Scooby-Doo! Mystery Mayhem

Scooby-Doo, en av mine store tegneseriehelter fra barndommen, har fått en storveis comeback med to store Hollywood-produksjoner for lerretet og nå også tilgjengelig på dagens spillkonsoller. På tross av en lunken mottagelse av film nummer 1, ble det satset stort på film nummer to, Monsters Unleashed, men også denne viste seg å bli en flopp.

Det var derfor med heller tvilsom entusiasme at jeg la spillversjonen i PS2en. Hvorfor skulle utviklerne av spillet Scooby-Doo ha gjort seg mer i flid enn filmmakerne i Hollywood. At spillet i utgangspunktet er beregnet på de aller yngste, behøver ikke være ensbetydende med at spillet ikke kan være underholdene for oss litt eldre, men det var likevel, uten store forventninger jeg ventet mens spillet ble lastet.

Åpningen ga derimot en hyggelig og nostalgisk velkomst med Scooby-Doo, med sang og musikk fra de orginale seriene fra 70-tallet. Som en klassisk episode av Scooby-Doo, starter spillet med at gjengen drar av sted for å undersøke rykter om at det spøker i en gammel herregård. Som spiller kan du velge mellom og kontrollere Scooby-Doo eller Shaggy. Du kan hele tiden bytte mellom disse to, siden den ene stort sett følger etter den andre, uansett hvem du spiller. Hensikten av å kunne bytte mellom Scooby og Shaggy er vel heller ikke veldig viktig for spillet, siden det er liten forskjell på forskjellige kunster, styrke etc., men det er jo alltid moro med LITT variasjon, så pytt sann.

Spillet klarer til tider å skape en god atmosfære, da det er gjort et skikkelig arbeid med voice-over fra skuespillerne. Det høres nesten ut som originalstemmene fra 70-tallet. Det er også mengder med hemmelige passasjer og minispill gjemt i spillet, savepoints og objekter som kan plukkes opp, flyttes på eller klatres i. De fem episodene består av spøkelseshuset, et gammelt filmstudio, et wild west show, ødemarken og til slutt et super high-tech forskerselskap.

Jo da, variasjonen i spillet er ikke av det verste en har opplevd, men helhetsinntrykket taper seg likevel fordi spill utviklerne ikke har tatt seg god nok tid til å perfeksjonere gameplayet godt nok. Det er mengder med funksjoner som ikke virker som de skal, for eksempel spøkelsesvåpenet "The Tome of Doom" som skal hjelpe Scooby og vennene hans og fange spøkelser og poltergeist, men i stedet tvinger spilleren til å restarte brettene. Spillet i seg selv er alt for lett, selv til å være beregnet på barn, og grafikken er ikke bra nok når vi spiller på PS2 og vet hva den lille svarte boksen faktisk kan yte.

Kort fortalt er spillet helt greit som søndags formiddags underholdning for de minste, og for store fans av bikkja og kompisene hans, men det blir ikke en langvarig lykke. Scooby-Doo er ei dødskul bikkje, men har fortsatt en del triks igjen å lære...