Tales from the Borderlands

Jeg satt meg ned og spilte gjennom alle fem episodene i Tales from the Borderlands i løpet av noen ledige stunder i helga, og (altfor) seint mandag kveld. Første episode har allerede blitt dekket ganske grundig av en annen GRer (anmeldelsen finner du her) så jeg kommer til å prøve å fokusere på litt andre ting enn det han tok opp i sin anmeldelse. Jeg er for så vidt stort sett enig i det han har sagt, med noen få unntak her og der.

Hvor skal man begynne? Jeg testet spillet på PC og la meg bare si dette med en gang: For guds skyld bruk en håndkontroller og ikke mus og tastatur! Så fremt du er opptatt av presisjon og nøyaktighet og det å ikke knuse en essensiell del av oppsettet ditt fordi du ikke greide å flytte fingrene dine fort nok fra den ene siden av tastaturet til den andre. Jeg "døde" unødvendig mange ganger før jeg byttet til en kontroller, og skylder dette fullt og helt på det upresise tastaturoppsettet. Det hadde ingenting med upresis hånd-øye-koordinasjon å gjøre...

Fortellerstil. Spillet blir som nevnt fortalt i fortid. Dette vil si at man får to ulike perspektiv på samme hendelse, noe som er veldig morsomt fordi Rhys og Fiona er så himla forskjellige og tolker den nøyaktig samme tingen på to vidt forskjellige måter. Sånt blir det humor av! Men, denne fortellerstilen fører også til at man får samme historie fortalt to ganger og det brukes mye tid uten at man får noen fremgang i selve plottet. Dette blir litt langtekkelig til tider, og man begynner å lure på Telltale hadde et bra nok plot til å strekke det over 5 episoder på 2-3 timer hver... Heldigvis tar ting seg opp når hele gjengen er samlet og Rhys og Fiona kan samarbeide om å fortelle hva som skjedde. Da blir det mer spennende og man rives med i fortellingen, selv om man strengt tatt har sett det hele før. Har man sett en Ocean's Eleven eller to, kanskje både den gamle og den nye The Italian Job, eller lest Lies of Locke Lamora og The Quantum Thief, og i tillegg har spilt tidligere Borderlands-spill vet man stort sett hvor det bærer hen - til et Vault og skatten det gjemmer, med et føkktonn komplikasjoner på veien!

Styrken til Tales from the Borderlands, derimot, er ikke historien, det er figurene, forholdet dem i mellom og dialogen. Det er den absurde Borderlands-humoren Gearbox har brukt 3 spill på å kultivere og som Telltale viderefører med pomp og prakt.

Rhys og Fiona er to fantastiske hovedfigurer som gir deg hvert sitt unike syn på Pandora, på livet, på etikk og moral. De er tredimensjonale, har sjel og ekte personlighet. Selv om de er noen drittsekker blir man etter hvert ganske glad i dem. Sidefigurene er om mulig enda bedre, og som vanlig er det robotene som stjeler showet! Nei, Claptrap dukker ikke opp (andre kjente og kjære fjes gjør det da), men i hans sted får vi to andre roboter som er mye søtere! <3

Et spill er riktignok kun så bra som skurkene sine, og i Tales får vi mange å velge mellom. Min favoritt er en gammel kjenning, men på andreplass kommer en fyr som er like slesk som Sheriffen av Nottingham i Robin Hood: Men in Tights, og som står for en av de mest episke skytescenene jeg har sett i et spill, eller film, i hele mitt liv!

Det er mye som er bra med Tales from the Borderlands. Musikken sitter som et skudd, introsekvensene er überkule, stemmeskuespillet er #onfleek, grafikken er digg, valgene er interessante og dialogen er engasjerende. Noen sekvenser og scener, spesielt de som er skrevet i samarbeid med Anthony Burch, er rett og slett briljante og ga meg gåsehud.

MEN! Men, men, men som die hard Borderlands-fan har dette vært en spesiell opplevelse. Tales from the Borderlands er Schrödingers Borderlands, det både er og ikke er Borderlands. Jeg satt hele tiden og ønsket meg mer frihet, og ingen frihet i det hele tatt. Kort fortalt, Tales from the Borderlands burde enten vært et fullverdig Borderlands-spill (hnnngh) , eller en TV-serie. Enten så ble jeg irritert fordi de små og tilfeldige spillsekvensene forstyrret innlevelsen min i historien. Eller så ble jeg frustrert fordi det skjedde så mye episk og gøy på skjermen som jeg ikke fikk være en fullstendig del av. Jeg er ganske uenig med min kollega her, og synes at denne hybriden mellom film og spill nok egner seg bedre for materiale som ikke allerede er et spill. Å lage et Telltale-spill av Borderlands-franchisen blir litt som å lage en country-cover av en black metal-sang - innholdet er det samme, men MYE går tapt i oversettelsen.

Borderlands handler i bunn og grunn om å løpe rundt og skyte ting og fiender til de dropper fet loot, sammen med opptil tre andre kompiser. Skyting, loot og co-op, dette er bærebjelkene i Borderlands-spillene, og disse har Telltale slått ned med slegge i sin versjon. Å, det stikker opp noen fliser og splinter her og der, men knappeknusing og quick time-sekvenser blir fryktelig tamt sammenlignet med den "ekte" varen.

Telltale prøver også altfor hardt å innføre moralske og etiske valg, rett og galt, i et univers hvor disse konseptene så og si ikke eksisterer. Pandora er en råtten plass med råtne mennesker, og det eneste som betyr noe er å komme seg av planeten, til enhver pris!. Humoren er det eneste som får Borderlands til å ikke fremstå som en fryktelig makaber dystopi. Det blir et kræsj mellom mengden humor og absurditet i Tales, og de følelsene Telltale vil at du skal føle på visse tidspunkt. I tillegg er spillet så fullt av Deus Ex machinas at det ljomer i veggene, og man blir nesten matt av alle disse emosjonelle rambukkene man blir angrepet med. Det funker ikke helt for meg.

På den andre siden hadde jeg det veldig gøy med spillet, og jeg kommer nok til å spille det på nytt. Det var kult å se hvordan valgene mine påvirket sluttresultatet. Den siste episoden var intens som bare søren hele veien gjennom! Jeg er imponert over Telltale, og skuffet over meg selv for at jeg ikke greide å gjette identiteten til den maskerte kidnapperen. Jeg kommer nok til å spille neste spill også (hvis det kommer flere), om bare for å se hvordan det går med disse elskverdige tullingene av noen figurer!