Et sikkert tegn på at et spill er av høy kvalitet er når man trollbindes og frustreres i like stor grad. Det er vanskelig men man nekter å gi seg. Det blir nesten litt personlig og idet man overkommer den delen man har slitt med så ler man manisk, som en treåring som har funnet julegavene i klesskapet.
Teslagrad fra den norske utvikleren Rain er selve definisjonen på prøv og feil. Det er et utilgivende vanskelig pusleplattformspill, og tvinger spilleren til å dø gjentatte ganger for å komme seg videre, i likhet med spill som Super Meatboy. Mange av gåtene og utfordringene kommer plutselig og har ingen åpenbar løsning når man først møter dem, og det er kun via flere feilslåtte forsøk at man til slutt finner rett løsning og kommer seg videre. Et eksempel er den andre bossen i spillet, som har fire forskjellige angrep. Man må derfor dø minimum fire ganger før man vet nøyaktig hva man skal gjøre for å beseire bossen.
I Teslagrad spiller man som en liten gutt som flykter fra en slags revolusjon og søker ly i et forlatt tårn. Tårnet ser ut til å ha vært bygd og bebodd av tekno-trollmenn som perfeksjonerte bruken av elektromagnetisme til pseudo-magiske formål. I sin reise gjennom tårnet finner gutten gjenglemte relikvier fra disse trollmennene og bruker dem til sine egne formål: en hanske som lar han endre spenningen til gjenstander, sko som lar han teleportere korte avstander, en kappe som lar han lade seg selv og påvirke omgivelsene.
Alle gåtene i spillet baserer seg på en forenklet form for elektromagnetisme, på samme måte som indieklassikeren Braid lot spilleren manipulere tid på forskjellige måter. Universet som Rain har skapt er en steampunk-inspirert versjon av øst-europa på tidlig 1900-tallet, med paralleller til tsar-regimets fall i Russland. Ingenting blir sagt i spillet, men gjennom snedig visuell historiefortelling og enkelte litt mer direkte dukketeater-sekvenser så får vi servert en historie om en makt gal diktator som kommer i konflikt med trollmennene som hjalp han komme til makten. På en eller annen måte befinner gutten seg midt oppi dette og må samtidig flykte fra diktatorens soldater og finner ut hva som foregår. Kanskje toppen av tårnet har svaret?
Teslagrad er utrolig pent med håndtegnet grafikk og en elegant blanding mellom to og tredimensjonale omgivelser. Lydeffektene og musikken er stemningsskapende men aldri påtvunget. Alt ved Teslagrad er nøye konstruert for å gjøre det til en avhengighetsskapende opplevelse, og det er helt essensielt. Hadde Teslagrad vært noe mindre enn et mesterverk hadde det vært helt forferdelig å spille.
Vanskelighetsgraden gjør det til tider utrolig frustrerende å skulle navigere den lille gutten gjennom tårnet. Kontrollene er ganske følsomme og man har kun ett liv, så selv den minste lille glipp er fatal. Dette er spesielt utilgivende ved bosskomapene hvor man må starte hele sekvensen når man feiler. De mest krevende utfordringene krever dermed tilnærmet lik perfekt gjennomførelse og man blir straffet for alt annet enn total presisjon.
Og likevel er Teslagrad gøy. Det er denne balansen mellom utfordring og gøy som jeg ikke klarer å sette spissen på, som en slags alkymistisk formel som trollbinder meg. Jeg vet ikke om jeg vil forstå lysten til selvplaging som gjør at jeg spiller Teslagrad igjen og igjen, slutter i irritasjon, roer meg ned og så spiller på nytt.
Teslagrad er en liten perle fra en norsk, uavhengig utvikler. Det vil bli å finne på Steam og det er også planlagt sluppet til Wii U og Playstation. Teslagrad vil teste deg, straffe deg når du ikke følger med og belønne deg når du gjør det bra. Det er et plattformspill i god gammeldags ånd med en interessant historie som det er gøy å nøste sammen. Jeg anbefaler det på sterkeste om du har vilje av stål og tåler litt motgang før du når målet.