Super Mario Galaxy 2

Du vet du begynner å bli gammel når samtlige spill på topp 5-listen din er eldre enn mange av leserne dine. Det har ingenting å gjøre med at dagens titler er dårligere, men snarere at opplevelsene man har som barn gjør betraktelig større inntrykk enn de gjør når man blir eldre. Og spillminnene er åpenbart farget av nostalgiske tilbakeblikk til en tid man husker som enkel og bekymringsløs. Hvordan skal nye spill kunne konkurrere med det? Man opplever bare sitt første kyss én gang.

Det var derfor enormt oppsiktsvekkende da jeg satte meg ned med Super Mario Galaxy i romjulen for tre år siden og fikk totalt bakoversveis. Jeg har som alle andre hatt et svært godt forhold til Mario opp gjennom årene, men at Nintendo skulle klare å gjenoppfinne en nesten 30 år gammel spillfigur og toppe et av tidenes mest anerkjente spill, Super Mario 64, var for meg helt absurd. Og vips - et moderne spill fant veien til topplisten min.

Å hoppe etter Wirkola er nesten en underdrivelse når det kommer til forventningspresset rundt det å lage en oppfølger til et av tidenes beste plattformspill. Det første Super Mario Galaxy hadde absolutt alt - stramme kontroller, fantastisk musikk, nydelig grafikk og enormt kreativt og variert brettdesign. Hvordan topper man det? Jo, man lager Super Mario Galaxy 2 - den perfekte oppfølger.

Samtlige ideer fra eneren har blitt videreutviklet, samtidig som et vell av nyvinninger til stadighet blir introdusert. Jeg hadde vel fullført rundt 15 brett før jeg støtte på et kostyme jeg kjente igjen, og flere lå og ventet noen brett unna. Vi får presentert Mario i alle tenkelige vinklinger, det være seg bakfra, ovenfra, fra siden, opp ned, bitteliten, svevende i luften, svømmende under vann eller skøytende på isen. Og det er langt fra alle. Brettene kan rett som det er finne på å endre karakter fra et 3D-spill med fri kameraføring til en 2D-plattformer hvor man konstant veksler mellom forskjellige gravitasjonspunkter.

Det mest fascinerende med Super Mario Galaxy 2 er likevel hvor sømløst de nye tilleggene er integrert i spillet. Det tar bare et par minutter med innkjøring før man føler at Mario alltid har hatt skydrakt, steinkostyme og muligheten til å henge dinglende under en fugl i repertoaret sitt. Alt passer perfekt inn i det obskure verdensbildet Shigeru Miyamoto la grunnlaget for for en evighet siden, og brettdesignet har blitt tatt til helt nye høyder.

I tillegg til å kunne ta kontroll over lillebror Luigi på visse brett har Nintendo vært så snille å gi oss kjæledeggen Yoshi til disposisjon. De som kjenner ham fra før vet han er svær i kjeften, noe han beviser ved å sluke og skyte ut bomber, spise frukt som får ham til å sveve eller chili som setter ham i impulsiv supersprint-modus. I tillegg fungerer tunga som både gripehake og slengtau, noe som gjør Yoshi brukbar i en overflod av forskjellige situasjoner, noe svært mange av brettene også krever at man benytter seg av for å komme i mål.

Riktignok får vi gjenoppleve flere av de gamle designideene, men ikke uten at de har fått tildelt en rekke nye løsninger. Jeg humret konstant for meg selv hver gang jeg ble presentert for en ny type galakse, og koste meg stort da jeg for eksempel oppdaget at noen blokker forsvant og kom tilbake igjen i takt med bakgrunnsmusikken. Det er små detaljer som dette som gjør Super Mario Galaxy 2 til genistreken det er. Og det er så feelgood at det nesten gjør vondt.

For Nintendos skaperglede skinner igjennom absolutt alt man ser, hører og forserer i Super Mario Galaxy 2. I tillegg til en noe sår tommel er støle smilemuskler et faktum en bare må regne med når man setter seg ned med dette spillet. Atmosfæren er upåklagelig lystig, og det er så lekende og bekymringsløst at selv den mest hardbarka Gears of War-fanboyen kommer til å smelte.

Og det er også noe av suksessformelen til Galaxy-spillene: De klarer å underholde alle målgrupper uten å inngå kompromisser i spillbarheten. De snakker ikke ned til barna, og de tilbyr rikelig med utfordringer for eldre spillere. Det finnes enkle brett hvor man raskt og enkelt finner frem til stjerna i slutten, og det finnes solide utfordringer som setter selv den mest barka spilleren på prøve. Gjerne i samme galakse. De vanskelige brettene føles imidlertid aldri urettferdige, og om man blir frustrert er det vanskelig å skylde på andre enn seg selv.

Kontrollene sitter nemlig som støpt. Uansett om jeg løper opp ned, mot kamera eller svever i luften vet jeg intuitivt hvilke kontrollbevegelser jeg trenger å gjøre for å komme meg dit jeg trenger, uten å måtte pugge en rekke kompliserte abstrakte kombinasjoner. Etter hvert blir man så innkjørt i kontrollene at man lett kan plukke opp og skyte ut stjerner med Wii Remote-en mens man spretter rundt med Nunchuck-en. Det vil si, om man ikke har en kompis ved siden av seg som kan bistå med sitt eget kontrollersett.

Og for første gang på ganske lenge føler jeg det er helt essensielt å kommentere lydsporet i spillet. Orkesterversjoner av gamle Mario-slagere, elektronika-remixer og til og med noen nye melodier har funnet veien til spillet, og de bidrar alle enormt til totalopplevelsen. Å spille Super Mario Galaxy uten lyd er helt utenkelig. Det er derfor litt småirriterende at Nintendo har tatt en Zelda og inkludert en plagsom pipelyd når helsen er lav, for resten av lydbildet er nesten magisk.

Og det er nesten litt vemodig at Wii fremdeles ikke kan tilby HD-oppløsning for spillene, for Super Mario Galaxy 2 regelrett skriker etter det. Det skal sies at Nintendo har klart å servere noe av det beste visuelle jeg har sett for konsollen, men det hender at det er irriterende med flimring i detaljerte felt på skjermen. Når det er sagt: Fargebruken er smakfull, figurdesign og -animasjoner er praktfulle, alt flyter silkemykt og designet er bokstavelig talt av en annen verden.

Alt i alt er Super Mario Galaxy 2 en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Nintendo befester Marios posisjon på toppen av plattformsjangeren, og presenterer en overflod av skaperglede, kreativitet, og spilldesign som grenser til det geniale - samt et lydspor andre utviklere bare kan drømme om. Jeg hadde ikke klart å finne noen svakheter i dette spillet om jeg hadde prøvd mitt beste en gang. Det er en anmelders drøm og mareritt på én gang. Selv om det kanskje ikke gjenoppfinner sjangeren på nytt, hever det likevel lista en rekke hakk for nestemann og forbedrer forgjengeren på absolutt alle punkter. Dette er hvordan man lager en oppfølger, folkens. Jeg håper det sitter utviklere og tar notater nå.