Saint's Row 2

Jeg sitter i et rom, i kjelleren på et hotell i London, og svetter. Dette er siste presentasjon i en lang rekke med visninger, og foran meg står to utviklere og legger ut om de nye fete egenskapene i Saint's Row 2. Customization, pimping og respekt. De gjentar seg selv - uten at de merker det.

Det første Saint's Row-spillet var en ganske stor suksess, rent økonomisk. Kunstnerisk var det derimot ikke mer enn nok en GTA-kopi. De bombastiske gangsterne som hoppet rundt på skjermen, traff likevel enkelte spillere midt i hjerteroten, nok til at utviklerne kunne forsvare en oppfølger.

- Problemet med det første spillet var i all hovedsak knyttet til en uinteressant historie, og blasse karakterer, sier produsent Greg Donovan. Han forsikrer oss at de har lært av alle feilene de gjorde i forgjengeren.
- Denne gangen skal spesielt historien være mer spennende og involverende, legger han til.

Handlingen foregår 10-15 år etter det forrige spillet, men Donovan kaller dette tegneserietid.
- Det er på ingen måte realistisk at en by kan ha gjennomgått så store forandringer på 15 år, men denne logiske bristen bryr vi oss lite om. Så lenge spillet blir bedre, har det ingenting å si for oss, poengterer Donovan.

Vår mann i Saint's Row 2 våkner opp på fengselets sykestue, etter en heftig eksplosjon. Bakmennene er gangstere i hans egen gjeng, The Saint's. Alt har gått i oppløsning, og når hovedpersonen slipper ut av fengselet, oppdager han at tre nye gjenger regjerer i byen Stillwater. Som du sikkert har gjettet, er spillets hovedtemaer svik, hevn og respekt, og din første oppgave blir å bygge opp en helt ny gjeng. Ifølge Greg Donovan har vi å gjøre med en svært hevnlysten person, som vil gjenerobre Stillwater, koste hva det koste vil.
- Dette bidrar til at Saint's Row 2 blir en langt mørkere affære enn historien i det første spillet, forsikrer han.

Et viktig aspekt ved Saint's Row 2 er muligheten til å spille gjennom hele historien i samarbeidsmodus.
- Dette er noe av det som skiller oss fra GTA, sier Donovan litt småstolt.
Det er i og for seg riktig, og tanken er god. Det er alltid mer underholdende å spille gjennom en kampanje sammen med en kompis, enn å spille gjennom historien alene. Problemet oppstår derimot hvis dere ikke er helt samkjørte i denne enorme byen. Jeg oppdaget raskt at det var lett å komme bort fra hverandre, og da blir det hele mer en enspilleropplevelse enn noe annet.

Et annet område som har blitt utvidet er muligheten til å designe din egen spillfigur. Dersom du virkelig har en drøm om å spille gjennom spillet som en androgyn, overdimensjonert boleklump, så har du faktisk muligheten til det. Her har du så mange parametre å stille på at du sannsynligvis vil kunne skape den spillhelten du alltid har sett for deg. Spillutviklerne lover også at du kan velge mellom over 500 klesplagg, og med ulike fargekombinasjoner blir det nærmest ingen grenser for hva du kan ha på deg.

Du kan ikke bare endre utseendet til figuren din, spillet gir deg også muligheten til å justere gangen hans, og stille inn hvordan han oppfører seg i sosiale sammenhenger. Etter det jeg kunne se er hip-hop-klisjeene gjenskapt ned til minste detalj, med all gestikulering og fiksfakseri dette måtte innebære. Alt handler om å pimpe dine omgivelser, for å få respekt i byen. Respekten du tjener opp, vil gi deg muligheten til å åpne nye oppdrag i spillet.

Jeg lener meg tilbake i stolen og forsøker å absorbere all informasjonen. Customization, pimping og respekt. En tanke slår meg - er det dette vi egentlig vil ha?

Noe av grunnen til at det første Saint's Row-spillet ikke appellerte til meg, hadde å gjøre med den overfladiske historien, og de likegyldige karakterene. Problemets kjerne ligger for min del nettopp i de enorme tilpasningsmulighetene. Egendesignede karakterer gir kanskje enkelte spillere utløp for innestengt kreativitet, men muligheten skaper også en form for likegyldighet til spillet, og spesielt historien. Jeg har alltid ment at det er gode grunner til at det eksisterer karakterdesignere, og de vil sannsynligvis alltid gjøre en bedre jobb enn meg. Jeg tror rett og slett ikke nok på figurer jeg selv har skapt, og historien blir et mislykket karakterdesigns første offer. Dersom utviklerne hadde skapt en interessant og dyp figur, med sin egen livshistorie, ville jeg sannsynligvis levd meg mye mer inn i handlingen. Dette kan jeg derimot se langt etter, så lenge utviklerne maser i det uendelige om customization.

Det er selvsagt for tidlig å felle noen endelig dom over Saint's Row 2. Likevel er det enkelte elementer som allerede har fått mine innebygde alarmklokker til å ringe. Et spill blir ikke nødvendigvis bra av å gi spillerne uendelige tilpasningsmuligheter, og en totalt åpen spillverden kan ende opp med å føles totalt meningsløs. Gi meg heller en engasjerende historie, en dyp verden og spennende spillkarakterer, og jeg vil kaste meg over det med en gang.