S.T.A.L.K.E.R.: Clear Sky

Jeg er et sykt, sykt menneske! Atomkrig og atomulykker er på ingen måte en god ting. Vi burde alle være livredde for disse destruktive kreftene! Men ikke jeg. Pervers som jeg er kunne jeg tenkt meg å bo i en ødelagt verden rasert av krig, radioaktivt bestrålt, full av mutanter og overlevende som kniver om de siste ressursene. Heldigvis slipper jeg å måtte realisere denne drømmen så lenge det finnes spillutviklere som GSC Game World!

Stalker: Clear Sky er en forløper til det originale Stalker og foregår et grovt år før Shadow of Chernobyl. Det er en godt gjennomført hybrid mellom et spennende førstepersons skytespill og et dypt og engasjerende rollespill.

Historien er litt sær, men også litt stilig. En gruppe Stalkere har på en eller annen måte kommet seg inn til hjertet av "The Zone." Dette forårsaker en massiv radioaktiv utblåsning som ryster hele området og skaper drastiske endringer i sonen. Områder som tidligere var trygge, er nå fulle av radioaktive felt, monstrene er mer aggressive og de skrøpelige alliansene mellom de ulike fraksjonene er knust av den plutselige usikkerheten. Hovedpersonen i spillet er en leiesoldat som tilsynelatende blir tatt av dage under den store radioaktive utblåsningen. På en eller annen måte overlevde han og ble fraktet tilbake til hovedkvarteret til en gruppe forskere som kaller seg "Clear Sky." Disse radioaktive utblåsningene fortsetter hyppig, og vi får vite at hvis de ikke stanses, vil hovedpersonen til slutt dø. Det blir dermed opp til spilleren å dra inn til hjertet av sonen og finne ut hva som foregår.

Clear Sky har fått mange forbedringer fra originalen, blant annet har spillmotoren fått en overhaling og grafikken har fått mer muskler. Lyseffektene ser mildt sagt fenomenale ut og det er lagt til en del "bumpmaps" for å gi grafikken mer dybde. Det når likevel ikke spill som Crysis opp til knærne engang. Modelleringen, teksturene og utområdene begynner å bli utdaterte. Tingen er at det likevel presterer å se vanvittig bra ut. Gjennomføring av stilen og detaljer gjør at spillet får et helt unikt grafisk preg, og for meg veier dette tyngre enn at teksturene på noen av våpnene ser dårlig ut. Stalker ser på en underlig måte ut som det er laget av østeuropeere, og det er ikke ment som en negativ ting. Jeg vil påstå at et spill som Stalker: Clear Sky ikke kunne blitt laget av noen andre enn GSC Game World fra Ukraina.

Selve spillet er utrolig fett. Mange spillutviklere skryter av å ha en spillverden som lever sitt eget liv, men i Clear Sky føles det virkelig slik. Andre Stalkere gjør oppdrag og går rundt med sitt. Fraksjonene kriger og tar over postene til hverandre; og midt oppi det hele står du og må ta stilling til hvem du vil hjelpe. I Clear Sky har man nemlig muligheten til å alliere seg med en av fraksjonene, bli med på raid og erobrere nytt territorium. I teorien skal man kunne hjelpe sin fraksjon til en maktposisjon i sonen - noe som jeg synes høres mer enn litt fristende ut.

I begynnelsen må du hjelpe Clear Sky med å ta tilbake området rundt hovedkvarteret sitt, og allerede her blir man virkelig sugd inn i spillet. Sammen med en liten gruppe snek jeg meg gjennom et myrlandskap for å angripe et vakttårn som ble holdt av banditter. Vi krysset en liten bro og gjengen min gikk til fullt angrep. De brukte falne trær og steiner til å gjemme seg bak, og la kraftig press på fienden. Samtidig snek jeg meg videre langs gresset til jeg kom bak fiendens linjer. Jeg ladet toløpshagla mi og kastet meg frem fra bak et tre. To høylytte skudd senere hoppet jeg tilbake til treet mitt. To fiender døde.

Den kunstige intelligensen er enten veldig bra utført i Clear Sky eller så var jeg bare ekstremt heldig. Det føltes som om fiendene mine hele tiden tenkte på nye måter å ta meg på. De flanket meg, brukte dekning på en veldig smart måte og jeg var flere ganger på nippet til å bli drept. Heldigvis jobbet også mine egne effektivt og rykket frem hver gang fiendene snudde seg for å skyte meg. Det var kult, det var hektisk og når vi endelig vant føltes det vanvittig deilig.

Er du en tenker, en som liker rollespill som utfordrer deg, har Stalker mye å by på her også. Våpen og utstyr kan oppgraderes, og hvis du ikke følger med kan rifla di falle fra hverandre på grunn av slitasje. Snubler du deg inn en plass du ikke burde være kan du bli radioaktivt forgiftet, og da er det bare å komme seg i sikkerhet så du får satt en helbredende sprøyte hvis du vil overleve. Det å dø av radioaktiv forgiftning bare noen titalls meter fra redning i en Stalker-leir er - på en veldig bizzarr måte - noe av det beste jeg har opplevd.

Er du en av dem som sitter og tvinner tommeltotter og venter på Fallout 3, elsker alt som er post apokalyptisk og liker rollespill og skytespill like godt? Da kan Stalker anbefales på det sterkeste, spesielt hvis du ikke er av den typen som MÅ ha det beste av grafikk. Dette er et spill som kan være både kult og engasjerende når du kommer inn i det, og jeg kan garantere deg at etter en runde med Stalker vil en atomkatastrofe høres veldig fristende ut...