slett sterkere enn andre på visse områder. Man er også låst til rekkefølgen i en kamp, det er ikke noe tag-system som i Dragon Ball FighterZ og Marvel vs Capcom. Karakter nummer én går først, så to, og selvfølgelig da tre. Basta. Umulig å endre etter valget er tatt. Det som er viktig blir da å sette seg inn i det gigantiske rollegalleriet på 39 (med flere i vingene som DLC!) og lære seg hva som fungerer mot hva.

Kampene går heldigvis ikke bare på karaktervalg. Alle styres med relativt lik mekanikk. Alle kan løpe, hoppe, hoppe lavt, slå i lufta, slå lavt, rulle forover og bakover. Alle har lett slag, hardt slag, lett spark, hardt spark, samt å trykke hardt slag og spark samtidig for å gjøre et angrep som får motstanderen av deg og slår de mot veggen. Det er veldig tradisjonelt. Enhver veteran av todimensjonale slåssespill vil føle seg hjemme her. Man har alle de samme gamle bevegelsene, kvartsirkler, z-bevegelser, lade-angrep og så videre. King of Fighters gjør det ikke spesielt vanskelig for nybegynnere å lære seg grunnteknikken, takket være en helt ok opplæringsdel samt gode individuelle angrepslister.

Dog satt jeg igjen med en rar følelse etter første dag med spillet. Noe manglet. Dette kunne ikke være alt? Dette føles som tidenes enkleste og minst spennende Street Fighter-klone. Alles angrep føles så enkle, og komboer er korte og lite tilfredsstillende fordi de ikke gjør all verdens skade. Så kom dag to. Vent litt, denne rullingen går gjennom alle slag bortsett fra grabs? Oi, hoppingen er superpresis og spesifikk. Jeg begynner å føle kontroll. Komboene utvider seg. Noen karakterer begynner å gi mening, og det viser seg at man har ganske stor frihet innenfor de korte komboene. Rekkefølgen går slik: Nøytralt slag - Slag+retning - spesialangrep - super. Hvis du lærer deg dette har du et godt utgangspunkt. Så kom dag tre. Moroa kommer når man finner ut at en karakter kan gjenta den samme komboen midt i den som gjennomføres. Man får en følelse av at man gjør noe som ikke er helt lov, uten at jeg får til å beskrive det på noen bedre måte. Dette er en fantastisk frihetsfølelse, følelsen av å ha en bok på femti sider som plutselig blir til tusen. Hvis du er i samme båt som jeg var i starten, hold ut. Det blir så utrolig gøy.

Og når mestringsfølelsen begynner å forme seg er det mange moduser utenom trening å bryne seg på. Dessverre er lite av det enkeltspillerinnhold. Modusen markert med "STORY" er en klassisk arkade-modus, hvor man kjemper seg gjennom en turnering på fem, seks kamper med en superboss på slutten. Maks en time å spille gjennom. For hvert lag du spiller gjennom det med, er det forskjellige slutter og scener som dukker opp underveis. Som med resten av spillet, jo mer tid du bruker, jo mer får du ut av det. Den andre store enkeltspiller-modusen er Mission-mode. Her får du forskjellige kombo-lister for hver karakter og må enkelt og greit utføre de. Ingenting helt voldsomt her, men en god måte å lære om en karakter kjapt.

Online-funksjonaliteten er der utviklerne tilsynelatende vil at du skal tilbringe mest tid. King of Fighters er rett og slett den nye kongen av nettbasert flerspiller i slåssespill. Dette burde bli bransjestandard. Du velger lag, velger om du vil spille rangert eller urangert, venter på en kamp og pling! Der spiller du mot noen. Kampene jeg har hatt så langt har vært stabile, med god rollback. Etter du og motstanderen din er ferdig med best av tre, har dere valget om å danne et rom sammen for å spille videre. Så enkelt, men allikevel noe jeg har savnet i de fleste store utgivelsene i sjangeren. Man kan til og med bruke treningsmodusen med all sin funksjonalitet med venner online. Det er kjapt, responsivt, og uten dilldallet som ofte brukes for å gi ekstra "smak" til onlinen i slike spill. Spesielt hos og av Arc System Works. Alt i KOFXV føles nøye gjennomtenkt ut, og har blitt utført med et fantastisk nivå av polering.

Hvis du har lest gjennom denne teksten, og tenker du kanskje kunne likt King of Fighters XV, er nå det perfekte tidspunktet å hoppe inn i serien. Slåssespillsjangeren har aldri før vært like populær og lett tilgjengelig. Akkurat nå, i spillets lansering, er det flere spillere å finne online enn det noen gang vil være. Om du vil lære hva som gjør KOF unikt, er dette gullsjansen. Solid, dypt kampsystem som vi så vidt har skrapt overflaten av, samt det mest funksjonelle og effektive online-systemet sjangeren har sett gjør King of Fighters XV til et slåssespill du virkelig ikke burde overse.