Shellshock: Nam ’67

Guerilla Games mener selv at de utgir det mest realistiske Vietnambaserte spillet til nå. Vi følger en rekruttsoldats ferd fra begynnelsen i Vietnamkrigen. Utviklerne vil vise oss de harde realitetene de amerikanske styrkene sto overfor i Asia. Litt taktikk, litt tenking, men mest action er tydeligvis resepten for å gjenspeile den "virkelige" krigen. Øyeblikkelig etter ankomst blir vi kastet ut i det første oppdraget.

Alle nordvietnameserne vi kjemper mot har en klassisk kjeglehatt av strå, og roper de samme engelske frasene; "I’m gonna get you, GI!", "Die, GI!" og så videre. De amerikanske soldatene kaller fiendene konsekvent for "Charlies" og "VC’s" (Vietcong), så alt er på et overflatisk plan. Innimellom får vi se "sjokkerende", dog statisk fjollete, cut scenes der fienden likvideres forsvarsløst. Også sivile blir henrettet tilsynelatende unødvendig og umotivert. Her skal Guerilla Games virkelig vise verden hvordan soldatene hadde det. Ofte blir det bare dumt med disse hendelsene ettersom "soldatsamfunnet" er lite og intet spesielt skjer i for- eller etterkant. En soldat skyter en fange, og en stemme roper "Hva gjør du?", så sitter alle og venter på at spillfiguren skal bevege seg videre. Det er ingen realistisk foranledning for en slik hendelse, så det spørs hva utviklerne har tenkt akkurat her.

For å inkludere oss som spiller, er det bestandig vi som må gjøre de sentrale oppgavene - mutters alene. Vi får assistanse i skuddvekslingene, men det er ikke mulig å få med seg en mann eller to i støtte når vi stormer bak fiendens linjer. Gjerne må vi inn i tunneler for å sprenge diverse hindre eller for å kollapse tunellene. Andre ganger blir vi sendt til uriasposten i front for å utløse feller på en "trygg måte". Vi får ingen støtte til dette gjøremålet heller. Man skulle tro at øverstkommanderende ser på rekrutten som en ekspert. Det er vel heller et faktum at rekruttens liv er unnværlig. Trolig er det sårende for spillere å ikke bli tatt bedre hånd om, men slik er altså den beinharde krigsmentaliteten.

Mellom oppdragene kan vi vase rundt i militærbasen og øve litt på skyting til datidens seneste listemusikk fra USA. Vi kan bruke opptjent kreditt på å kjøpe diverse våpen eller andre belønninger. Dametilbudet fra en horemamma og en soldat fra basens nedrighet er ikke utprøvd, og kommenteres ikke videre. Muligheten skal dog være der.

Oppdragene er middels varierte og til tider langvarige. Det største irritasjonsmomentet er det nevnte faktum at alle viktige oppgaver må utføres alene. Skuddvekslinger kan pågå i det uendelige med mindre spillkarakteren utfører de nødvendige oppgavene. Dette er oppgaver alle andre kunne ha gjort også, så det er ikke mye snakk om lagspill. En fin mulighet til å stige i gradene er det imidlertid. Tredjepersonsperspektivet er litt spesielt, men fungerer stort sett godt. Tilsynelatende enkle hindringer som trestammer over veien og lignende, kan soldatene utrolig nok ikke passere. Dette oppleves som en merkelig måte å begrense bevegelsesmulighetene for soldatene. Bare der det er mulig å ta seg fram med rullestol, kanskje med unntak av i vann, stiger og trapper, kan soldatene forflytte seg.

De amerikanske styrkene har absolutt sine svin på skogen i dette spillet, så utgiverne prøver ikke å glorifisere "krigsheltene". Det vises på ingen måte nåde overfor fienden. Den kunstige intelligensen i Shellshock er temmelig spesiell. Ofte ser nordvietnameserne motsatt vei når kulene kommer fra forventede posisjoner. Enkelte fiender tåler mange kuler, andre knapt én. De høyere offiserene er født med et nærmest skuddsikkert vev, så det er ikke alltid like lett å få has på dem. Det er fullt mulig å skyte kroppslemmer av VC’ene, men dette ser ikke spesielt realistisk ut. Ei heller er blodspruten sjokkerende virkelighetsnær. Grafikken er relativt god, og lydeffektene er realistiske og intense. Smerteskrikene er frekvente og bombeflyene buldrer bra fra seg.

Shellshock: Nam ’67 er ikke et taktisk krigsspill, men snarere tvert imot et klassisk shoot-’em-up-spill. Det har tidvis sin underholdningsverdi, men lider ofte av ensformige kampscener. Utgivelsen kan by på mye action og lite venting for alle som liker det. Oppdragene er i blant krevende, så fans av sjangeren kan fort bli litt utfordret. Shellshock passer kun for spillere over 18 år, men blir kanskje da ikke like interessant for alle. En engasjerende handling er ikke til stede, så det som er spennende for yngre, er kanskje ikke like underholdende for mer rutinerte konsollspillere. Det går i lang stang pang i den fjerne Østen, så Shellshock anbefales kun til folk som orker mer av Vietnamkrigen og ikke har så store krav til handling og realisme.