Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Sonic Boom: Rise of Lyric

Sonic Boom: Rise of Lyric

Med Big Red Buttons Sonic Boom: Rise of Lyric er Sonics siste eventyr ute, og bør kanskje forbli nettopp det. Hans siste eventyr...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Sonic. Hva pokker kan jeg si? Sega, Sonic Team. Dere hadde noe greit på gang. Sonic-serien lå i grøften og rullet rundt i sitt eget spy. Som en utbrent rockestjerne lå Sonic der, ute av stand til å reise seg. Det eneste som var igjen av storhetstiden var de nostalgiske minnene hans gamle fans forkynte.

Men dere klarte å bringe ham opp igjen. Først med Sonic Colors. Så med Sonic Generations, og ja, til tross for sine små problemer, Sonic Lost World. Dere klarte til slutt å utvikle og utgi gode Sonic-spill igjen. Endelig. Den kjære barndomshelten var på vei opp. Han var rehabilitert og på bedringens vei.

Hva blir så det neste dere bestemmer dere for å gjøre? Jo, å lage en slags reboot/alternativt univers av hele Sonic-serien og overlate utviklingen til et annet studio. Hvor endte dette? Rett ned hos fanden selv.

Det er vanskelig å gå gjennom alt som er galt med Sonic Boom: Rise of Lyric, for det er så latterlig mye. Det begynner allerede med åpningssekvensen.

Dette er en annonse:

Jeg merket at det var noe som manglet. Det var dialog, men hvor var stemmeskuespillet? Musikken spilte klart og tydelig, men ikke en eneste stemme å høre. Litt forfjamset satte jeg spillet på pause og begynte å lete etter innstillinger, tukle litt med lydoppsettet, byttet fra rundtomkringlyd til stereo. Ingen forandring. Det var ikke før jeg til slutt skrudde opp lyden på gamepad-høyttalerne at problemet løste seg.

Der kom stemmene. Kun fra gamepaden, ingen andre steder. Kun der, på de stusselige innebygde høyttalerne. Jeg har et ganske så anstendig lydoppsett i stua. Et lydoppsett som har fungert utmerket til både spill, film og musikk uten å noen gang gi meg problemer. Nå, med dette spillet, så må jeg sitte og lytte til gamepaden? Hva er dette?

Sonic Boom: Rise of Lyric
Møt den nye Sonic og gjengen. Ja, det er så ille som det ser ut som.

Uansett, jeg kan nå starte spillet. Boom! Der kom Sonic og gjengen på skjermen i full fart, akkurat slik man forventer i et Sonic-spill. De nye personlighetene og designet kommer nå frem. Temaet denne gang er tydeligvis en bandasjefetish, av en eller annen grunn.

Dette er en annonse:

Designendringene er ikke så dramatiske at figurene er blitt ugjenkjennelige, og det er vel egentlig Knuckles som har gjennomgått den største fysiske forandringen. Og også den største personlighetsforandringen. Tidligere har han alltid blitt fremstilt som den mer velbalanserte i gjengen. Han var vokteren av Master Emerald. Han visste hvordan han skulle takle en utfordring, og hadde både ære og verdighet.

I Sonic Boom, derimot, er han ikke mer enn en hjernedød muskelbunt. Nesten hver eneste dialog han er med på fremhever hans mangel på hjerneceller. Det beste eksemplet kommer allerede tidlig i spillet, hvor Sonic sier «There's no time like the present!» og Knuckles svarer med «There will be presents?!» Et par IQ-poeng mindre og han hadde bare stirret tomt ut i luften mens siklet rant ut av munnen hans.

Etter denne klønete starten fortsatt bare problemene å lempe seg på lasset. Og var det noe jeg virkelig fikk kjenne på kroppen så var det kontrollen og kameraet. Jeg kan ikke huske siste jeg opplevde et kamera som kjempet så mye mot meg. Det pekte alltid der DET ville stå, og ikke der JEG ville det skulle stå. Det hadde også en lei tendens til å spinne, snurre og hoppe konstant. For å oppsummere det kjapt så tok det ikke mer enn en time før jeg trengte å svelge en Ibux for å lette på hodepinen.

Sonic Boom: Rise of Lyric
OK, kamera, hold deg rolig nå. Helt roooolig...

Så var det kontrollen. Den er både stiv og uresponsiv. Det var veldig vanskelig å utføre presise hopp og bevegelser, og det endte med at enten så beveget jeg meg for mye eller så beveget jeg meg ikke i det hele tatt. Helt ypperlig for et actionplattformspill.

For dette er ikke lenger et tradisjonelt Sonic-spill hvor du bare hopper på fiendene dine. Nei, i Sonic Boom har de gått for en slags Devil May Cry/Bayonetta-formel der du skal slå løs på fiendene i nærkamp. Men i motsetning til Devil May Cry og Bayonetta, så er kombinasjonsangrepene og teknikkene kjedelige. Her holder det å bare trykke på den ene knappen om igjen og om igjen til alt rundt deg er dødt. Våpen kan man også plukke opp, men de tilføyer så utrolig lite til kampene at det nesten ikke er noe vits.

I tillegg til all denne moroa så hakker spillet uten like. Det var ikke snakk om minutter mellom hver gang bildeoppdateringen sank, og spillet til tider så ut som det stod stille. Det er nesten som om spillet ga konsollen frysninger. Hadde jeg sett litt nøye etter så hadde jeg nok sett gåsehud på Wii U-en.

Hadde det vært grafikken og alt det som skjedde på skjermen som fikk konsollen til å knele kunne jeg forstått det til en viss grad, men spillet har ikke akkurat særlig mye grafikk å skryte av. Selve figurene ser OK ut, men omgivelsene og verdenen er en eneste smørje. Lavoppløste teksturer og kornete detaljer preger alle områdene du besøker. Det hjelper heller ikke at grafikken blir akkompagnert av stive animasjoner og bevegelser. I mellomsekvensene ser alle figurene ut som om de er leketøysfigurer som ikke har blitt leddet riktig, om det gir noen mening.

Sonic Boom: Rise of Lyric
Å trykke på to knapper har aldri vært mer intensivt enn dette.

For å smøre smør på flesk så forsøker spillet seg på en litt åpen verden. Her er det meningen at du skal utforske og bevege deg fritt fra sted til sted, men det ligger absolutt ikke noe engasjement i det. Den åpne verdenen er for det meste tom, sett bort fra et par NPCer som står spredt rundt omkring, klare til å gi deg et lite oppdrag. Mesteparten av tiden her blir bare brukt på å løpe til det neste stedet du skal til. Attpåtil er det ikke alltid tydelig hvor du skal.

En annen ting som plaget meg like mye gjennom spillet som alt jeg har nevnt tidligere var at Sonic, Tails, Knuckles og Amy kommenterer alt. ALT. Jeg kunne ikke nærme meg en bounce pad eller en ring uten å høre alle fire figurene kommentere det.

Jeg gikk inn i et rom med noen sprukne vegger (som betyr at du kan knuse dem). Da jeg kom frem til den første veggen sa Sonic «I think I can break these walls» Neste vegg kommenterte Tails «These walls can be broken» Så tredje vegg var det Amy sin tur med «I can break these walls», og til slutt toppet Knuckles det med «I love punching walls». Dette kaklekoret fortsatt gjennom hele spillet. Er det rart jeg får hodepine?

Jeg kan fortsette å ramse opp alt annet jeg syntes er galt med Sonic Boom: Rise of Lyric, men da ville denne anmeldelsen aldri ta slutt. I stedet vil jeg bare oppsummere det slik: Sonic Boom: Rise of Lyric er en desperasjonshandling.

Sonic Boom: Rise of Lyric
Knuckles utfører nå den mest intellektuelle tanken og handlingen han kan komme med.

Det viser at Sega nå har gått tom for ideer. For alt de har gjort her, er å slenge sammen så mange forskjellige sjangere og ideer som mulig i et håp om at noe skal klistre seg til veggen.

Du finner litt Ratchet and Clank, litt Jak and Daxter, litt Devil May Cry, litt tradisjonell Sonic og mye annet rart blandet sammen til en eneste smakløs og grisete lapskaus. Resultatet er bugs, kameraproblemer, elendig kontroll, kjedelige kamper, uinspirerende dialog, ødelagt gameplay og en verden som mangler sjel. Det er vanskelig å se hvor de ønsket å gå med spillet. Hva var hovedkonseptet her?

Det var ikke et eneste tidspunkt hvor jeg faktisk opplevde å ha det gøy med spillet. Fra start til slutt så var det bare frustrasjon og skuffelse. Jeg har ikke de høyeste forventningene til et Sonic-spill, men etter de siste gode utgivelsene fra Sega så hadde jeg et lite håp. Et lite håp om at dette i det minste kunne være et OK Sonic-spill. Men akk og ve, det er et spill som tråkker Sonic enda lenger ned i søla.

Det eneste som faktisk viser tegn til å være gjennomført ordentlig i dette spillet er stemmeskuespillet og lydsporet. De ellers så kleine, og til tider fengende, pop-sangene fra tidligere Sonic-spill er blitt byttet ut med et mer passende og behagelig lydspor, og stemmeskuespillerne gjør en relativt god jobb med tanke på dialogen de har å jobbe med. Jeg føler at spillet kan takke TV-serien for nettopp denne biten.

Men hvorfor ble spillet så dårlig? Er det utviklerne sin feil? Studioet som utviklet spillet for Sega, Big Red Button, består av veteranutviklere fra Naughty Dog. Hvordan kunne folk fra et så talentfull studio utvikle dette? Hvor gikk det galt? Det er noe jeg kommer til å spørre meg selv i lang tid.

Alt jeg vet er at dette garantert ikke var den rebooten Sega håpet på, og en smart avgjørelse vil være å la Sonic ligge på hylla en god stund før de prøver seg igjen. Beste er kanskje om de pensjonerer ham en gang for alle, for dette er et sår som vil bli vanskelig å lege.

Nå må dere unnskylde meg. Jeg trenger enda en Ibux.

Sonic Boom: Rise of Lyric
Disse nesten automatiske løpesekvensene er vel omtrent så spennende som gameplayet blir.
02 Gamereactor Norge
2 / 10
+
Stemmeskuespillet og lydsporet er faktisk ganske bra
-
Rotete og ødelagt gameplay, kameraet lever sitt eget liv, stiv kontroll, monotone og kjedelige kamper, klarer ikke å se eller finne entusiasmen og målet til utviklerne.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Sonic Boom: Rise of LyricScore

Sonic Boom: Rise of Lyric

ANMELDELSE. Skrevet av David Selnes

Med Big Red Buttons Sonic Boom: Rise of Lyric er Sonics siste eventyr ute, og bør kanskje forbli nettopp det. Hans siste eventyr...

2
Slik ser Sonic ut i Unreal Engine 4

Slik ser Sonic ut i Unreal Engine 4

NYHET. Skrevet av Morten Bækkelund

På samme måte som Mario, ser Sonic litt malplassert ut i omgivelsene skapt med Unreal Engine 4, ettersom disse er vesentlig mer virkelighetsnære enn traktene det lynraske...



Loading next content