Spider-Man: Into the Spider-Verse

For mange er Spider-Man og Peter Parker så sammensveiset at man lett setter likhetstegn mellom de to. Fans av tegneseriene vet imidlertid at Spider-Man ikke alltid er synonymt med den unge foreldreløse gutten som vokste opp hos sin tante og nå avdøde onkel. Med animasjonsfilmen Spider-Man: Into the Spider-Verse vil Sony en gang for alle fortelle folk at Spider-Man kan være så mangt. Utrolig nok klarer de det ikke bare: de mestrer det med stil, og setter samtidig en fantastisk ny standard for animasjonsfilmer i mange år fremover.

Forklaringen på at man kan ha mer enn én Spider-Man har vært løst ved hjelp av tegneseriemediets magiske ord: Multivers. Tenk deg et alternativt univers med bare én liten forskjell fra den allerede kjente verden («nazistene vant krigen», «Kennedy ble ikke myrdet,» «Leeds rykket aldri ned»), og vipps så har man grunnlaget for en alternativ Spider-Man. Hva skjer når alle disse så møtes i en og samme verden? Dette er problemstillingen som tas opp i Spider-Man: Into the Spider-Verse.

På en helt vanlig dag i New York blir den helt vanlige Miles Morales bitt av en radioaktiv edderkopp mens han er ute på byen med sin onkel Aaron. Forvirret over effektene dette har på ham blir han et fortumlet vitne til et lyssky eksperiment med en partikkelakselerator i regi av Wilson Fisk/Kingpin. Eksperimentet skaper en rift i tid/rom-kontinuumet, og den unge Miles får brått ikke bare én, men flere forskjellige edderkoppersoner å holde tritt med og lære ham å mestre de nye evnene sine.

Noe av det mest forfriskende med Into the Spider-Verse er at filmen ikke gir oss nok en standard Peter Parker-historie med onkel Ben, MJ og så videre. I stedet er det Miles som endelig får være i fokus i en høybudsjettsfilm, noe som er på høy tid og som filmen mestrer lekende lett. Ikke bare det, men filmen henter tydelig inspirasjon fra Deadpool-suksessen og serverer oss den ene metakommentaren og vitsingen om øyeblikk fra gamle Spider-Man-filmer og serier. Dette er en film man ler av og storkoser seg med underveis, men som også tar seg tid til de mer alvorlige øyeblikkene. Dette, kombinert med en historie som på mesterlig vis sjonglerer alle utfordringene metavershistorie kan by på, gjør at dette er et frisk pust på superheltfortellingen om edderkoppmannen.

Det vil si, noen skavanker finner man underveis. Av alle alternative edderkoppmenn vi blir introdusert for møter vi en gammel, lubben Peter Parker, og vitsene som går på alder og fysikk blir fort både gamle og forutsigbare. Tolkningen av Kingpin treffer heller ikke, særlig i lys av den eminente fremstillingen rollefiguren har fått av Vincent D'Onofrio i Daredevil-serien på Netflix. I resten av filmens skurkegalleri finner man imidlertid flere lyspunkt, kreative tolkninger og kule varianter av både kjente og mindre kjente Spider-Man-skurker.

Det som likevel er filmens absolutte salgsargument er animasjonsteknikken, som blåser alt annet av vestlig animasjonsfilmer basert på en tegneserie av banen. Med en heftig kombinasjon av teknikker klarer filmen på ufattelig vis å skape et utrolig levende og dynamisk bilde, og ved hjelp av kreativ fargebruk og skyggelegging gir filmen nesten en 3D-effekt selv når man ser den i 2D. Måten diverse Spider-vesener beveger seg på er så sømløs og elegant at jeg mistenker at bevegelsene går i høyere bildehastighet enn resten av filmen. Teamet har også tatt i bruk effekter med klar inspirasjon fra tegneserienes verden, og presterer til og med å inkludere flere forskjellige rollefigurer med vidt forskjellige animasjonseffekter på lerretet samtidig. Legg til en mesterlig kameraføring, og den mest actionsfylte Spider-Man-filmen i historien er et faktum. Jeg skal ikke late som at jeg skjønner alt det tekniske arbeidet som ligger bak filmen, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett en vestlig animasjonsfilm som fremstår som like banebrytende, standardsettende og nyskapende som Into the Spider-Verse, noe som gjør filmen verdt kinoopplevelsen alene. Det eneste ankepunktet måtte være at noen ganger kan enkelte av effektene nesten bli i overkant, noe som kan oppleves som ubekvemt for folk som blir lett uvel av visse filmeffekter.

2018 har vært et godt filmår for oss som liker superheltfilmer, med filmer som Black Panther, Avengers: Infinity War, Deadpool 2 og The Incredibles 2 bak oss. Likevel tør jeg være så frimodig og si at den beste filmen ble spart til slutt. Spider-Man: Into the Spider-Verse er en så helhetlig gjennomført animasjonsfilm satt til Spider-Man-universet at jeg sliter med å tro det. Etter mer enn et tiår hvor Sony har slitt med å utnytte en av verdens mest lukrative filmlisenser, har de endelig maktet å introdusere oss for en film som overgår alt giganten Marvel-Disney har kastet etter oss i år. Til det er det bare to ting å si: Kudos, og pell deg til nærmeste kino!