Sin and Punishment: Successor of the Skies

De fleste som tilhører Nintendo 64-generasjonen er godt kjent med Treasures rekke av skytespill. Siden Gunstar Heroes i 1993 har utvikleren vært kjent for å produsere skytespill av høy standard, og kult-klassikeren Sin and Punishment på ovennevnte konsoll var intet unntak. Med Sin and Punishment presiserte de hvor hårreisende raskt ting faktisk skal gå før adrenalinet begynner å stige, og i oppfølgeren har de lagt lista enda et hakk høyere.

Til øreblødende japansk arkademusikk flyr eller løper du mellom husvegger og ildkuler, og i løpet av første kampsekvens ser jeg at Treasure virkelig har jobbet med å gi oss en oppvisning i skytespill som de skal være. Du får et titalls fiender å beseire i løpet av det første minuttet, og ved hjelp av jetpacken og lyspistolen er du alt annet enn hjelpesløs idet du suges inn i en verden fylt med gedigne romskip og laserstråler.

Du kan spille som Isa eller Kachi, som sammen er fanget i byen Nemolux. Selv om figurenes hovedtrekk er like er det fremdeles et par ting ved kampmetodene deres som skiller dem fra hverandre, da Kachi ofte viser seg som den mer taktiske motparten til Isa. Kachi kan nemlig lade opp skudd som påvirker opptil åtte ofre, mens Isa må nøye seg med en person per oppladning. Begge fungerer fint gjennom spillet, som avhengig av vanskelighetsgraden kan være alt fra usannsynlig frustrerende til latterlig enkelt, men enten du spiller for å sanke poeng eller for å få fem timer med heseblesende moro lønner det seg å velge figur deretter.

Og det er poengsankingen som er hele moroa med Sin & Punishment: Successor of the Skies. Spillet flyter fint uten å by på de største konfliktene, men om du først setter i gang med poengjakten får du bryne deg på verre møter med mer utfordrende etapper. Du får poeng for det meste du gjør, være det seg å tilintetgjøre fiender eller rett og slett å overleve stadiene. Om du blir truffet minskes poengsummen, mens død medfører nullstilling av poengbarometeret.

Heldigvis kan du perfeksjonere poengsummene på high-score-listen hele tiden, og den store styrken til Sin & Punishment: Successor of the Skies ligger i lysten du får til å stadig forbedre og perfeksjonere dine poeng. Spilletiden er snau, men på grunn av muligheten til å poste dine poeng online og stadig bli bedre enn andre brukere blir det like morsomt hver gang å besøke de forskjellige delene spillet er stykket opp i.

Et mer irriterende element er imidlertid den oppmerksomhetssyke bakgrunnsmusikken, som både er bråkete og i overkant slitsom å høre på i lengden. Soundtracket blir som en slags blanding av Star Wars-introen og japansk power-aerobic, og selv om du i blant kjenner at energien stiger når at et skudd treffer i takt med bassen er det som regel bare et irriterende bakgrunnsteppe. Det er japansk arkademusikk på sitt beste (og verste), og kunne med glede ha blitt byttet ut med noe litt mer livsnært og... behagelig, rett og slett.

Mange av monstrene du møter er både fryktinngytende og fantastisk bisarre, og bossene ser for det meste ordentlig gjennomførte ut. Hver enkelt boss byr på sin særegenhet, og det er snakk om ordentlig ekle og generelt stygge monstre du skal overvinne.

Mindre spennende er soldatene og bakkekrypene, som lider av mangel på identitet og variasjon. I starten får du ofte møte gigantiske skip som er utstyrt med en tilsynelatende uendelig rekke soldater, og mangelen på forskjell under disse kampene gjør at jeg til tider blir lei. Ofte må du treffe samme punkt på fienden i en god stund, og når det eneste som skiller disse kampene fra hverandre er flere ildstråler og soldater er det enkelt å venne seg til en viss taktikk for å unngå fiendens angrepsmetoder.

Men dette er ikke nok for å ødelegge spillbarheten. Treasure har gitt oss nok en Wii-tittel som er gjennomført med grafisk verdighet som er langt over gjennomsnittet, der både actionsekvensene og kameraføringen flyter problemfritt. Sin & Punishment: Successor of the Skies utmerker seg i de forskjellige skytesekvensene, og det er en fryd å sende kulene rett i planeten på motstanderen fordi det bestandig kjennes og ser naturlig ut.

I motsetning til forgjengeren kan du denne gang bevege deg over hele skjermen, som gir deg tilgang til enda mer action og skuddsekvenser. I tillegg er kontrollene enkle å venne seg til, da siktemarkøren blir styrt ved å peke med Wii Remote. Det forenkler prosessen med å sikte, låse og til slutt avfyre skudd, og enten du låser fienden eller skyte fritt er siktefunksjonen forbausende presis. I nærkamp kan du like enkelt utføre angrep som gjør mer skade ved å trykke på knappen og ramme noen med sverdet. Kontrollsystemet er sammenhengende og logisk, og er på ingen måte unaturlig. Det er også forholdsvis enkelt å unngå angrep ved å rulle til forskjellige sider, og om det er umulig får du også mulighet til å gjøre deg immun i et par sekunder ved et tastetrykk.

Alt i alt er Sin & Punishment: Successor of the Skies en Wii-tittel som eksellerer på mange felt. Ved å konstant gi spilleren forbedringspotensiale kan man med glede spille samme stadium flere ganger, og den frie formen gjør skytespillet til en oppvisning i underholdende og variert opplevelse. Absolutt verdt et kjøp om du er på leting etter et spill som både utfordrer og engasjerer mens blodpumpa går i hundre.