Norsk
Gamereactor
forspill
The Evil Within

The Evil Within

Shinji Mikami vender tilbake til skrekksjangeren, og i tillegg til å låne fra Resident Evil har han også latt seg inspirere av både Silent Hill og The Last of Us...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Hovedpersonen Sebastian Castellanos deler en déja vù-lignende følelse med spilleren mens han sier at stedet føles kjent uten at han har vært her før. Det samme kan sies om The Evil Within i sin helhet, ettersom det til tross for å ha en egen vri fortsatt består av godt etablerte elementer.

Da The Evil Within ble annonsert, ble det også utropt til spillet som skulle ta Mikami tilbake til skrekksjangeren. Det nye skrekkeventyret er derimot mer enn en spirituell oppfølger til Resident Evil-serien (som Mikami startet), for selve fortellerstilen og temaet kan nok heller sammenlignes med Silent Hill. Her finner vi også elementer som er lånt fra The Last of Us, i tillegg til noen deler som ser ut til å være hentet fra Dark Souls.

The Evil Within

Det er litt annerledes å overleve de ikke-menneskelige fiendene i The Evil Within sammenlignet med zombier. Man kan gjemme seg i skap eller under sengen, kaste flasker for å avlede oppmerksomheten eller snike seg innpå for å ta dem ut helt lydløst. Andre ganger er man nødt til å gå mer rett på sak og eksempelvis brenne dem til aske for å være sikker på at de ikke reiser seg igjen. Den lyden av et monster som brenner får det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen. Man kommer ikke langt med nærkampangrep, og de brukes helst til å skaffe seg et par sekunders pusterom. Dessuten er det ikke alle fiendene som er så enkle å overmanne, så det kan være greit å bare løpe fra problemene fra tid til annen.

Dette er en annonse:

Vår testrunde av The Evil Within inkluderte to redigerte kapitler, og det var opp til oss å finne sammenhengen. Det blir litt som å få to puslespillbrikker og deretter prøve å se for seg hvordan bildet vil se ut med de tusen brikkene som mangler. Vi fikk uansett et lite innblikk i hva spillet dreier seg om, og det virker som om The Evil Within har latt seg inspirere mer av Silent Hill enn Resident Evil. Mens vi spilte begynte eksempelvis tankene å vandre i retning American Horror Story og Grave Encounters.

I det første kapitlet vi tester skal Sebastian vise vei for en lege på leting etter en av hans pasienter på et hospice. Det blir tydelig at vi ikke er alene mens vi leter på den åpne plassen utenfor hospicet, og en gruppe fiender begynner å samle seg foran et leirbål. Dette gir oss mulighet til å teste kampsystemet. Vi setter oss på huk i det lange gresset (du kommer til å bevege deg lavt i store deler av spillet), og tar ut fiendene bakfra mens den siste av dem dør etter å ha fått levert flere kuler fra pistolen vår.

The Evil Within

Legen er ikke den mest intelligente AI-en vi har hatt gleden av å eskortere, og selv om det ikke påvirker gameplayet så er han snakkesalige natur veldig dårlig timet. Vi finner til slutt pasienten, og sammen gjør vi tre oss klare til å forlate stedet idet en ny karakter dukker opp. Legen identifiserer ham som Ruvik, og presiserer at vi ikke må følge etter ham når han går. Dessverre er det den eneste veien vi kan gå, for alle andre veier sender oss bare rett tilbake der vi startet - med blikket vendt i retning korridoren Ruvik gikk. Klassisk skrekklisjé.

Dette er en annonse:

Selvfølgelig er det en felle. Vi blir låst inne i et større rom med en slags fæl væske i midten, og det er feller på alle kanter. Ruvik forsegler døren bak oss og maner frem en haug med fiender fra væsken i rommet. Vårt første forsøk går ut på å demontere fellene slik at vi kan bruke delene til å lage ammunisjon til Agony-armbrøsten, men det viser seg å være et tåpelig forsøk. I neste forsøk sniker vi oss i stedet gjennom fellene slik at de heller virker på fiendene, og dermed har vi mer enn nok ammunisjon til å ta livet av sistemann før vi fortsetter å følge etter Ruvik.

The Evil Within

Der er derimot ikke Ruvik vi møter på som neste hinder, men i stedet blir vi stoppet av et fryktelig beist. Det er halv edderkopp og halvt kvinne, og den eneste muligheten vi ser er å løpe så fort vi kan. Noen fiender i The Evil Within (i tillegg til regisserte sekvenser som denne) kan simpelthen ikke skades. Dette innser vi i en scene hvor det firbente monsteret fortærer Sebastian, en scene du ikke bør gå glipp av. Faktisk er det verdt å dø en gang i hver situasjon bare for å se hva som skjer.

Skrekkspillet gjør det å åpne dører til en kunstform. Mens man løfte opp og undersøke diverse gjenstander, så finnes det ingen indikasjon på hva som befinner seg bak en dør. Enten den leder inn til et annet rom eller inn i et skap er ikke mulig å skilne ved bare å se på den. Den kan også lede inn i en annen dimensjon (vi møtte ingen av disse), så det er helt umulig å vite hva du får. Man kan enten åpne dem forsiktig eller brått med et velplassert spark. Sistnevnte skaper en del bråk som tiltrekker fienden, men det kan fungere som en taktikk mot de som måtte stå på andre siden. Alternativet er å åpne døren forsiktig, og det resulterer i en sakte animasjon som ofte sender pulsen i taket. Stort sett er det ingenting å frykte på den andre siden, men som det ofte er i denne sjangeren så spretter det frem noen når du endelig slapper av.

The Evil Within

Det neste kapittelet vi får teste handler mer om å løse gåter enn å utkjempe kamper. Vi er fortsatt i den samme bygningen, og det er åpenbart at det har foregått forskning av svært så uetisk karakter her. Legen viser nå en mer ond side av seg selv, og har i tillegg avslørt at han ikke er helt menneskelig han heller. Han guider en ukjent person gjennom et virvar av dører som låses bak dem. Vår oppgave er å følge etter og åpne dørene ved å løse gåter.

Tre seksjoner av herregården byr på tre gåter hvor vi må delta i eksperimenter på levende (!) dissekerte menneskehjerner. Vi følger instruksene fra en lydfil og stikker i hjernene, og hver lille feil krever sitt av Sebatians helse - er det bare et minispill, eller er det et pek til hva som egentlig foregår?

Senere møter vi igjen på Ruvik, denne gangen i en blå, spøkelseslignende versjon, og den eneste løsningen er å ta bena på nakken. På ett tidspunkt løper vi feil vei, åpner en dør og blir møtt av Ruvik som angriper oss. The Evil Within er stemningsfullt og tilbakeholdende med skrekkelementene, men du vil sannsynligvis gå bøyd gjennom mye av spillet mens du veier om det er best å tenne en lampe eller bare famle i mørket.

Ved demoens slutt må vi erklære oss imponerte av The Evil Within, selv om vi bare har fått spille et par timer. Det er kanskje ikke teknisk imponerende, men det lykkes likevel med å skape den rette stemningen for et spill av denne typen. Vi har fortsatt mange ubesvarte spørsmål, men disse får vi nok svar på når spillet slippes i oktober. Dette er uansett det neste skrittet innen japanske skrekkspill.

The Evil Within

Relaterte tekster

8
The Evil WithinScore

The Evil Within

ANMELDELSE. Skrevet av Adrian Berg

Skrekklegenden Shinji Mikamis The Evil Within er endelig sluppet, og vi har samlet nok mot til å gi det en gjennomspilling. Her er anmeldelsen...



Loading next content