The Bureau: Xcom Declassified

Hvorfor skal de lage et Xcom-skytespill? Det var spørsmålet folk satt igjen med etter annonseringen av det vi nå kjenner som The Bureau: Xcom Declassified. Fansen var ikke fornøyde, de var ikke blyge med å dele det, og i løpet av kort tid forsvant spillet fra radaren som en kræsjet UFO.

I mellomtiden lagde Firaxis Xcom: Enemy Uknown, og fansen som i utgangspunktet hadde protestert på Declassifieds nye spinn på serien endret plutselig mening. Nå som de hadde blitt servert et Xcom-spill av den gamle gode sorten var tanken om et skytespill lettere å fordøye, selv om mange fortsatt var skeptiske.

Jeg var en av de som fortsatt trengte overtalelse. Jeg var rimelig skeptisk til hele ideen, men jeg må innrømme at jeg var litt nysgjerrig også. Nå som jeg har fått prøve spillet, ha skepsisen stilnet endel. The Bureau: Xcom Declassified er brukbart. Nøyaktig hvor brukbart det blir gjenstår å se, men det er brukbart.

Spillet har lånt rikelig fra en rekke kilder. Den mest åpenbare er naturligvis Xcom: Enemy Unknown, ettersom Declassified foregår i det samme universet. Andre inspirasjonskilder er derimot mindre åpenbare. Da produsent Nico Bihary skulle nevne sine pekte han for eksempel på filmer som The Day The Earth Stood Still. Kulturelt sett er det lett å se dette på produktet, men er du en ihuga gamer overskygges det av et annet velkjent eventyr, nemlig Biowares Mass Effect-serie. La meg forklare.

I The Bureau: Xcom Declassified styrer du et team på tre man. Tre menn fra byrået som jakter på romvesener. Du har direkte kontroll over én av dem, Carter, mens du kan gi ordre til de øvrige to. Når du skal gi ordre sakkes tiden ned, slik at du kan disponere makkerne dine i ro og mak.

Det føles veldig kjent, og det tok derfor ikke lang tid før jeg fant rytmen. Samtidig er spillet slik det fremstår i dag såpass lett at du egentlig ikke trenger noen rytme. Selv når jeg brukte tiden til å eksperimentere med forskjellige manøvre var jeg aldri i noen reell fare. Heldigvis lovte utviklerne at normal-vanskelighetsgraden skal pumpes opp litt innen lanseringen er over oss.

Men selv om utfordringene var i letteste laget betyr ikke dét at opplevelsen ikke var morsom. Jeg koste meg med å iverksette taktikker underveis. Jeg koste meg med å sende partnerne mine ut til kantene for å flankere fienden. Jeg koste meg med lift-egenskapen som kaster fiendene opp i lufta, og Pulse-egenskapen som kan presse fienden ut av dekning.

Rent spillmessig handler det om å skaffe seg et overblikk over slagmarken. Hvor er de kraftigste fiendene? Hvor kan jeg ta dekning? Hvor skal jeg sende partnerne mine? Ettersom demoen var såpass lett var ikke behovet for storslagne strategiske planer så stort, men etterhvert som utfordringene vokser vil taktikk bli viktigere og viktigere.

Ved siden av oppsettet under kamp, har også The Bureau: Xcom Declassified et Mass Effect-lignende dialog-hjul, og samtalene fungerer omtrent på samme vis. Sekvensene vi fikk se virket noe stive, men de var ikke desto mindre effektive når det gjaldt å formidle historien. Stemmeskuespillet ser dessuten an til å være brukbart.

Hvis vi ser bort fra Mass Effect et øyeblikk finner vi en viktig element ved spillet som heller er hentet fra Xcom: Enemy Uknown, nemlig permanente dødsfall. Fansen har virkelig sansen for såkalte perma-deaths, ettersom disse hevet nerven i spillingen kraftig. Det er lite som gjør så vondt i et gamerhjerte som å se en soldat med høyt nivå stryke med etter trofast tjeneste helt siden starten av kampanjen i Enemy Uknown. Jeg minnes fortsatt de tapre soldatene som mistet livet under min ledelse. De betalte den ultimate pris for å stoppe invasjonen og redde planeten. I Declassified kan riktig nok Carter, altså du, gjenopplive falne soldater, men det må gjøres raskt. Blir de liggende for lenge er de borte for alltid.

Ved siden av parma-deaths finner vi andre likheter med Enemy Unknown. Declassified er ikke like tegneseriepreget i stilen, men spillene estetisk nokså like likevel. Våpnene og fiendene har mange likhetstrekk, og ved siden av noen nye personligheter vil få se mange kjente fjes.

Det som imidlertid skiller de to spillene fra hverandre er måten man spiller på, hastigheten i kampene og settingen. 50-tallet som opprinnelig skulle være bakgrunnen for spillet har blitt flyttet frem ti år, og vi har så smått nådd den kalde krigen. Dette er en skapelseshistorie. Det er en sjanse 2K Marin har fått til å vise hvordan Xcom-organsisasjonen ble stiftet og formet. Utviklerne har derfor hatt stor frihet til å endre elementer de føler trengte justering, og det var derfor litt overraskende å se at de faktisk har holdt seg såpass tro mot originaloppskriften. Det var i hvertfall det inntrykket jeg hadde etter prøvespillingen.

Alt i alt holdt Declassified under besøket hos utviklerne. De bærer mange likeheter med både Xcom: Enemy Uknown og Mass Effect, men begge disse er tross alt gode spill. Overgangen til tredjeperson er er dessuten taklet på en godkjent måte. For å bruke Nico Biharys egne ord kan man si at Enemy Unknown hadde manager-stillingen på Xcom-fotballlaget, mens Declassified er kapteinen som styrer sakene ute på banen.