Super Smash Brothers Melee

Smash Brothers Melee er den eneste launch tittelen til Gamecube, hvor Mario er representert, og for mange (meg selv inkludert) er det nok til å rettferdiggjøre et kjøp - dessverre lever ikke SMB helt opp til forventningene og er plaget av små irriterende ting.

Mamge kjente ansikter
SMB er et sloss spill i den ikke så tekniske enden av genren, i stedet for å være fokusert på en masse realistiske kamp-stiler og personligheter, er SMB i stedet sentrert rundt Nintendo’s kjente og elskede figurer. De sloss med og mot hverandre gjennom mer eller mindre velkjente baner fra diverse Nintendo spill gjennom tidene. Eksempelvis er det mulig å slåss på toppen av Big Fox, moderskipet fra Starfox 64, på Pokémon Stadium, eller på mange av banene fra Super Mario Bros 2. Det er gøy å se eller se igjen kjente elementer fra klassiske Nintendo titler i nydelig 3D hi-res grafikk, virkelig flott er det faktisk.

Gamecubens kraftige grafikk prosessor får ikke lov å slappe av et eneste sekund, mens du spiller SMB, og på tross av at spillet er "sidescrolling" (som de gamle Mario spillene), så er det i høy grad 3D. Prøv f.eks. å trykke på Start knappen midt i en kamp, så stopper kampen, og du kan bevege kameraet rundt på banen, mens figurene henger i løse luften, i ekte Matrix stil.

I starten kan SMB virke ganske forvirrende, fordi at uansett hvilken figur du velger å spille med, kan figuren bare levere ganske få slag og spark, og disse er så svake at det er nesten umulig å vinne en kamp. Greia i SMB er nemlig ikke å være den største kampsports atleten, nei, det handler om hvor god du er til å bruke dine omgivelser. Mens man slåss faller det nemlig hele tiden små morsome "våpen" ned fra himmelen, og det er i disse man må finne den nødvendige kraften til å knuse eller slå K.O. på en motstander. Konseptet er meget likt Dreamcast spillet Powerstone, som også satset på bruk av hjelpemidler til kombattantene. Hastigheten på kampene i SMB er også ganske lik den i Powerstone, kanskje til og med raskere. Figurene i SMB kan bevege seg over skjermen i blendende hastigheter, og til å starte med hendte det mer enn én gang i løpet av en kamp, at jeg mistet overblikket over hvor på skjermen jeg befant meg, men man vender seg allikevel til det etterhvert.

En investering i tid
På tross av at SMB er et ganske enkelt spill, tar det allikevel ganske lang tid å gjennomføre, siden det er spekket med forskjellige spille moduser og minispill. Både spille moduser og minispill er bra utført og er ikke bare med for å gi spillet litt lenger levetid, for hver utfordring man klarer blir man belønnet med en bonus av forskjellig art, det være seg nye figurer, nye baner, eller et lite trofe, som vitner om at du har gjennomført en bestemt utfordring. Alle disse tingene, plus en meget fleksibel vanskelighetsgrad (very hard er urimelig vanskelig) er med på å gi SMB en lang levetid.

SMB har støtte for opp til fire spillere samtidig og man kan enten velge å samarbeide mot datamaskinen eller å slåss mot hverandre. Sistnevnte er utrolig gøy, men krever at dine motspillere har brukt en times tid på å sette seg inn i gameplayet, ellers blir det bare for lett å vinne over dem.

SMB er definitivt et morsomt spill, men befinner seg i et merkelig hulrom mellem hardcore fighter- og et søtt barne spill. Hardcore fighter fans vil ikke gidde å se på de søte figurene i lengden og fans af Nintendo’s nevnte, søte figurer vil synes det er for vanskelig. SMB bør helt klart prøves, hvis man liker enten det ene eller det andre, men gjør det i butikken eller hos en venn, før du hoster opp med dine surt opptjente 649 gode norske kroner.