Norsk
Gamereactor
artikler

Splinter Cell: Chaos Theory

Sam Fisher reiser enda en gang ut for å redde verden. Vi har kikket nærmere på det tredje kapittelet i suksess sniker-serien.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

En sverm av summende ildfluer er det eneste som beveger seg i skjæret fra lampene på verandaen. To hurtige skudd senere er lampene slukket. Mørket omslutter alt, og mørket er som kjent Sam Fishers beste venn. Han befinner seg utenfor et badehus i nærheten av Tokyo. Etter å ha sneket seg inn gjennom en bakdør, befinner han seg nå i venstre del av huset. Oppdraget er å infiltrere bygningen og uskadeliggjøre en av gjestene. En lang korridor fører frem til et værelse med vegger utelukkende bestående av tynt rispapir. Bak østveggen står en silhuett og patter på en røyk. Han tar et dypt trekk av sigaretten før han sneiper den og dobbeltsjekker automatrifla si. Hvis Sam velger å bruke værelsets skyvedør til venstre for ham, vil vakten sannsynligvis skyte ham før han rekker å si "blåbærpai". Hvis han i stedet går tilbake dit han kom fra, blir han garantert oppdaget av de to vaktene som har kommet inn i den lange korridoren. Jeg stikker i stedet forsiktig kniven gjennom papirveggen noen centimeter bak vakten, og lar det sylskarpe bladet vandre mot gulvet. Den nå meterlange åpningen i veggen lener seg litt innover og Sam kan se bakhodet til den ryggende vakten. Jeg tar lynraskt fatt i nakken hans og planter kniven i magen hans. Han forblør uten å få frem et eneste ord. Det er ingen smarte bemerkninger og ingen rystede Martinier. Bare stillhet.

Det er få spillhelter som er kjedeligere enn Sam Fisher. Ubisofts hvesende helt er spillverdenens svar på Oddvar Stenstrøm, og han er minst like gråsprengt. Eller kanskje han kunne ledet et spørreprogram? Faktisk føles det som om Sam uten problemer kunne stirre sine fiender rett inn i øynene og si "Er det ditt endelige svar?" uten at noen ville bli særlig forundret. Så kjedelig er han faktisk, superagenten.

Men selv om Ubisoft Montreal har skapt superspionen med iskaldt overlegg, og med vilje trukket ham så langt vekk fra Solid Snake og metertyven Garret som overhodet mulig, så virker det som at utviklingsteamet bak Splinter Cell-spillene er godt i gang med en ordentlig helomvending. Det er fordi at plottet i dette kommende tredje spillet raskt eskalerer og blir til en personlig vendetta for vår snikende helt. Denne gangen lærer vi Fisher bedre å kjenne. Det er dog ikke en trist såpeopera med jubelscener og angstanfall. Sam er fortsatt personifisert kulde med Michael Ironsides velkjente stemme, men med en dialog som er uendelig mer levende og oppriktig enn hva tilfellet var med Pandora Tomorrow. Vi kan forvente oss mye mer av mannen i våtdrakten.

Hvis vi så legger karisma og utstråling til handlingene og konstaterer at oppgaven denne gangen er enda større enn mannen, så er det ingen tvil om at plottet i treeren er vesentlig bedre enn de to andre spillene til sammen. Jeg har spillet både Splinter Cell og Splinter Cell: Pandora Tomorrow og allikevel kan jeg ikke, uansett hva jeg gjør, komme på hva spillene egentlig handlet om. Dette er en annen ting Ubisoft har forbedret markant. Pandora Tomorrow inneholdt som kjent et helt vanvittig kjedelig plott, som handlet om en mindre politisk jungel av lokal geriljakrigføring, global terrorisme og en tynn dialog. Historien var like engasjerende som et utdrag fra et foreldremøte. Bortimot i alle fall.

Dette er en annonse:

Allikevel har både Splinter Cell og Splinter Cell: Pandora Tomorrow vært to ytterst fengende produksjoner på så mange andre plan enn hva akkurat en karismatisk hovedperson og en minneverdig historie angår. Ubisofts Montreal-studio satte tidlig en ny standard for hele stealth-sjangeren, takket være en fantastisk spillmekanikk, haugevis med spenningsmettede øyeblikk, variasjon og en uhørt flott grafikk. Personlighet og historie har ikke vært spesielt viktige emner for Sam Fisher... før nå.

Da Ubisoft i sin tid annonserte det tredje spillet i serien, med tittelen Chaos Theory, var det like før jeg satt frokosten i vrangstrupen. Det var kun et par måneder siden Pandora Tomorrow hadde sneket seg inn i butikkhyllene, og allikevel stod det klart at man kun ni måneder senere ville få Chaos Theory. Et eller annet sted i kroppen summet forventningene og lysten til igjen å kaste meg ut i et eventyr, hvor stygge terrorister skulle få smake kjeppen for alvor, mens en annen del av meg var urolig for hvordan spillet kvalitetsmessig ville ta seg ut, samt om dette var starten på et skamløst misbruk av lisensen. Etter en uke i Montreal hos det 240 mann store teamet, som i øyeblikket jobber med å finpolere Chaos Theory, vet jeg heldigvis nå at mine bange anelser var ubegrunnede, og at det tredje spillet i serien på alle tenkelige måter er forbedret og nå ser ut til å bli et av årets aller beste actionspill.

Det første jeg blir fortalt under mitt besøk i Montreal, er at Pandora Tomorrow egentlig bare var tiltenkt plassen som en solid utvidelse, og ikke en tradisjonell oppfølger. Det var også derfor spillet ikke fikk undertittelen Splinter Cell 2 og i stedet ble utviklet av Ubisofts Shanghai-team. Den egentlige oppfølgeren er i stedet Chaos Theory, som opprinnelig skulle ha hett Splinter Cell 2: Chaos Theory. Men siden Pandora Tomorrow allerede var lansert og det ikke var noen grunn til å forvirre en masse spillere, så falt valget i stedet på Chaos Theory - uten et to- eller tretall i tittelen. Dessuten ble Chaos Theory i starten faktisk kaldt Splinter Cell 3. Henger du fortsatt med? Jeg gjør ikke.

Utviklingen av Chaos Theory ble påbegynt en måned før det siste spillet ble lansert, og har derfor vært i produksjon i litt over to år. Handlingen foregår kort etter det første spillets avslutning og Sam sendes denne gang ut på sitt vanskeligste oppdrag til dags dato. Bruce Morganhold, en dataingeniør fra det første spillet, er blitt kidnappet av en gruppe hensynsløse peruvianske separatister, som går under navnet Peoples Voice. Deres plan er å tvinge Morganhold til å dechiffrere en bunke algoritmer fra USAs forskningsprogram om masseødeleggelsesvåpen. Sams arbeidsgiver, Third Echelon, blir i starten bedt om ikke å blande seg i konflikten, men det er kun inntil krigsherren Hugo Lazerta blander seg. Heretter blir det Fishers oppgave å redde Morganhold og uskadeliggjøre Lazerta én gang for alle.

Dette er en annonse:

Selve tittelen Chaos Theory er naturligvis bygget opp rundt den velkjente teorien om sommerfuglen som flakser med sine vinger i Brasil, og forårsaker en tornado i Texas. Selv den minste handling kan ha enorme konsekvenser. Konflikten i spillet eskalerer hurtig og Sam tvinges til at ta flere tunge valg alene i løpet av de første fire timene av eventyret. Denne gangen har manusforfatteren Clint Hocking både tatt utgangspunkt i de primitive følelsene som settes i kok når forræderi, vennskap og død inntreffer, samt i den innviklede amerikanske innenrikspolitikken som har så mange lag.

Et par timer inne i spillet står det klart at Chaos Theory er en kraftig utvikling av konseptet og en oppvisning av talent fra det i særdeles begavede studioet. Variasjonen er betydelig større enn i noen av de tidligere spillene, og Sam tvinges til å infiltrere alt fra peruvianske lastefartøyer til japanske badehus og liberiske grotter. En rekke nye bevegelser er det også blitt, hvor de mest etterspurte er dem Sam utfører med kniven sin. Man kan blant annet angripe en fiende bakfra, legge kniven mot strupen hans, og tvinge ham til å fortelle alt han vet. Hjelper det ikke, kan Sam med kun et enkelt knappetrykk skjære over halsen hans, eller hugge ham i mageregionen. Utover de listige bevegelsene, er det også mulighet for å storme frem mot motstanderen og samtidig vifte vilt med kniven og derved skjære lange dype kutt over brystet på ham. Det blir brått en blodig cocktail.

Når det kommer til Sams muligheter for å slåss, har Ubisoft Montreal tatt til seg kritikken fra sine mange spillere, og implementert er par ytterst anvendelige nye angrep. I stedet for den ekstremt ensformige halslåsen, som blir hyppig brukt i de tidligere spillene, kan Sam denne gangen bruke knær, spark og slag for å volde skade. Han kan sågar slå dem i ansiktet. Disse angrepene skal man dog kun bruke i de aller mest desperate øyeblikkene, da de krever at man er meget tett på sin motstander og dermed med letthet kan bli hvilested for en hel ladning varmt bly.

Av andre nyheter i spillet er også gassmasken og det faktum at fiendene nå benytter seg av lykter, fakler og andre lyskilder for å finne Sam. Det er også inkludert et helt nytt lydmeter, som tvinger spillere til ikke bare å krype ubemerket forbi i skyggene, men også være klar over hva de tråkker på. Under en lengre samtale med spillets produsent André Roy, forteller han meg at de har satset alt på å skape en mer omsluttende og engasjerende verden og historie i Chaos Teory, og har derfor fulgt Valves strålende eksempel med Half-Life-serien. Antallet av tradisjonelle og litt forstyrrende mellomsekvenser er også blitt færre, og man får nå i stedet lov til å være en del av de scriptede hendelsene som foregår i spillet. Dette tilfører masser av innlevelse og driver ofte tempoet enda høyere opp. De få mellomsekvensene som er igjen i spillet er for øvrig instruert av Andrew Davis, som blant annet har stått for filmene Under Siege og The Fugitive med Harrison Ford.

Chaos Theory ser nesten latterlig lekkert ut, i alle fall foreløpig, og er en kraftig grafisk oppdatering, selv sett i forhold til Pandora Tomorrow. Spillmotoren er revidert og kan nå flytte rundt på store blokker vidunderlig grafikk, nøyaktig som tilfellet var med The Chronicles of Riddick og Doom 3. Spillet inneholder en fyldig variant av normal mapping (her kalt Geo Texturing) og bøttevis av lekker bump mapping, som gir polygonmodellenes overflater et sanseløst realistisk skjær. Lys, mørke og skygger faller enda flottere enn tidligere i spillets detaljerte omgivelser, og loadetidene virker nesten enda kortere enn før.

Etter fem timer i selskap med Sam og hans foreløpig vanskeligste og mest personlige oppgave, står én ting soleklart; Chaos Theory vil uten tvil videreutvikle og forbedre den allerede suksessfulle formelen som har gjort serien så populær hos mange spillere verden over. Splinter Cell: Chaos Theory kommer til å by på en politisk komplisert og langt mer følelsesmessig sterk historie enn tidligere, og en langt mer personlig og sårbar helt. I neste måned kravler Sam Fisher enda en gang frem fra skyggene.

Splinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos Theory
Splinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos Theory
Splinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos Theory
Splinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos Theory
Splinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos TheorySplinter Cell: Chaos Theory


Loading next content