Super Scribblenauts

Adjektiv beskriver hvordan noe er, slik som kul, sleskete eller søt. Det gamle skolebokverset går på rams idet jeg forsøker å hjelpe en magiker med å trylle bort en løve. Det mest åpenbare kommer til meg i form av en kjøttbit. Vips, løven løper inn i det hemmelige rommet og problemet er løst. Men hvordan skal jeg gjøre det to ganger til?

Det går noen forsøk, men ved hjelp av en ufarlig snikjeger og en løvinne av papir klarer jeg omsider å gjøre det Super Scribblenauts mest av alt vil ha sine spillere til å gjøre: Å finne de sykeste koblinger mellom adjektiv og substantiv som overhodet mulig. Denne muligheten til å blande vanlige substantiv med adjektiv til i prinsipp utenkelige skapelser, er den største nyheten i Super Scribblenauts.

Mange metallfisker, vampyrbabyer og fattige millionærer senere, begynner jeg å få følelsen på 5th Cells artige påfunn. Jeg guider Maxwell med sikker hånd gjennom de mange gåtene, fornøyd med min egen kreativitet. Super Scribblenauts inneholder alt i alt 120 gåter, men alle av dem bør være gjennomførbare for de fleste. Det er først når man skal finne alternative løsninger for å fullføre spillet 100 prosent, at det virkelig blir vanskelig.

Om du mot formodning er helt blåst for løsninger på en gåte, kan du til nøds kjøpe ledetråder underveis. Hver gåte tilbyr tre ledetråder som koster "ollars" å få tilgang til, hard cash som går i kassa etter hvert fullførte brett.

Hvor kult det enn er å komme på hvordan man skal gi en gutt selvtillit (ved hjelp av et maskingevær, en modighetsdrikk og en politikonstabel) er det når man våger seg ut i sandkassemodusen at Super Scribblenauts virkelig viser sitt geni. Jeg blir aldri lei av å snekre sammen en pelskledd kraken og en gigantisk superhelt for å se hvem som vinner kampen. Eller om en sint ulv blir beroliget av sovemiddel i en stor, saftig stek. Eller om en vampyrflue virkelig kan suge blod fra en elefant. Bare fantasien hindrer deg i å sette dine sykeste ideer til live.

Noe jeg ikke likte i det hele tatt med forgjengeren, var spillkontrollen. Å styre den lille ordkunstneren Maxwell var en ordentlig møkkajobb - og langt ifra smidig. Bare spillkontrollen var nok til at jeg sa meg uenig med karakteren vi satt på Scribblenauts. 5th Cell har heldigvis tatt til seg kritikken og fikset opp i uværet, slik at man nå kan navigere Maxwell med styrekorset.

Super Scribblenauts har dog ikke bare fått bedre kontroll, men også en mer logisk fysikk er inkorporert. I Scribblenauts kunne et fjell rulle rundt som en liten bomullsdott, men i Super Scribblenauts veier tingene litt mer i samsvar med virkeligheten. Kollisjonsfysikken er heller ikke like panikkartet og epileptisk som i forgjengeren.

Super Scribblenauts er alt det Scribblenauts burde ha vært. Visst har vi fått noen nyheter som det å leke med adjektiv, styre Maxwell med knappene og en hendig hjelpefunksjon, men det er ikke nok nyheter til å rettferdiggjøre en hel oppfølger. Likevel lar jeg 5th Cell komme unna med faktumet, da Super Scribblenauts er såpass fornøyelig og kreativt. Konseptet er fortsatt like solid i et av årets aller beste bærbare spill.