Shadow of the Colossus

Min ponchokledde helt holder sverdet høyt over hodet i et par sekunder, før han presser det ned gjennom den pulserende tatoveringen og inn i kraniet på den enorme steinkjempen. Et øredøvende brøl gir ekko i dalen, og kjempen prøver forgjeves å riste ham av. Jeg holder nok en gang knappen nede på joypaden, men begynner plutselig å tvile litt. Er det virkelig meningen at noe så pent skal måtte dø? Er jeg helt sikker på at oppdraget mitt er rettferdig? Bunner det i egoisme, eller har det et større formål? Et kort blikk ned på grab-meteret får meg dog på andre tanker. Om ganske få sekunder mister helten min grepet på kolossens tykke manke - og når det skjer, faller han mot bakken. Jeg holder knappen inne et par sekunder og lar ham nok en gang drive sverdet gjennom det steinharde ytret. I neste øyeblikk stopper musikken. Kolossen stavrer frem og tilbake, nærmest beruset, før han faller sammen på den ufruktbare marken - tung og død. Sekunder senere gjennomhulles Wander av hundrevis av sorte stråler og faller bevisstløs om.

Det er vanskelig å drepe kolossene i Shadow of the Colossus. Ikke bare fordi de er vandrende utfordringer med sylskarpe pigger, har metertykke panserplater og overflater av blankpolert onyx, som kan knuse deg som en maur med baksiden av en enorm hånd eller et enkelt tramp. Det er fordi de er så imponerende, så majestetiske, at det gjør vondt å drepe dem. Landets 16 vandrende kjemper er nydelige skapninger, hvileløse vakter som bevokter det forbudte land, og når du for første gang får øye på en i tåken, stopper verden i et kort øyeblikk. Det samme skjer når du, etter å ha kravlet frem og tilbake over den ujevne overflaten, endelig når frem til monsterets akilleshæl, og hever sverdet for å levere dødsstøtet. Selv når det svarte blodet spruter ut av kraniet har du nesten lyst til å rope "Unnskyld, men jeg er nødt til å gjøre det!".

Det er tydelig at vår helt Wander har en egen historie. Mens han sender piler fra buen sin i en hastighet som ville gjøre Legolas til skamme, svinger han det medbrakte sverdet som en utrent stallgutt. Det er tydeligvis ikke hans. Og hvem er jenta som han forsiktig fraktet til tempelet på hesteryggen?

Shadow of the Colossus er ikke redd for å være smalt, og styrer langt utenfor den kommersielle hovedveien som 99 % av spillene du har spilt de siste årene cruiser på. Her er det ingen horder av fiender å nedlegge. Du skal ikke fange fem høns eller samle tre edelstener for å få byens vismann til å peke deg i riktig retning. Spillet er en eneste lang jakt på de kneisende kolossene. På hesterygg over golde sletter, gjennom smale sluser og over frodige marker rir du mot ditt neste mål med en besluttsomhet ulik noen annen. Seksten monstre skal nedlegges. Lykkes det, bringes den fjærlette Mono tilbake til livet.

Å betegne Shadow of the Colossus som et spill utelukkende bestående av bosser, er ikke en helt nøyaktig beskrivelse av disse umåtelig flotte skapningene. De er snarere hele baner - de inneholder både kampene, gåtene og prøvelsene. Her er presise hopp, hårreisende klatreturer over skjellete hud og pansrede overflater, og vriene dueller med sverd og bue. Hver koloss har sin egen væremåte og temperament, og det er opp til deg å finne ut hvordan de skal beseires.

Icos sjelelige oppfølger er likevel ikke uten enkelte kjepper i opplevelseshjulet. Styringen av Wander er vanskelig - det føles til tider som om man beveger seg gjennom sirup når jeg guider den besluttsomme helten fra fjellhylle til fjellhylle. Det uoppmerksomme kameraet gjør heller ikke arbeidet lettere. Det svever hvileløst rundt over hodet på Wander, men finner sjelden den optimale vinkelen å vise eventyret fra. Jeg justerer det løpende, men ender allikevel med å bli frustrert og irritert.

Fra tid til annen koster det meg faktisk livet at jeg ikke kan se nøyaktig hvor den skinnende, svarte hånden hamrer i jorden, eller hvor den store foten tramper i bakken. Det er småting, helt klart, og det fikk meg aldri til å gi opp mitt storslåtte eventyr - men jeg forbannet likevel av og til den knotete styringen. Det er også tydelig at rammene for hva min gamle PS2 kan klare, sprenges av Shadow of the Colossus. Når spillet virkelig brer seg ut og leverer bøttevis med detaljer, et fjell av en koloss og samtidig sender kaldt, silende regn i hodet på Wander, ja da faller hastigheten markant. Lysbilder er ikke den optimale måten å oppleve et så ambisiøst eventyr som Shadow of the Colossus på. Kanskje burde Fumito Ueda ha holdt litt tilbake?

Colossus kan ikke beskrives som annet enn flott, bevegende og ekstremt eventyrlig. Det er fantasifullt, fylt til randen med atmosfære og er uten tvil et av de mest uforglemmelige spill jeg noen gang har rundet.