Super Nintendo fyller 30 år

Super Famicom, Super Nintendo Entertainment System, eller SNES. Kjært barn har mange navn.

Normalt ville vi ventet til jubileet for den norske lanseringsdatoen med å markere en konsolls jubileum, men i dette tilfellet kunne vi faktisk ikke vente med å feire Super Nintendo Entertainment Systems 30-årsdag. Da måtte vi nemlig ha ventet helt til 2022, ettersom SNES ikke nådde de europeiske kyster før juni 1992 (Storbritannia og Irland fikk den allerede i april samme år). Så lenge kunne vi faktisk ikke vente, og dermed velger vi å markere 30-årsjubileet for den japanske lanseringen av Super Famicom, som konsollen heter i hjemlandet.

Da Nintendo for alvor entret spillmarkedet i 1983 med Famicom (som ble lansert i USA under navnet Nintendo Entertainment System, forkortet NES), lå spillmarkedet med brukket rygg etter krakket i 1982. Etter at markedet ble oversvømt av enorme mengder spill uten noen som helst form for kvalitetskontroll, et fenomen det infamøse E.T.-spillet til Atari 2600 er kroneksemplet på, sa det hele plutselig stopp. Spillindustrien møtte på sitt største nederlag så langt, og det var få som ved utgangen av 1982 trodde at den kunne nå opp igjen til gamle høyder, hvis den i det hele tatt overlevde. Det skulle et japansk selskap med en italiensk rørlegger i spissen til for å vise at spillindustrien fortsatt var liv laga, og at spill i aller høyeste grad fortsatt var noe spillere i alle aldre ville ha.

Etter å ha solgt over 60 millioner konsoller var Nintendo klare til å følge opp suksessen. 21. november 1990 lanserte de Super Famicom, en konsoll som bød på et revolusjonerende teknologisk hopp sammenlignet med forgjengeren. Med langt flere farger, flere knapper på håndkontrollen og 16-bitprosessor kunne konsollen by på spillopplevelser man knapt hadde sett maken til. I løpet av de kommende årene fikk vi se både nye spillserier bli til, men også gamle serier ble mer finpusset og fant en formel som den dag i dag setter sitt preg på hvordan de er designet.

SNES var ikke den første 16-bitkonsollen, og den argeste konkurrenten skulle vise seg å bli Sega Mega Drive, som for alvor kom på banen da Sonic the Hedgehog ble en megasuksess. De to japanske selskapene startet en konsollkrig som preget en hel generasjon, og særlig i USA mistet Nintendo store markedsandeler til Segas tøffe markedsføring ledet av Tom Kalinske. Likevel er SNES en konsoll som fikk prege store deler av spillmarkedet den første halvdelen av 90-tallet, og fortsatt preger SNES spillbransjen i form av nostalgiske fans eller spill som er designet med utgangspunkt i SNES-klassikere.

For å mimre litt i anledning 30-årsdagen har noen av redaksjonens retroentusiaster valgt å dele historier om hvilke SNES-spill de liker best. Noen av spillene er store klassikere, mens andre er bare personlige favoritter vi har et godt forhold til.

Anders

The Legend of Zelda: A Link to the Past

Da Shigeru Miyamoto var ute og lekte i skogen var han neppe klar over at det skulle inspirere han til å skape en av tidenes mest populære spillserier. The Legend of Zelda så dagens lys så tidlig som 1986 og lever fortsatt i beste velgående. Det tok derimot ikke av helt med det første, for selv om de to første spillene ble relativt godt mottatt, var det nok spill nummer 3 som satte fyr på spillmediet.

Året etter at undertegnede kom til verden, nærmere bestemt 1991, ble nemlig The Legend of Zelda: A Link to the Past utgitt til SNES. Spillet gikk tilbake til det originale fugleperspektivet og introduserte en ny visuell stil og nye gameplayelementer. Nøyaktig hva det er som gjør A Link to the Past er vrient å sette fingeren på, men det innehar en formel som fungerer utrolig godt og som skapte en totalpakke av utsøkt kvalitet. Her blandes alt det gode Zelda-serien har blitt kjent for, det være seg utforsking, mystiske grotter, gåteløsning, fleksible kamper og minneverdig musikk. I tillegg våget det seg på å prøve noe nytt, ved å inkludere hele to verdener du traver rundt i.

A Link to the Past endte opp som ett av de mest solgte spillene på SNES og ble hyllet av kritikere verden over. Det er fremdeles ett av spillene som ligger aller høyest på rangeringslistene, og egne utgaver av spillet har senere blitt gitt ut til nær sagt samtlige av Nintendos konsoller.

Tommy

Super Mario World

Få, om noen, spill symboliserer min barndom på mer treffende vis enn Super Mario World. Det fantes (heldigvis?) ingen funksjoner som holdt styr på hvor lang tid man spilte den gangen, for jeg er stygt redd for at det er et vemmelig antall timer.

Marios inntreden i 16-bitverdenen bygde videre på suksessen fra Super Mario Bros. 3 med store verdenskart og hemmeligheter. Det var noe eget å forsøke å finne alle nøkkelhullene for å finne veien til stjerneverdenen, eller bare ganske enkelt finne utgangen på de mange spøkelseshusbrettene.

Koji Kondos tidløse musikkspor var med på å gjøre dette eventyret til en udødelig klassiker, og det var nok få som ikke plystret på disse lystige tonene på tidlig nittitall. Dette spillet gjorde det aller meste rett fra start til slutt. Selvfølgelig var Super Mario World det medfølgende spillet til de fleste konsollene, og jeg tviler på at det var mange angrende sjeler den gangen. En klassiker i ordets rette forstand!

Super Metroid

Det magiske året er 1994 - for så vidt ganske sent i SNES-ens levetid. Det som for meg fremdeles står som tidenes beste spill ble utgitt. Metroid 3, eller Super Metroid, havnet i butikkhyllene og revolusjonerte sjangeren vi i dag kaller metroidvania (men den gangen bare kalte Metroid). Nintendo R&D1 spikret sammen et mesterverk som fremdeles holder stand i dag.

Det tredje eventyret i Metroid-sagaen fortsetter der det andre spillet slapp. Samus Aran tar med seg den siste metroiden tilbake til et forskningslaboratorium, men rekker ikke å komme langt vekk før stasjonen blir angrepet. Alt leder vår favoritt-dusørjeger tilbake til planeten Zebes hvor alle kriker og kroker skal utforskes.

Super Metroid er av de få spillene som klarer å fortelle en historie løpende uten å bruke et eneste ord. Musikken sitter som en kule hele veien og bidrar, sammen med alle de stemningsfulle områdene, til den umiskjennelige følelsen av isolasjon, ensomhet og spenning. Kanskje er det min indre nostalgiker som snakker, men for meg blir dette aldri gammelt.

I mine øyne er dette noe helt spesielt. Designet er så gjennomført, velpolert og gjennomtenkt at det nesten er skremmende. Måten utviklerne (med geniet Gunpei Yokoi i spissen) geleider spilleren gjennom spillet uten at man selv er klar over det, er et eksempel til etterfølgelse og virkelig noe flere moderne spillmakere kunne lært noe av.

Soul Blazer

I disse dager er Enix mest kjent som den andre halvdelen av Square Enix. Den gang var Enix symbolet på action RPG-kunst. Spesielt Quintet-teamet skapte en rekke fabelaktige spill som for meg var helt spesielle spillopplevelser. I denne artikkelen kunne jeg helt sikkert tatt for meg både ActRaiser, Illusion of Time eller Terranigma, men Soul Blazer er det som har satt seg nærmest hjerterota.

1992 er året (men vi fikk det ikke før i 1994 i Europa). Alle Quintet-spillene henger løst sammen på flere måter, til tross for at de egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre. Alle dreier seg omkring liv, død og nyskapelse, og det er fortalt på en nydelig måte mens paralleller blir trukket til den virkelige verden.

En grådig konge har solgt hele verdens sjeler til den onde Deathtoll i bytte mot gullstykker, og Blazer blir sendt til Jorden for å rydde opp. Ved å bekjempe alle fiendene fra forskjellige "reir" eller portaler befrir man sjelene og landsbyene blir sakte men sikkert puslet sammen til hva de en gang var. Det er rett og slett vakkert utført, og jeg kan ikke anbefale dette spillet nok.

Det var noe spesielt med Quintet-spillene, hvor de klarte å balansere action og historie på en måte som aldri ble kjedelig. All nedslakting av monstre har en dypere mening, all den tid man ønsker å bygge opp mer av byene for å lære mer om hva som har skjedd. Sleng på noen helt umåtelig kule musikkspor, og vi er i mål. Soul Blazer er og blir noe av det beste sjangeren kan by på.

Pocky & Rocky

Her har vi ekte japansk galskap i pen innpakning. En top-down shooter av ypperste klasse, Pocky & Rocky kunne by på noe annerledes. Dette er "oppfølgeren" til arkadespillet KiKi KaiKai fra midten av 80-tallet, og ble utgitt av Natsume i 1992 (1993 her).

Grafisk er dette av solid kvalitet, med alle sine merkverdige vesener og vakre områder. Musikken er herlig fra start til slutt, og står igjen som noe av det bedre konsollen har å by på for min del. Alle brettene er veldig varierte, utfordrende og ikke minst morsomme å spille gjennom, og dette blir jeg faktisk aldri lei.

Det som virkelig drar opp dette spillet for meg er muligheten for å spille med en venn. Ingenting slår følelsen av å skyte seg gjennom fargerike verdener med ei jente og en vaskebjørn, armert med henholdsvis spillekort og løv. Natsume har klart å gjøre noe variert ut av en ellers monoton sjanger, og måten man samarbeider seg gjennom brettene på er nesten kun slått av eksepsjonelle Goof Troop.

Pocky & Rocky får for øvrig enda en oppfølger til moderne konsoller neste år. Gjett hvem som gleder seg!

Ingar

F-Zero

Super Nintendo hadde noen av de sterkeste lanseringstitlene en konsoll har stilt med. Ikke bare kunne konsollen friste med Super Mario World, de hadde også noe for fremtidsrettede fartsfantomer.

F-Zero er spillet hvor man kjørte svevende biler i et futuristisk billøp. Det hele gikk i flere hundre kilometer i timen og krevde konstant årvåkenhet og millimeterpresisjon. Som om ikke det var nok serverte spillet et heidundrende lydspor som trolig tente gløden for prog rock hos mang en ung spiller der ute (jeg er en av dem).

Det store trekkplasteret til F-Zero var imidlertid Mode 7, som skulle sette sitt preg på flere SNES-spill og ta spillteknologien ett steg videre. Mode 7 var ikke ekte 3D, men det var en kreativ måte å simulere kunstig 3D ved å skalere og rotere bakgrunnseffektene. Spranget fra den langt mer todimensjonale NES til spill som kunne lokke med Mode 7 var enormt, og F-Zero var den perfekte tech demoen for å demonstrere hva fremtiden kunne by på.

Chrono Trigger

Super Nintendo var en av de beste plattformene noensinne for japanske rollespill, og få spill (med unntak av det neste spillet på lista) har demonstrert dette bedre enn Chrono Trigger. Spillet ble skapt av de beste hjernene fra Square og Enix, som på den tiden var to separate selskap før de i 2003 fusjonerte til Square Enix. Med design av Final Fantasy-pappa Hironobu Sakaguchi, manus av blant andre Dragon Quest-skaper Yuji Horii, rollefigurer tegnet av Dragon Ball-guruen Akira Toriyama og musikk av både Yasunori Mitsuda og Nobuo Uematsu, er det ikke rart at denne gruppa har blitt karakterisert som "Dream Team".

Chrono Trigger er en mesterlig fortelling om tidsreiser, en utenomjordisk parasitt som styrer verdens gang før den forårsaker verdens ende, og helter som forener sine krefter på tvers av tidsepoker og interesser for å berge verden. Med et ekstremt velpolert kampsystem, uforglemmelige rollefigurer og en engasjerende reise gjennom tid og rom er dette en spillopplevelse man sent kommer til å glemme. Den store stjernen er likevel den ikoniske musikken, hvor ikke ett eneste spor på albumet føles overflødig eller kjedelig. Det slår ikke feil: hver gang jeg hører spillets fantastiske hovedtema, må jeg legge bort alt annet jeg holder på med, lene meg tilbake og nyte tonene mens minnene strømmer på.

Skal man bare spille ett japansk rollespill, bør Chrono Trigger stå høyt på lista. Med mindre du går for neste spill, vel å merke.

Final Fantasy VI

Av alle japanske rollespillserier er Final Fantasy fortsatt favoritten min, til tross for alle dens opp- og nedturer. Hovedårsaken til dette er på grunn av spillene fra seriens gullalder. Eksakt hvilke spill som inngår i denne gullalderen er vanskelig å si, men for min del strekker den seg fra Final Fantasy IV til Final Fantasy X (minus Final Fantasy VIII, som jeg fremdeles ikke klarer å like). Høydepunktet i hele serien, og kanskje i sjangeren for øvrig, heter Final Fantasy VI.

I motsetning til noen av sine forgjengere er Final Fantasy VI et utpreget mørkt spill, noe man merker allerede i spillets åpningssekvens. Her har du et stort imperium på erobringstokt, som ikke går av veien for å utnytte magiske skapninger fra en annen dimensjon for å oppnå sine mål. Dette påvirker hele vårt reisefølge, som for øvrig er det største partiet i et Final Fantasy-spill noensinne (man kan veksle mellom hele fjorten rollefigurer). Deres motiver for å komme sammen er forskjellige, men målet er det samme: stoppe både imperiet og Kefka, den gale hoffnarren som fremstår som Heath Ledgers tolkning av Joker lenge før The Dark Knight rullet over lerretet.

Med en unik steampunk-setting tok Final Fantasy VI serien i en ny retning, og resultatet er magisk. Her får man timevis med uforglemmelige øyeblikk, minneverdige rollefigurer og uventede hendelser i handlingen som snur opp-ned på spillet. Spillet har kanskje også ett av de beste lydsporene fra Nobuo Uematsu, som jeg skrev mer detaljert om i fjor. Med tanke på at mannen allerede kjemper om plassen som tidenes beste spillmusikkomponist, er det slettes ingen dårlig prestasjon.

Mega Man X3

Som barn eide jeg faktisk ikke Super Nintendo selv, og jeg måtte pent gå til venner og naboer for å få noen kjærkomne spilløkter med dette høyteknologiske vidunderet (det var det i hvert fall den gang). Ett av spillene jeg har best minner fra når det gjelder nabobesøk er Mega Man X3.

Sammen med Mario var Mega Man barndomshelten min når det kom til spill, men med Mega Man X-serien ble serien enda røffere og kulere. Det var ikke bare det at spillene så og hørtes bedre ut, men det visuelle designet tok en ny retning da serien hoppet hundre år frem i tid. For en guttepjokk som knapt hadde fylt ti år var dette det kuleste som fantes, og Mega Man X3 var spillet som skulle introdusere meg for dette neste steget i Capcom-sagaen om reploid-roboten fra år 21XX. Åpningssekvensen bød på utrolig rå musikk, og på toppen av det hele fikk man spille som Zero, den nærmeste vennen og medarbeideren til X. X var kul nok, men Zero hadde et lyssabellignende våpen. Enough said!

Har du noen ekstra gode minner knyttet til Super Nintendo-spill? Fortell gjerne om dine favorittspill i kommentarfeltet.