Super Mario 3D All-Stars

Super Mario, en av spillverdens største stjerner, feirer 35-årsjubileum i år. (Det skal nevnes at han allerede hadde dukket opp som bikarakter i spill som Donkey Kong, men ikke som hovedrolleinnehaver). Det feires med Super Mario 3D All-Stars, en samling med noen av rørleggerens beste 3D-eventyr, lett oppgradert i en pakke til Nintendo Switch. Spørsmålet er hvordan det er å spille disse i 2020, og hvor fin innpakning Nintendo har gitt hovedmaskoten sin.

La oss begynne med å snakke litt om spillene i seg selv. Først ut i kronologisk rekkefølge er Super Mario 64, mildt sagt et av de viktigste spillene noensinne. La oss alle være enige i at Super Mario 64 revolusjonerte plattformer-sjangeren, og kanskje hele spillverden da det kom ut på 90-tallet. Spillet lar deg kontrollere Mario, som atter en gang må redde Peach fra onde Bowser. I kolleksjonen har spillet fått høyere oppløsning, men IKKE widescreen. Spillet ser ganske likt ut som før i tiden, og det spilles også som før i tiden, men med så å si alle skavanker intakt. Det er for meg personlig ganske skuffende hvor lite Nintendo har gjort for å oppdatere spillet, faktisk så lite at Super Mario 64 er det spillet i kolleksjonen som har minst endringer. Det betyr at frustrerende designelementer som endeløse hull i bakken, bakker som kaster deg utenfor banen, samt et kronglete kamera, forverrer opplevelsen. På den ene siden er jeg enig i at det er viktig å ta vare på historisk kontekst, men her tror jeg spillet hadde hatt godt av små design-snarveier som f.eks. å ikke sende spilleren helt ut av banen hver gang man dør. Her skulle jeg gjerne sett at de hadde tatt seg noen friheter og fikset de verste skavankene, istedenfor en tro kopi.

Neste spill ut er Super Mario Sunshine, som var ganske polariserende da det kom ut i 2002. Her møter vi Mario og Peach samt flere av sopp-mannskapet deres som er klare for en avslappende ferie. Men når de kommer fram på øya Delfino blir de møtt av politiet, som burer inne Mario for å ha tildekket øya med ekkel gugge, og de har til og med fotografisk bevis. Mario blir pålagt å rydde opp i rotet, med hjelp av vannkanonen FLUDD, som Mario kan bruke til å skyte vann på fiender, fly korte distanser og etter hvert også utføre andre handlinger. Sunshine har fått påkostet seg widescreen og høyere oppløaninger, men forvent ikke noe mer enn det. Det innebærer det litt småkleine stemmeskuespillet, det ensformige designuttrykket som baserer seg mye på "syden-looken", og til og med tekniske feil. Jeg kom for eksempel ikke langt før jeg plutselig falt igjennom en plattform uten grunn. På den andre siden er Sunshine nyere enn 64, så noen av de frustrerende design-elementene fra 64 er ikke tilstede her. Generelt er Sunshine fortsatt en tro kopi av originalen, men med widescreen og litt mer moderne design er det nok en hyggeligere spillopplevelse for en nykommer enn Super Mario 64.

Sist, men definitivt ikke minst er Super Mario Galaxy fra 2007. Dette er det spillet i kolleksjonen som er nyest, men likevel er det spillet som har fått de største endringene. Dette er fordi originalen brukte bevegelseskontroller, noe som nok har krevd litt mer arbeid å få til på Switch. Her har faktisk Nintendo gjort en ganske god jobb, med muligheter for å spille håndholdt, med pro-kontroller og Joy-Cons tilgjengelig! Her har de også endret litt, som f.eks. å flytte spinningen, som tidligere kun kunne gjøres ved å riste kontrollen, over på Y-knappen. Jeg vil også si Galaxy er det spillet med best uttrykk. Spillet tar i bruk litt dusere belysning, storslagen orkestermusikk, og kutter ut mye av stemmeskuespillet for å heller benytte sjarmerende muntlige gestikuleringer fra karakterene, paret med enkel, men hyggelig dialog. Dette føltes ut som et eventyr, og sammen med det beste gameplayet i serien så langt er nok Galaxy det beste spillet i denne pakken.

Kolleksjonen i seg selv er ikke mye å skryte av. Man kan høre på musikken fra alle tre spillene, og spillene har blitt endret slik at de faktisk bruker Switch-terminologi når de snakker om knapper, og de har alle fått høyere oppløsning, selv om Super Mario 64 fortsatt ikke har widescreen. Jeg tror det mest positive jeg kan si er at det er mulig å hoppe inn og ut fra de tre spillene uten å lukke kolleksjonen, og at spillene har en innebygget oversikt over alle triksene Mario kan utføre i hvert enkelt spill, noe som var greit å ha siden de tre spillene ikke har samkjørt knappevalg. Å gjøre Marios kjente triks er forskjellig fra spill til spill, noe som er ganske desorienterende hver gang du hopper fra et spill til et annet, men hvis du spiller gjennom spillene uten å hoppe mye frem og tilbake går det greit.

Da Crash og Spyro nylig fikk nye versjoner av sine klassiske spill, var jeg en av de som satt stor pris på, og ble litt overrasket av å se utgiveren Activision verdsette Crash og Spyro som spillkarakterer. De nye versjonene respekterte historien til karakterene, mens de strammet inn der det var mulig for nye generasjoner. Jeg skulle så inderlig ønske Nintendo hadde gjort det samme. Tenk på det; Activision gjenskapte tre spill fra bunnen av, og ga de ut for ⅔ av prisen Nintendo tar for noe som for det meste bare er de samme spillene som kom ut tidligere. Jeg sier ikke at Nintendo skulle gjenskapt alle disse tre spillene, men hva med å gi Mario 64 en real oppussing med grafikkmotoren til Odyssey, og bare justere småting her og der? Og samtidig gi ut originalen digitalt, for de som ikke liker endringene fra den nye versjonen? DET høres ut som en feiring! Dette her føles ikke helt som en feiring, men en lett måte for Nintendo å få gode salgstall.

Vi vet alle at dette er tre gode spill, og det er kanskje til og med rett å anta at denne anmeldelsen ikke påvirker din beslutning om å kjøpe spillet eller ikke. Jeg hadde nok kjøpt spillet, jeg også. Likevel vil jeg hytte neven mot Nintendo, og si at denne kolleksjonen er oppriktig skuffende. Her er det mye potensiale, men Nintendo har valgt den aller letteste løsningen, som definitivt ikke er en feil løsning, men jeg skulle ønske det ikke var hovedfeiringen av Mario i år. At denne pakken i tillegg kun er tilgjengelig i en begrenset periode både digitalt og fysisk, er frustrerende. Nintendo, her har dere bommet. Pakken dere selger inneholder tre gode spill, men dette er ikke en feiring verdig den legendariske rørleggeren.