Rogue Spear: Black Thorn

Etterhvert finnes det en vrimmel av first person shooters på spillmarkedet. Jeg har hele tiden hatt en spesiell svakhet for Rainbow Six- og Rogue Spear-seriene, ikke minst fordi plottet - som er basert på Tom Clancy’s bøker - har vært snekret sammen såpass bra.

Med begivenhetene den 11. september er det med en annen alvor man kaster seg over et spill som Rogue Spear: Black Thorn, ikke minst fordi Red Storms nye tittel beskjeftiger seg med såkalte copycat terrorists, det vil si terrorister, som etterligner kjente terrrorist-aksjoner.

I den opprinnelig planlagte utgaven av spillet inngikk et oppdrag med befrielse av gisler ombord på et rutefly, men denne missionen er ikke med i den endelige utgaven. Den første missionen er imidlertid ikke mindre dramatisk. Den går nemlig ut på å befri ambassadøren og en rekke gissler på den japanske ambassaden i Peru.

En avhopper
Et tidligere medlem av Rainbow Six-teamet har under en aksjon mishandlet en fange. Ved en etterfølgende psykologisk vurdering, blir vedkommende erklært så psykisk ustabil, at han må tas ut av aktiv tjeneste.

Det er han ikke særlig fornøyd med, så han nøyer seg ikke med å forlate Rainbow Six, han skifter side - og slår seg sammen med en rekke av verdens terrorister. Til sammen utgjør de en skarp styrke, som har satt seg som mål å gjenta en rekke av fortidens terror-angrep. Rainbow Six-teamet må derfor stramme seg opp ekstra, fordi motstanderen kjenner våpnene, de taktiske oppleggene og ikke minst en rekke av de enkelte medlemmene.

Selvstendig spill
Rogue Spear: Black Thorn er i prinsippet en samling ekstra oppdrag, basert på den spillkoden, som ble brukt i det opprinnelige Rogue Spear. Ved allikevel å utgi dem som selvstendig spill, har nye spillerne også mulighet for å være med, uten at de absolutt MÅ ut og skaffe seg forgjengeren.

Til gjengjeld får de ni Single Player-missionene, som er både vanskelige, detaljerte - og nærmest skremmende realistiske. Nye spillere vil fort oppdage, hvor viktig forberedelses- og planleggningsfasen er i Black Thorn. De spillerne, som har kjennskap til serien i forveien, vil til gjengjeld råde over en rekke nye våben - inkludert tysk og belgisk produserte maskinpistoler, og ikke minst landminer.

Utover Single Player-oppdragene, rommer Black Thorn seks nye multiplayer-missioner, med nye lokasjoner og variasjon fra tidligere utgitte missioner. I tillegg rommer spillet en spesiell Multiplayer Mode - Lone Wolf - hvor én soldat skal sloss mot resten. Alle deltagere har bare et håndvåpen, mens Lone Wolf kan velge et hvilket som helst våpen. Gøy og medrivende - men allikevel litt sløvt i forhold til det overordnede, virkelighedsnære setupet.

Varierte oppdrag
Oppdragene er lagt til vidt forskjellige lokasjoner, som strekker seg fra arktiske forhold med en militærpost i Alaska, over Holland og Thailand til den japanske ambassaden i Venezuelas hovedstad, Caracas. Dessuten er det en fin variasjon av utendørs og innendørs oppdrag og av værforhold og tidspunkter på dagen.

Skal man dryppe litt malurt i begeret, så må årsaken være, at det snart må være det siste, som skvises ut av den etterhvert aldrende Rogue Spear-game enginen. Soldatene virker litt kantete og karaktérløse, i forhold til, hva andre spill i genren kan prestere.

Til gjengjeld må det også sies, at den spillformelen, som ligger bak Black Thorn er meget velfungerende - og det er på en eller annen måte ikke noe å si til, at UbiSoft og Red Storm fortsatt utgir spill etter den. For den virker!