Spider-Man: No Way Home

Den fjerde fasen av Marvels superheltunivers (MCU) er godt i gang, og det har vært en fase som så langt har gitt oss en rekke gode opplevelser som WandaVision, Loki, Shang-Chi og den positive overraskelsen Hawkeye. Samtidig har det også vært noen innslag som har havnet mer midt på treet eller ikke innfridd, slik som The Falcon and the Winter Soldier og Eternals. Alle disse opplevelsene til tross, er det likevel ikke til å stikke under en stol at de fleste har nok ventet mest på Spider-Man: No Way Home. Ventetiden her i Norge ble lengre enn normalt, men denne gangen kan vi trygt konstatere at vi har ventet på noe godt og dermed ikke forgjeves.

En utfordring når det gjelder Spider-Man-filmer generelt er å forklare hvordan de ulike filmene, epokene og skuespillerne henger sammen for menigmannen. Så sent som forrige uke måtte jeg prøve å gi en kort forklaring på hvordan og hvorfor de tre Spider-Man-filmene med Tobey Maguire ikke henger direkte sammen med The Amazing Spider-Man-filmene med Andrew Garfield, før vi måtte gå i dybden på virvaret med rettigheter og lisenser hvor Sony, Marvel og Disney har vært involvert på ulike måter i løpet av de siste tjue årene. Begreper som «alternative tidslinjer» og «multivers» har ikke alltid nådd inn, men den beste måten å forklare slike konsepter på er nok ikke muntlig, men visuelt. Det er her Spider-Man: No Way Home kommer til unnsetning og spinner sammen et fantastisk eventyr som tar for seg alt av Spider-Man-filmer de siste tjue årene.

Etter å ha hamlet opp med Mysterio og reddet London i Spider-Man: Far From Home, fikk vår kjære Peter Parker (Tom Holland) en aldri så liten overraskelse helt til slutt (og som vår film begynner med, for de som ikke satt og ventet på teaseren i forrige film): Mysterio avslører Spider-Mans identitet for hele verden via det alternative nyhetsmediet Daily Bugle. Dette medfører naturligvis et nytt og voldsomt press og masse oppmerksomhet mot Peter og vennene hans, noe som truer deres muligheter for en normal hverdag. Peter oppsøker hjelp fra Doctor Strange (Benedict Cumberbatch) i et desperat forsøk for å få verden til å glemme at Peter Parker er Spider-Man, men som vanlig når man tukler med magi går det hele skeis. Som om ikke det var nok åpner det magiske eksperimentet for at superskurker fra alternative univers dukker opp i sin besatte jakt etter Spider-Man.

Marvel har allerede lekt seg med tanken om multivers i fase tre, men i fase fire har nå multiverset virkelig åpnet seg gjennom serier som Loki og What If ...?. Med Spider-Man: No Way Home tar multiverset steget over i filmenes verden, og resultatet er aldeles strålende. Hovedårsaken til at dette fungerer såpass godt er at Spider-Man har tjue år med filmhistorie å tappe av, noe som betyr en haug med gjesteroller fra Spider-Man-filmenes historie. Når alle på lerretet ser ut til å storkose seg i rollene sine er det vanskelig å ikke kjenne en barnlig glede der man sitter i kinosetet. Det er uforskammet fan service på høyt nivå, ja visst, men det er svært godt gjennomført fan service.

Hadde filmen bare bydd på fan service og nostalgi ville den ikke kommet særlig langt, men No Way Home klarer også å servere den beste Spider-Man-historien vi har fått i Tom Holland-epoken. Dette skyldes at filmen tør å ta noen sjanser og faktisk komme med noen høyst samfunnsaktuelle perspektiver og kritiske spørsmål, noe som er risikabelt siden filmen dermed risikerer å havne i dårlig jord hos enkelte kinogjengere i hjemlandet. Det er for eksempel ikke vanskelig å se hvordan Daily Bugle blir fremstilt som MCUs svar på ytre-høyre-nyhetsmediet Breibart, men filmen gir også noen viktige perspektiver på moderne nyhetsformidling og hvordan internett og sosiale medier kan benyttes aktivt for å spre falske nyheter og vri en folkeopinion. Filmen er heller ikke redd for å stille noen kritiske spørsmål til superheltfilmer generelt og Spider-Man spesielt, og spørsmål knyttet til vold, hevn og fiendebilder kombineres med viktige tema som å lære av fortiden. Det er kanskje ikke på et like dyptpløyende eller kritisk nivå som Watchmen eller The Boys, men som en Marvel-film rettet mot et allment kinopublikum er det overraskende mye bra å finne her.

Det hele kombineres med et manus som lar deg kjenne på et vell av følelser, fra stormende jubel til rørte tårer, og på ekte Marvel-vis får vi også spektakulær action. For de som har god kjennskap til eldre Spider-Man-filmer er det også mye snacks å finne her, blant annet i hvordan filmen gir deg noen stilige retroassosiasjoner ved hjelp av kamerabruk, replikker og musikk.

Spider-Man er en av verdens mest folkekjære superhelter, men filmer som Spider-Man 3 har demonstrert at dette aldri har vært en garanti for at en film om edderkoppmannen faktisk blir bra. Denne gangen er det derimot ingen grunn til å frykte før du trer inn i kinosalen, for Spider-Man: No Way Home leverer en ekstremt solid film som kommer til å bli en favoritt blant både MCU-fans og Spider-Man-fans. Jeg holder nok fortsatt en knapp på Spider-Man: Into the Spider-Verse som den beste edderkoppfilmen, men No Way Home er neimen ikke langt unna.