Spyhunter

Venter man lenge nok, vil man nok oppleve at musikk, mote - og dataspill - har det med å gjenta seg selv. Det kan derfor med litt skepsis meldes at, Midway har offentliggjort at de vil utgi en oppfølger til et nesten 20 år gammelt arcade spill: Spyhunter: The return.

Klassisk kjøring
Som i forgjengeren er det gedigen action. Kjør og fyr løs - i en G-6155 Interceptor, som er en topptrimma, strømlinjeformet oktanfreser, som sender vennlige tanker til James Bonds håndtering - nå ja, misshandling - av en Aston Martin eller en BMW.

Historien i Spyhunter får plottet i en James Bond film til å virke som en verdenslitterær begivenhet på høyde med Shakespeare. En fæl, fæl organisasjon - Nostra - har planer om å overta verdensherredømmet. Kun en navnløs agent - det er deg! - kan redde verden, ved å jage og uskadeliggjøre fiendtlige kjøretøyer, til lands og til vanns, ved å utføre eskortekjøring for sårbare allierte enheter, ved å snappe opp deler av Nostras kommunikasjonssatellitter og mye annet.

Kjøretøyet ditt er utstyrt med forskjellig målsøkende dilldall, så det er ikke noe problem å finne målet. I tillegg er kjøretøyet ditt utstyrt med både offensive og defensive våpen, som strekker seg fra relativt fredelige midler som røykslør og oljeutslipp, til en serie solide skytevåpen, som er montert foran, til flammekastere og elektromagnetiske utladninger.

På oppdrag for verden
Alle oppgavene er henlagt til 14 missioner og en øvelsesbane. Sistnevnte gir mulighet for å få fortrolighet med funksjonene, uten at det kan medføre noe skade på din G-6155 Interceptor. Når du først går løs på de ordentlige missionene, tåler ikke kjøretøyet ditt hva som helst, verken påkjøring eller beskyting.

Hvert oppdrag inneholder et eller flere primære mål, som skal nås. I tillegg kommer et antall sekundære mål. Det trengs flere gjennomkjøringer av hvert oppdrag, før man har nådd alle mål, ettersom man ganske enkelt ikke rekker alle på en gang. Det er ofte fordi man ikke kan bytte den bilen eller båten, man råner rundt i.

Nå i 3D
I den opprinnelige arcade versjonen av spyhunter var kameravinkelen fastlåst til å vise kjørerne ovenfra. I PlayStation 2 utgaven er ommgivelsene selvfølgelig først og fremst utmerket detaljert fra tyske landskap, til Venezias kanaler, eller Panamakanalen, så man har en helt annen følelse av å være der, selv om det fortsatt er action à la James Bond.

Grafikken er generelt aldeles nydelig, med mange flotte detaljer og strukturer. Ikke minst bakgrunnene er veldig stemmningsfulle. Det er allikevel forskjellige små feil, spesielt hvis man blir presset opp i et hjørne eller på en enveiskjørt vei. I de situasjonene kan man tilsynelatende både se og kjøre gjennom vegger.

Forvandling
Ganske som på film kan man, der man starter som bil, forvandle seg til en speedbåt, når veien forsvinner - og omvendt. Dessuten fører skader på bilen eller båten til, at de enda en gang går i gjennom en forvandring til henholdsvis en motorsykkel og en vannscooter. I tillegg er det plassert mobile garasjer utover banene i form av lastebiler med ramper slik at spilleren kan kjøre inn i lastebilen. Etter få sekunder ruller spilleren ut igjen i en ny bil, parat til å oppta forfølgelsen av skurkene.

Denne lille gimmicken ligger fint i forlengelsen av agent konseptet, og inngår fint gameplayet - og det løser samtidig problemet med, hva som skjer når spillerens kjøretøy er ødelagt.

Så den umiddelbare skepsisen over spillet, som jeg gav uttrykk for, er gjort til skamme. Det er i høy grad snakk om energisk og medrivende action, hvor man ikke skal holde styr på et utall av kommandoer - eller være med i en motsetningsfylt bakgrunnshistorie. Målsetningen er ganske enkel: Skyt først - spør etterpå.