Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Rise of the Argonauts

Rise of the Argonauts

Kong Jason av Iolcos og hans argonauter legger ut på jakten etter et gyllent skinn for å vekke hans kone til live igjen. Marius Kvitberg Evjenth har reist til gamle Hellas, hilst på Ares, Apollo, Hermes og Atene, og satt karakter på Rise of the Argonauts!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Gresk mytologi er fett. Nå har jeg kanskje nerdet temaet mer enn de fleste, men alle har vel sett og digget Troja og 300. Rise of the Argonauts har med andre ord et godt utgangspunkt for å appellere til mange, men en slik appell krever en viss innsikt og forsiktig behandling av kildematerialet. Selv om kilden er tvilsomme gamle myter.

Da jeg først stiftet bekjentskap med Kong Jason av Iolcos, måtte jeg le like høyt som da jeg møtte Joe Hayabusa i Ninja Gaiden 2. Her var det snakk om akutt mangel på fantasi og null innsikt i gammelgreske navn og begreper tenkte jeg, helt til jeg slo det opp og fant ut at jo, jammen er det ikke en myte om Jason og hans tapre Argonauter som måtte trosse vær, vind og monstre for å få tak i en gammel, hellig gjenstand. Her stopper likevel respekten for de gamle pergamentrullene, for plutselig er Herkules involvert i form av en bolet American Gladiator, sikkert for å "tilfredsstille et voksent publikum", og siden dukker det opp perverst mishandlede versjoner av andre legendariske helteskikkelser. Selveste Akilles er redusert til en forfengelig og rappkjeftet gladiator, uten at elven Styx har gitt ham noen fordeler. Den muligens fiktive kong Lycomedes er som snytt ut av Morias miner og Jasons (ifølge den opprinnelige historien) kone Medea er en emo-heks som er avhopper fra den fiktive gruppen Blacktounges.

Rammefortellingen viser et like avslappet forhold til historien som persongalleriet; Jasons kone Alceme blir myrdet av en Blacktongue og han setter ut etter et gyllent skinn med evnen til å bringe folk tilbake fra døden før de drar til Hades. Fordi gudene synes dette er et artig påfunn går de med på å øke oddsene en smule, Hermes passer på Alcemes lik mens Jason setter ut på sin umulige oppgave.

Jason får en dyktig skipsbygger til å bygge en båt til ham, og sammen med bole-Herkules drar de til forskjellige greske øyer på jakt etter spor og mannskap. Historien er i seg selv fint drevet fremover og gjør jobben, men det er tatt litt for mange friheter her som alle er tunge å svelge. Det virker som om spillet prøver å vise et realistisk heltegalleri, hvor det ikke finnes tull som halvguder og overmennesker. Herkules er dritsterk fordi overarmene hans er en meter brede, og Akilles dør aldri fordi han er så god til å slåss. Greit nok, men da gir det liten mening med all magien, som alle gode RPGer må inneholde, som også er veldig tilstede her. Jeg synes det hadde passet bedre med en mer ensidig tolkning av dette. Dessuten er det all denne ignoransen du blir foret med hele tiden; Perseus er liksom den kjærlige broren til Medusa, når han i bøkene var helten som drepte henne, og Jasons kone Alceme, spillets formål, er ikke å finne i historiebøkene. Om gamle myter og legender bryr deg midt i ryggen spiller det jo liten rolle, men ikke bruk Rise of the Argonauts som øving til historieeksamen.

Dette er en annonse:

Hvis vi ser bort fra den småflaue historien, er det faktisk en god del positivt å si om spillet. Plottet er kanskje en smule tåpelig, men fremføringen og presentasjonen er det ingenting å si på. Stemmeskuespillet er helt finfint, særlig Pan er fortryllende som evig skald og historieforteller. Musikken er som man forventer av et spill satt til gamle Hellas, med særlig henvisning til 300`s middelhavske toner, og det ser brukbart ut, i hvert fall på avstand. Miljøene som helhet er flotte med levende farger og flott fargespill overalt, men ved nærmere øyesyn ser man den gamle Unreal-teknologiens feil ligge på lur. Trær og busker er i grotesk 2D, og detaljer på folk er litt kantete og stygge. Teksturer bruker som vanlig litt for lang tid på å laste inn, og en del animasjoner er mekaniske og klønete. Når det er sagt, så er Rise of the Argonauts et svært actionorientert eventyr som balanserer det å løpe ærend en god stund før du får en solid dose action. Og denne balansen er spillets sterkeste kort.

De usympatiske ionianske leiesoldatene tjener som det meste av sverdføden, sammen med ymse magikere og beist. Man har tilgang på tre typer våpen, og sverdet, spydet og stridsklubben kan alle oppgraderes og byttes ut. I fredstid er Jason alltid ubevæpnet, så trøbbel presenteres rett og slett med at kongen trekker våpenet. Man slåss nesten alltid mot klynger av fiender, og ingen er for hederlige til å knive deg i ryggen. Litt taktikk kreves altså, og man føler seg faktisk som en oldtidshelt der man sirkler rundt fienden løpende med spydet i hånden. Nådestøtet med sverdet og klubben foregår i lekker saktefilm, og grunnen til voksen aldersgrense åpenbarer seg. Litt unødvendig kanskje, men absolutt tilfredsstillende.

Jeg opplevde ingen problemer med kameraet, men bildeoppdateringen hoster litt når det skjer mye på en gang. Det er litt vel tydelig at Liquid Entertainment har prøvd å putte actionscenene fra 300 inn i et spill, og jeg vil ikke si at de feiler mer enn forventet. Det er tross alt et ambisiøst mål. Så lenge man går berserk med klubben ser alt fett ut, og sverdslagene og spydstøtene føles kraftige og smertefulle. Jeg må påpeke at de ofte flaue animasjonene dukker opp noen ganger i kampene også, særlig når du bruker spydet til å ta knekken på en skadet fiende. I den Mark of Kri- kopierende animasjonen løfter man den spiddede fienden over hodet og slenger ham i bakken, og det ser skikkelig dårlig ut. Det samme er ofte tilfellet når man spidder fiender som ligger nede, og våpenet blir selv offer for pinlige clippingfeil. Likevel er kampene definitivt elementet som bærer spillet, og man gleder seg alltid til neste slaktefest.

Intet actionspill i det gamle Hellas uten sterkt gudelig nærvær, og å samle affeksjon hos Ares, Apollo, Hermes og Atene er integrert i alle deler av spillet. I alle samtaler må du velge Jasons personlighet nøye etter hvilken gud du vil ha i ryggen. Aggressivitet og dumstridighet er krigsgudens felt mens hederlighet og karakterstyrke gleder solguden Apollo. Ironi og manipulering gjør Hermes glad og mot, ansvarsfølelse og ydmykhet scorer poeng hos Atene. I tillegg oppnår du "dåder" ved å følge historien og ta sideoppdrag, samt drepe mange fiender på spektakulære måter. Disse heltedådene kan du dedikere til hvilken gud du vil, og slik får du tilgang til ulike evner som til syvende og sist påvirker kampene. På denne måten blir ingenting du gjør egentlig feil, valgene du tar vil uansett tilfredsstille en av gudene. Du er ikke ond selv om du ber en tigger få seg et liv, eller megler med en neve mot neseroten. Du er jo bare en dedikert tjener av Ares. Jeg synes dette systemet gir mer mening enn andre RPGer hvor jeg personlig aldri har hjerte til å gjøre onde valg, selv om de kanskje er morsomst.

Dette er en annonse:

Jeg la fort merke til at spillet legger opp til interaktivitet, og det skjer nesten aldri noe kult i mellomsekvenser som du ikke får anledning til å gjøre selv. Selv om det føles litt som en gimmick, føles det også veldig engasjerende når du egenhendig får ødelegge hodet til jævelen som drepte kona di, og konseptet med interaktive samtaler synes jeg når sitt høydepunkt hittil når du må knuse en svært slibrig fysak med ordets makt alene. Her får du virkelig kjørt de retoriske evnene dine, og det var et virkelig fett øyeblikk uten bruk av saktefilm eller løse kroppsdeler. Den type krydder dukker ofte opp gjennom spillets gang, og motiverer veldig samtidig som det ofte redder litt kredibilitet hos utviklerne.

Man kan ikke unngå å legge merke til klare paralleller til andre rollespill, og jeg synes det trekker litt ned at hele opplegget med båten som hovedkvarter, inntrykk av frie reisevalg, interaktive samtaler og selv variasjonen og de ulike dramaturgiske rollene til besetningen, som du attpåtil velger ut på forhånd av landsetting minner kraftig om et nedstrippet Mass Effect. Hadde det overgått den episke romodyssèen hadde det vært greit, men her blir alle aspekter underlegne, bortsett fra kampene som riktignok ikke kan sammenlignes. Du kan bare svært begrenset velge hvor du skal reise, persongalleriet er for generisk, historien for forutsigbar, grafikken for svak og spilletiden er ikke på mer enn 15 timer. Det er også veldig få sideoppdrag, så gjenspillingsverdien lider.

Likevel er det for mange lyspunkter her til at Rise of the Argonauts kan overses helt. Jeg koste meg ofte med både kamper og interaksjon med omverdenen, og rollespillfans har absolutt noe å hente her, om ikke annet så for et kort, blodig avbrekk fra Fallout 3 eller andre perler.

Rise of the ArgonautsRise of the ArgonautsRise of the ArgonautsRise of the Argonauts
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Fet action, mange flotte øyeblikk, interaktivitet, fin lyd og stemmeskuespill.
-
Mangler originalitet og troverdighet, gammeldags grafikk, kort spilletid og liten gjenspillingsverdi.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content