Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Spider-Man: Edge of Time

Spider-Man: Edge of Time

Det har vært hardt arbeid å skulle anmelde Spider-Man: Edge of Time. Ikke fordi det er vanskelig, bare fordømt kjedelig.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Jeg er en stor fan av Marvel-universet generelt, og da Spider-Man spesielt. Det er noe med det å slenge seg rundt i spindelvev, klatre opp vegger, eller slå kriminelle sanseløse ved bruk av spektakulær akrobatikk som vekker helten i meg. Spider-Man: Edge of Time klarer nesten å ødelegge denne entusiasmen fullstendig.

Vi befinner oss vekselsvis i dagens og fremtidens New York. I nåtiden spiller vi som Peter Parker, og i fremtiden som Miguel O'Hara , som også er en edderkopp. O'Hara etterforsker Walker Sloan, en ansatt ved det store firmaet Alchemax, og oppdager at han har planer om å benytte en tidsportal for å endre historiens gang.

I et forsøk på å stoppe Sloan, blir O'Hara vitne til at Anti-Venom tar livet av Parker. Her starter spillet, og vi kjemper oss opp og ned i etasjene for å rydde opp i alle problemene utløst av tuklingen med tiden.

Spider-Man: Edge of Time
Hoppende glad. Her har Spider-Man nettopp fått invitasjon til E3 for å se på noen gode spill.

O'Hara må først redde livet til Parker, før han oppretter en forbindelse mellom dem. En forbindelse som gjør det mulig for dem å snakke sammen på tvers av dimensjonene. Sammen skal de holde Anti-Venom på avstand mens de kommer til bunns i en ond manns planer om å kontrollere verdens gang. Å nøste opp hvem som trekker i trådene er faktisk noe av det mest spennende i hele spillet.

Spider-Man: Edge of Time er utrolig stivt og lineært. Det er nesten aldri tvil om hvor du skal gå eller hva du skal gjøre. Skulle det imidlertid være usikkert, så kan man bare trykke nedover på styrekorset for å merke alle steder av interesse. Det er ikke lagt opp til at Spider-Man skal utforske, men heller bare følge pilene.

Spider-Man: Edge of Time
Lynrask: Spider-Man utfolder seg i friskt firsprang. Bare synd at det alltid er kjedelig.

Noen bossfighter fører til at jeg dør, gjerne flere ganger, og da er det frustrerende at det ikke er mulig å hoppe over den innledende cutscenen. Kameraføringen er fortsatt et problem, særlig når man klatrer på veggene eller i taket. Det er nemlig ikke alltid en sammenheng mellom retningen på stikka og retningen Spider-Man beveger seg i. Dette skyldes ofte at kameraet er tyngre å styre i disse situasjonene.

Selve kampsystemet er et sorgens kapittel. Alle åtte knappene er involvert, men det betyr ikke at variasjonen er stor. Ingen av kombinasjonene er særlig imponerende, og verken fysikk eller akrobatikk gjør kampene engasjerende - det stemmer bare ikke. Kort oppsummert: Kampsystemet er rotete, uklokt og simpelt.

Fremdriften er ikke mye å skryte av. Man skal stort sett finne nøkler eller andre åpningsmekanismer ved å denge vakter. Det er aldri tid til å leke seg, for i hvert rom du entrer befinner det seg haugevis av vakter. Dette gjentar seg i så utstrakt grad at det må bli kjedelig, i alle fall med spillets kampsystem. Alle fiendene følger enkle kampmønstre, og det er enkelt å overvinne dem.

Spider-Man: Edge of Time
Plastic fantastic: Stilen er den samme i fremtiden, bare langt mer glossy.

Det er mange oppgaver som må løses, og her er hensikten å sette de små grå på prøve. Dessverre føles ingen av gåtene særlig belønnende når de knekkes. Den største utfordringen ved gåtene blir derfor å holde tålmodigheten i sjakk.

Med det sagt, så er ikke alt helt mørkt. Tidvis byr spillet på glimt av ekte Spider-Man, og det gir en svært god følelse. Dette er nok til at jeg smiler, og halvveis ut i spillet, var det spesielt ett oppdrag som føltes spennende og fikk opp pulsen min. Man er heller ikke nødt til å slåss i alle kampene, det kan være nok å bare svinge seg rundt og løse oppgaven uten å avlevere så mye som en ørefik. Et interessant element er at ikke alt forløper helt likt ved andre forsøk. Det betyr at du kan oppleve at kampmønsteret til en boss har endret seg litt hvis du dør.

Presentasjonen vil jeg heller ikke svartmale. Lydbildet setter en passende stemning, og stemmeskuespillet fungerer godt. Spider-Man er kjent for tørre vitser, og Edge of Time er intet unntak. Jeg humrer ofte av replikkene til både Parker og O'Hara. Grafikken holder en grei standard, men den blir aldri noe mer enn det. Hele handlingen utspiller seg i Alchemax-bygget, men uansett om man befinner seg i nåtiden eller 2099, så ser det stort sett likt ut - tomme og blasse miljøer.

Spider-Man: Edge of Time
Utviklerne har virkelig øye for detaljer i Spider-Man: Edge of Time. Her blir ikke mye overlatt til fantasien.

Konklusjon
Spider-Man brenner nok en gang inne med mye potensial. Repeterende kamper og oppgaver fører til at kjedsomheten stadig banker på døren. Spider-Man: Edge of Time er så lineært og stivt at det hemmer edderkoppen i å få utfolde seg. Den eneste fremdriften kan spores i antall fiender, som mangedobles innen spillets slutt.

Spider-Man: Edge of Time
Spider-Man: Edge of Time
Spider-Man: Edge of Time
Spider-Man: Edge of Time
Spider-Man: Edge of Time
Spider-Man: Edge of Time
05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Glimt av ekte Spidey-følelse, god presentasjon, fin humor.
-
Gjentakende, stivt og lineært, en vrien fremstilling av en enkel historie, dårlig kampsystem, lite engasjerende.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Spider-Man: Edge of TimeScore

Spider-Man: Edge of Time

ANMELDELSE. Skrevet av Tor Erik Dahl

Det har vært hardt arbeid å skulle anmelde Spider-Man: Edge of Time. Ikke fordi det er vanskelig, bare fordømt kjedelig.



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.