Rise of the Tomb Raider

Oppdatert med en vurdering av Playstation 4-utgaven:

Rise of the Tomb Raider ble sluppet til Xbox One for elleve måneder siden, og selv om spillet fikk gode karakterer ble det likevel en del diskusjon og misnøye rundt lanseringen. Microsoft hadde nemlig inngått en avtale om eksklusivitet med Square Enix, og det til tross for at serien tradisjonelt sett har blitt sluppet til flere plattformer samtidig. Playstation 4-eiere har ventet tålmodig, og nå kommer det endelig til deres plattform. Som et takk for at dere ventet har dessuten utvikler Crystal Dynamics fylt opp med massevis av ekstra innhold, og det er dette vi har testet for deg.

Denne 20 Year Celebration-utgaven inneholder de to utvidelsenen Baba Yaga: The Temple of the Witch og Cold Darkness Awakened som allerede har blitt sluppet til Xbox One og PC. I Baba Yaga skal Lara finne en heks og i den andre skal hun kjempe mot zombier. Begge er ganske morsomme, korte avsporinger, og de fungerer fint som underholdende forlengelser av hovedspillet. Ingen av dem kan imidlertid skilte med samme kvalitet som den vi finner i selv hovedhistorien.

Med i pakken får du dessuten to versjoner av utvidelsen kalt Blood Ties. I denne fascinerende udvidelsen skal du utforske Croft Manor, der enda et mysterium venter på deg og Lara. Her har Crystal Dynamics igjen fokusert på det mest sjarmerende aspektet ved Rise of the Tomb Raider, nemlig Lara selv. Ved å la henne utforske hennes egen historie i familiens hjem, får vi se en høyst interessant utvikling hos eventyreren. Vi får innblikk i familiens fortid, men det er også en fin personlig reise for Lara som vi får ta del i. Blood Ties er ganske enkelt et glimrende tilskudd til spillet.

I Blood Ties Nightmare utforsker du fortsatt Croft Manor, men denne gangen blir hele herregården angrepet av zombier. Denne delen mangler den tyngden vanlig Blood Ties kan skilte med, men den lar deg i det minste spille i co-op i beste Left 4 Dead-stil. Likevel er dette ikke hovedstyrken i Rise of the Tomb Raider. Jeg kan dog anbefale den nye Endurance-delen der du og en venn skal løse puzzles samtidig som dere kjemper for livet, og dette gir langt mer mening i forhold til spillets kontekst.

Alt innholdet holder høykvalitet på grafikken, og selv om det ble sluppet i fjor er det fortsatt et av de peneste spillene på konsoll. Detaljrikdommen er nesten utrolig i de ulike områdene. I likhet med Uncharted 4: A Thief's End finner vi her en storslått visuell opplevelse, og det er et vakkert skue fra start til slutt.

Totalt sett er Rise of the Tomb Raider en nøyaktig like fantastisk spillopplevelse som da det først ble sluppet, og med tanke på alt som følger med i pakken er dette litt av et tilbud. Det er uansett hovedspillet som er det største trekkplasteret her, og det har de samme minusene som du kan lese i vår anmeldelse fra 2015. Det er likevel verdt å si at Rise of the Tomb Raider fortsatt er et av de beste actionspillene på dagens konsoller.

Av: Magnus Groth-Andersen

Les anmeldelsen av hovedspillet på neste side.

Tomb Raider og Lara Croft er for legender å regne i det globale spillmiljøet. Spillene har hele veien blitt hyllet for fantastiske opplevelser, serien er en av de store grunnene til Playstations suksess og Lara Croft er den aller største kvinnelige actionhelten vi har. I 2013 gjorde Crystal Dynamics et vellykket forsøk på en reboot av serien, med Tomb Raider til PC, Playstation 3 og Xbox 360. Ti måneder senere kom dessuten Tomb Raider Definitive Edition til Playstation 4 og Xbox One. Min mening er at dette er et av de aller beste spillene til den nåværende konsollgenerasjonen, og et verdig farvel med den forrige. Fallhøyden var med andre ord stor da jeg satt meg ned med Rise of the Tomb Raider. Jeg regner med at du allerede har bladd ned for å se på karakteren, eller at du gjør det nå, så jeg sier det med en gang. Rise of the Tomb Raider innfrir nesten alle forventninger.



Vi starter eventyret på vei opp et fjell i Sibir ett år etter hendelsene i forrige spill. Lara er på jakt etter Kitezh, en legendarisk by i fjellene, hvor håper hun å finne svar og bevis for å støtte opp sin avdøde fars forskning. Dessverre for Lara er hun ikke alene om å ville finne Kitezh. Trinity, en ressurssterk organisasjon med en stor interesse for det overnaturlige, er også på søndagstur i Sibir. De gjør livet ekstremt surt for lokalbefolkningen, og Lara i samme slengen. Ikke så veldig mye story der altså, men heldigvis gjør Rise det samme som forgjengeren. Spillet klarer å gjøre lite til mye, samtidig som det stadig dukker opp nye hindringer. I tillegg til dette får vi et gjensyn med Laras interne monologer ved leirbålene, der hennes syn på hva som har skjedd så langt kommer frem. Dessuten blir vi også servert noen minner fra barndommen hennes. Dette er med på å styrke Laras karakter og gjøre henne mer troverdig, samt gi oss som spillere en dypere opplevelse. Områdene i spillet har også blitt større og det er ofte flere vennlige personer der som kan gi deg sideoppdrag. I tillegg til gode belønninger for å gidde å gjøre disse oppdragene, henger de også sammen med hovedoppdragene og styrker historien enda mer.



Når det gjelder innhold som kommer tilbake fra forrige spill, passer begrepet "omtrent alt". Det var tross alt ikke noen mekanikker som ikke fungerte i forgjengeren, så hvorfor skulle de fjernes? Jeg syns i hvert fall at dette var et godt valg av Crystal Dynamics. De har beholdt alle godsakene, endret noe og gjort alt større og fetere. De tidligere nevnte leirbålene er på plass, og herfra kan man oppgradere og velge våpen, utsyr, antrekk og hurtigreiser. Du har den alltid trofaste buen med deg, og det er enda flere beleilig plasserte taupåler strødd utover områdene så man kan rive ned ting, lage taubroer og mer.



Vi får også et gjensyn med gravkamrene. Dette var en av tingene de fleste, inkludert meg, savnet i forrige spill. Det hadde noen, men de var alt for få og de var ikke særlig utfordrende eller givende. Med glede kan jeg opplyse dere om at det er mange flere her og de aller fleste av dem er både utfordrende og givende. Det er helt valgfritt å gjøre dem, men man får både erfaringspoeng og en og annen bonus av å gjennomføre. Man går aldri tomhendt ut av et gravkammer i Tomb Raider.



Den største kritikken mot Tomb Raider var nok at Lara gikk fra å være en sårbar og redd jente til å bli en ustoppelig drapsmaskin i løpet av utrolig kort tid. Det får være som det er. Kritikken hadde noe for seg, men ankepunkter mot forrige spill i serien skal ikke påvirke karakteren her. Med dette mener jeg altså at Lara fortsatt er en drapsmaskin uten like, men nå gir det i hvert fall mer mening. Hun har allerede gått gjennom ildprøven på helvetesøya Yamatai. Med andre ord ville det vært rart om hun ikke skulle drept for å redde sitt eget liv denne gangen. Frykt likevel ikke, for hun har ikke mistet menneskeligheten vi så tydelig så i forrige spill. Det er fortsatt stunder hvor hun er like sårbar som i vårt første møte med henne. Jeg følte med henne hele veien og forsto godt hvorfor hun gjorde det hun gjorde i de forskjellige situasjonene underveis.

Én ting jeg vil kritisere er imidlertid hvor mye denne dama tåler. Det er greit at det er et actionspill, men så mange fall fra så store høyer som vi ser i dette spillet kunne ingen overlevd. Et fall fra 10-15 meter rett ned på stein ville knust og knekt og most meg, men Lara velger heller å stønne, gni seg litt på panna eller ryggen, og deretter reise seg opp og gå av seg smerten på få sekunder. Man skal også ved flere anledninger svømme langt og lenge. Både valgfritt og påtvunget. Inne i grottene er det kanskje grei nok temperatur i vannet, men når du er på høyfjellet med snø og is på alle kanter, vil vannet ta knekken på deg på rekordtid. Det skjer uansett hvor mye adrenalin man har i omløp, med mindre man heter Lara Croft da. Dette er dog ikke totalt ødeleggende, og jeg kommer ikke til å trekke i karakter for det heller, men det drar meg litt ut av innlevelsen hver gang det skjer. Hvorfor lagde de ikke heller en mekanikk ut av å base i snøen?



Men nok om det. La oss fortsette med noe positivt, som for eksempel lyd og bilde. Spillet ser nemlig helt fantastisk ut. Kulissene er vakre og omgivelsene enda vakrere. Det føles som om jeg faktisk er på plass i fjellheimen og dalene og hulene sammen med Lara. Det er først når man kommer tett innpå vegger at man ser mangler og feil. I Rise of the Tomb Raider benytter Crystal Dynamics seg av den splitter nye spillmotoren Foundation (les mer om den her). Denne gjør mye flott. Snøskredet vi så på E3 i fjor skjer i sanntid, og bruker forholdsvis lite minne samtidig som det ser flott ut. Man blir også faktisk blendet av sola når man kommer ut av mørket. Å snu seg tilbake mot mørket har dessuten ingenting å si. Har man først blitt blendet tar det litt tid før man ser bra igjen. Snøeffektene er også imponerende. Jeg tror aldri jeg har sett så livaktig snø i et spill noen gang, og jeg merket at jeg unngikk dyp snø så mye som mulig. Lyden er også i toppform. Musikken setter stemningen perfekt, stemmeskuespillet er upåklagelig og de generelle lydene rundt omkring er realistiske og gir god dybde til spillverdenen.



Laras utrolige motstandsdyktighet for kulde, samt hva en normalt ville ansett som garanterte dødsfall, er ikke det eneste jeg vil pirke litt på. Vi har også det problemet at spillet er veldig likt forgjengeren i historieoppbygging og gameplay. Det er selvsagt bra at de henter tilbake alt som funket og forbedrer dette, men det er litt for lite nytt innhold og stort sett for små forbedringer til at det alltid føles som et nytt spill. Misforstå meg dog rett, dette er ikke et enormt problem ettersom grunnlaget tross alt var så bra. Områder er også større enn de var i forgjengeren, og det er mye mer å gjøre og utforske. Jeg synes også historien sitter bedre, men følelsen av at jeg hadde spilt det før lå likevel og lusket i bakhodet mitt. Faktisk var følelsen såpass sterk at jeg begynte å gjette på hva som kom til å skje, og til min forskrekkelse var jeg til tider overraskende nærme.



Til tross for dette er Rise of the Tomb Raider en fornøyelse å spille. Jeg storkoste meg hele veien gjennom og gleder meg til å fortsette mot 100%. Det er nemlig mulig for sånne som meg å fortsette spillingen etter at hovedhistorien er fullført. Jeg skal finne alle skjulte skatter og hemmeligheter. Alle gravkammer skal utforskes. Alle våpen skal være i tipp topp stand. Så underholdende er dette, at jeg kommer til å ta meg bryet med det. Alt i alt er dette spillet et av de sjeldne tilfellene av en oppfølger som er bedre enn forgjengeren. Jeg er imponert av Crystal Dynamics' tolkning av vår alles favorittheltinne og gleder meg allerede til neste kapittel i Laras historie. Til sist vil jeg også tipse alle som kjøper dette om å se ferdig rulleteksten.